Klassekampens eventyrverden
Jan Hårstad
Det som kjennetegner virkelighetens verden i dag er at supermarkedene i flere vestlige «rike land» har tomme mathyller. De siste tallene fra England er at det finnes nå 2200 foodbanks som bistår «vanlige folk» med mat. For ellers er det sånn at rundt 14 millioner briter vegeterer rundt fattigdomsgrensa. I USA går en av fem amerikanere på foodbanks.
Situasjonen i den tredje verden kan knapt måles: det er katastrofeområder som naturligvis har blitt forsterket av serier av vestlige kriger og nykolonial økonomisk utplyndring.
Hvordan skal det kapitalistiske Vesten ta seg ut av denne ekstreme krisa? Den skal igangsette en runde med gigantkriger mot Iran-Russland og Kina. Derfor økes krigsbudsjettene over hele verden dramatisk. Polen skal snart ha 250 000 soldater. Går du inn på Vestens militære webber snakkes det knapt om noe annet enn opprustning og nybygging av dyre våpen – overalt. De som blir rike på dette er krigsindustrien, både på Kongsberg og Raufoss også.
Altså har vi å gjøre med den dypeste krisa i det vestlige kapitalistiske systemet siden krakket i 1929.
Hva var det som førte til at Hitler gjorde et brakvalg i mars 1933 med 43,9% av stemmene? Tyskland sto og vippet i flere år i en borgerkrig mellom nazister og kommunister. Det var middelklassen som ved dette valget mente det ville være bedre for dem med et nazidiktatur i stedet for en kommuniststat. Middelklassene gikk for Hitler.
Det skulle være åpenbart at den statssubsidierte avisa Klassekampen under redaktør Braanen bygget seg om til sosialdemokrater og slo seg på akademisk orientert kulturmarxisme hvor alle professorer i landet kunne utfolde seg.
Det er en avis av middelklassen for middelklassen.
Da ser vi det at den økonomiske verdensinflasjonen, generell sult og nød samt økende antall kriger og konflikter – for ikke å snakke om proletær klassekamp – skyves vekk og verdensbildet handler om små partiintriger innen norsk stortingspolitikk som om det norske Stortinget var den akse verden dreide seg om.
Og jevnlig kan vi lese om det fine med professor Mariana Mazzucato som er EU-elitens strateg for Det grønne Skiftet. Allerede nå kan enhver lesekyndig finne ut at det statsfinansierte grønne skiftet blir et eldorado for spekulasjons og finanskapitalen og det var også meningen for Mazzucatos kongstanke er å REDDE KAPITALISMEN.
Hør nå hva Marsdal skriver: «Å finansiere og koordinere det grønne industriskifte er et FELLES, NASONALT ANLIGGENDE SOM MANER TIL SAMHOLD.» (9. november 2021)
Om man oversetter dette til tysk eller italiensk er jo dette det som nazister og fascister sa på 1930-tallet.
Og erfaringen var jo den at arbeiderklassene den gang måtte bære byrdene av dette samholdet. Hvis man ikke er helt tjukk i pappen så er det jo åpenbart av utviklingen i Vesten handler om brutal klassekamp OVENIFRA for å finansiere krigene og grønnkapitalismen. Dette er helt åpenbart med Food-bankene i Vestverdenen. Arbeiderklassens levestandard skal ned.
En avis som drev klassekamp ville lagt all sin energi i krig mot krigen, krig mot hyperinflasjonen og krig mot de grønne superborgerskapet som Mazzucato representerer.
Mye tyder faktisk på at redaksjonen avisa mener at middelklassen som leser den skal vite at deres sentrale oppgave er å redde kapitalismen.
Forsidebilde: Brian McGowan
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 387 ganger.
4 kommentarer. Leave new
Det er ALLTID «arbeiderne» som må må bære byrdene, Hårstad.
I den forstand at det er arbeidskreftene som produserer velstanden i en nasjon.
Penger alene produserer ingenting. De er bare en verdisetter/måleverktøy i en arbeidsdeling og et byttemiddel i i nasjonen, og eventuelt mellom nasjoner.
Og dessverre også et verktøy for en statsadministrasjonen for å konfiskere befolkningens svette. – Og for å lure befolkningen til å tro at det er staten/statsadministrasjonen som forsørger befolkningen. ( Det er selvfølgelig omvendt.)
Så angripes da også småkapitalister og «de rike», fra » Klassekamp» – siden. De som igangsetter innovasjon og produksjon.
Mens statskapitalistens øverdøvende helvete går under radaren.
Når en befolkning er lurt til ikke å se forskjell på litermålet/måleverktøyet og innholdet får vi en underlig klassekamp. Der man løper omkapp til banken for å få flest mulig litermål. Og jo flere litermål man fikk jo «rikere» ble man. Man lagde tilogmed renter på litermålet, så innholdet steg og sank etter «konjunkturene».
Som vi så i Norge på 1930-tallet, der penger og renter styrte utviklingen mot folkefattigdom og sult.
Mens det i Tyskland på samme tid ble bygd velstand av arbeiderne for befolkningen som aldri før i historien, i noe land.
Mens «kommunistene» ville ha likt antall litermål til alle.
Mens graset gror dør kua. Det døde systemet vinner.
Selvfølgelig må det samhold til i en nasjon, ellers er det ikke en nasjon. Og enighet om hva nasjonen skal bruke de produktive arbeidskreftene til.
Men først og fremst at både befolkningen og administrasjonen ser forskjell på måleverktøy og produkt. Og vet forskjell på utgifter og inntekter i en nasjon.
Så kan vi begynne å fordele, – det produserte produktet.
Til dette trengs ikke Klassekamp. Bare at vi blir voksne og ser forskjell på fiktiver og virkelige verdier. Og at før noe kan fordeles så må det produseres.
Klassekampen og Kristelig folkeparti har en ting felles: Begge bør skifte navn !
Det blir meningsløst å snakke om den fæle kapitalismen så lenge politikerne holder liv i det kriminelle bank- og pengesystemet. Under et ekte, kapitalistisk system så er ingen banker eller bedrifter «to big to fail», og ingen vil da kunne reddes med skattebetalernes penger. Det systemet som det snakkes om i denne artikkelen er ikke kaptialisme, det er cronyism og korporativisme… de korrupte formene for kapitalisme der politikerne gir utvalgte aktører særfordeler på bekostning av andre. Artikkelforfatter får jeg inntrykk av taler for mer statlig inngripen, men det vi trenger er MINDRE stat… ikke mer. Beklager om jeg har feiltolket budskapet.
Bakunin sin kritikk av Marx var at staten ville bli for sterk og ende opp som folkets fiende.
Blant utvikla stater i dag har dei beste støtte til folket og mindre fiendtlig undertrykking.
Staten Norge er prega av eit enormt avgifts- og skattetrykk som disiplinerer og undertrykker arbeidstakarane.