Av Helge Leikanger

Mange land i Vest Europa har etter en årelang dysfunksjonell såkalt «grønn» energipolitikk, mer og mer ødelagt sin tidligere stabile og relativt rimelige kraftforsyning, og dermed destabilisert og ødelagt det som også har dannet grunnlaget for de samme europeiske landene sin velstand, vekst og trygghet.

Og Norge og våre ledende norske politikere, er dessverre i stadig større grad i ferd med å adoptere en slik dysfunksjonell energipolitikk, til tross for at de samtidig med egne øyne ikke kan unngå å se de tragiske resultatene som allerede forlengst har begynt å utspille seg i en rekke land.

DET GRØNNE SKIFTET HAR VÆRT EN KATASTROFE FOR TYSKLAND

Eksempelvis Tyskland, har i løpet av de siste par tiårenes «energiwende» med Merkel i spissen, brukt over 5 000 milliarder på utbygging av en dysfunksjonell vindmølleenergi, og bidratt til å destabilisere strømforsyningen i Europas største økonomi, før de heller begynte å bygge vindmølleparker i Norge, subsidiert av norske skattebetalere i stedet.

OGSÅ NORGE SKAL FÅ MER ABSURD ENERGIPOLITIKK

I Norge er vi ikke bare godt i gang med å etterape Tyskland og andre europeiske lands selvdestruktive energipolitikk, men våre ledende politikere skal som vanlig også forsøke å være flinkest i klassen til å bruke flest mulig milliarder av norske skattebetalere sine penger, når de blant annet skal elektrifisere oljesokkelen, angivelig pga det såkalte Grønne Skiftet og redusere menneskeskapt CO2-frigjøring.

Selv om det såkalte Grønne Skiftet og en elektrifisering av den norske oljesokkelen, i praksis ikke vil medføre ett eneste grams reduksjon i global CO2-frigjøring, men tvert øke denne betydelig, i og med at dette medfører at gassen som i dag benyttes til å lage strøm på sokkelen, i stedet skal eksporteres og selges til europeiske land, som igjen bruker den i sin strømproduksjon. Og som igjen kan eksportere den inn i den europeiske energiflyten, som dermed kanskje også kommer tilbake til Norge etter en lang runddans og med et betydelig effekttap gjennom lange kabler, som bare det ene av de mange negative resultatene.

I tillegg kommer arbeidet og CO2-frigjøringen både med bygging og installasjon av elektrifiseringen av sokkelen, og eventuelt også fjerning av de samme installasjonene, i og med at mange norske politikere angivelig også fronter at de snart skal legge ned norsk oljesokkel.

Kjell Erik Eilertsen kommenterer (på hans facebook-vegg) glimrende og oversiktlig rundt dette temaet, imens våre ledende norske politikere synes enten å være fullstendig bevisste på å støtte den nåværende samfunnsutviklingen, eller være fullstendig likegyldige til hva som skjer, eller rett og slett er fullstendig inkompetente til å forstå alvoret med situasjonen som vi faktisk allerede er kommet opp i, og som bare vil bli langt verre etter hvert som denne utviklingen og enda mer av den absurde og spinnville politikken rundt det såkalte Grønne Skiftet skrider ytterligere frem.

Kjell Erik Eilertsen skriver:

I første halvår produserte Norge 76 TWh elektrisk kraft (1 TWh = 1 milliard kilowatt-timer). 

Riktignok noe mindre enn i fjor da det ble satt historisk produksjonsrekord som dro kraftmagasinene i Sør-Norge ned fra historisk høye til historisk lave nivåer, sesongjustert.

Av produksjonen i første halvår gikk 6,7 TWh til netto eksport. 

Dvs. vi eksporterte 6,7 TWh mer enn vi importerte. Og 4 TWh ble brukt på elektrifisering av olje- og gassproduksjonen, i stedet for å bruke plattformenes egne gassturbiner (en særnorsk praksis som kun flytter CO2-utslipp over landegrensen, med null utslippsgevinst, der milliardinvesteringene avskrives under petroleumsskatteordningen (78%) slik at praktisk talt hele regningen tas av staten (skattebetalerne/velferdsstaten) gitt eierskapet på sokkelen, og mer til når vi inkluderer tilsvarende reduksjon i provenyet fra CO2-avgiften.

I juni alene ble det produsert mer kraft enn i både april og mai. Hele 11,5 TWh. Av dette forsvant 2,2 TWh ut i netto eksport. Dvs. nesten hver femte kilowatt-time som ble produsert i Norge forsvant i form av netto eksport. 

Og dette har foregått med rekordlave nivåer i Sør-Norske kraftmagasiner, i stedet for å bygge opp nivået i de samme magasinene til høsten og vinteren.

De tre største mottakerlandene i juni var Danmark, Tyskland og Sverige. 

Det er mange mysterier når det kommer til kraftsituasjonen som politikerne sliter med å forstå eller erkjenne. 

