Den militære situasjonen i Ukraina — en oppdatering
av Jacques Baud den 11. april, 2022
Jacques Baud var tidligere oberst i generalstaben, tidligere medlem av den sveitsiske strategiske etterretningen, spesialist på østlige land. Han ble opplært i amerikanske og britiske etterretningstjenester. Han har fungert som policysjef for FNs fredsoperasjoner. Som FN-ekspert på rettsstat og sikkerhetsinstitusjoner designet og ledet han den første flerdimensjonale FNs etterretningsenhet i Sudan. Han har jobbet for Den afrikanske union og var i 5 år ansvarlig for kampen, i NATO, mot spredning av håndvåpen. Han var involvert i diskusjoner med de høyeste russiske militær- og etterretningstjenestemenn like etter Sovjetunionens fall. Innenfor NATO fulgte han den ukrainske krisen i 2014 og deltok senere i programmer for å hjelpe Ukraina. Han er forfatter av flere bøker om etterretning, krig og terrorisme, spesielt Le