Politikerne bruker kun én informasjonskilde – Statnett som løper ærend for kraftprodusentene og Energi Norge som siterer Statnett og representerer kraftprodusentene, og et NVE som dilter etter og ikke helt vet hva de skal mene ettersom reguleringsmyndigheten er flyttet ut av landet gjennom stortingsvedtaket 22. mars 2018 (i strid med grunnlovens paragraf 1 om å avgi suverenitet, ifølge en rekke jusseksperter). 

Og kraftprodusentene, de er Statkraft 50%+ og kommunale kraftverk 40%+ med Oslo kommune, Agder Energi og BKK i spissen, der hele prisøkningen husholdninger og næringer betaler, fyller opp kommunale kasser og statskassen, med 25% moms på toppen. 

Et av mysteriene er at strømprisene i Sør-Norge i juni lå i gjennomsnitt, 22% høyere enn i tilstøtende region i Sverige, 60% høyere i andre kvartal og 42% høyere siden oktober da Englandskabelen ble satt i drift.

I Sverige går nå oljekraftverket i Karlshavn på full kapasitet og konsumerer 140.000 liter fyringsolje i timen, mens norske politikere har forbydd nordmenn å varme opp hus med fyringsolje, som sammen med elbilpolitikken har økt det norske kraftforbruket med nesten 4TWh årlig og gitt internasjonal bilindustri med Tesla i spissen et fullskala forskningslaboratorium gratis uten å kreve noe tilbake.

Et annet mysterium er at ingen av de nevnte har villet erkjenne at overproduksjonen for å supportere netto eksport, elektrifisering av sokkelen, parafinforbudet og elbilpolitikken har tappet kraftmagasinene i Sør-Norge ned til et historisk sesongjustert lavmål. 

De snakker kun om «tørrår» (som skjedde i 1969 og dels i 2010) og som nå ser ut til å stoppe på Svinesundbrua.

Et tredje mysterium er den manglende erkjennelsen av at den voldsomme nye eksponeringen mot Europas to største kraftmarkeder – Tyskland og Storbritannia som systematisk har bygget ned sin basiskraft over en årrekke, der gassprisen er avgjørende for strømprisen, har ført til at europeiske gasspriser nå også preger norske strømpriser. 

Noen politikere kaller det hele solidaritet med Ukraina, enda problemet er strukturelt, politisk vedtatt og iverksatt lenge før invasjonen av Ukraina. 

Kanskje den dysfunksjonelle energipolitikken i EU sågar inngår i Russlands kalkulerte risiko i Ukraina?

Skjønner politikere prinsippet med marginal nyttekost og hvordan en råvare prises i et marked, at prisen bestemmes av marginal etterspørsel og tilbud? 

Den eneste responsen som kommer fra Statnett, Statkraft, politikere og lobbyister er at «vi må øke kraftproduksjonen i Sør-Norge». 

OK, da vil jeg be om å studere vedlagte figur. Den viser kapasiteten for alle utenlandskablene (blå kurve) i MW, der økningen i 2008 er kabelen til Nederland (700MW), økningen i 2014 er den fjerde kabelen til Danmark (700MW) og økningen i 2020-21 er kablene til Tyskland og Storbritannia (2x1400MW).

Den røde kurven viser faktisk flyt. Interessant nok har den totale flyten ennå ikke nådd opp til kapasiteten vi hadde før de to siste kablene kom på. 

Hvis dette handler om forsyningssikkerhet, burde kapasiteten til de to siste kablene være av null betydning. 

Men, de har gitt en kraftig økning i eksponeringen mot markeder med helt nye prisdrivere, noe norske strømkunder nå merker til det fulle, og som fyller opp kommunale kasser og statskassen, for ikke å glemme de respektive lønnskonti + bonuser i de nevnte statlige og kommunale virksomheter. 

Så hva skjer hvis vi følger rådet fra Statnett, Statkraft, norske politikere og lobbyister om å «øke kraftproduksjonen i Sør-Norge»? 

Vil all den nye kraften bli til et kraftoverskudd som vil senke prisene i Sør-Norge? 

Vil den overskride behovet til Europas to største og mest dysfunksjonelle energimarkeder og derigjennom senke prisen? Nei og Nei. 

Den ledige kapasiteten i vårt utvekslingssystem kan overføre en årlig kraftmengde på mer enn 30 TWh. 

Det tilsvarer vel 8,5 ganger forventet årlig kraftproduksjon fra Fosen Vind, eller mer enn 2370 vindturbiner av typen som har ødelagt naturen på Fosen. 

Og hva vil det koste å bygge? 

Jo ca. 100 milliarder kroner. 

Og hvem tar den regningen? 

Jo, strømkunder, skattebetalere og velferdsstaten.

Så det å tro at man skal kunne senke kraftprisene i Sør-Norge ved å bygge ut mer kraft i den situasjonen flertallet på Stortinget har bragt oss i, kan sammenlignes med å øse en lekk båt med sil. 

Og et fåtall politikere later til å forstå det.

Kilde: SSB tabell 08799 og 12824, fakta om utenlandskablene og Nord Pool.

Innlegget er hentet fra Helge Leikanger sin facebookside.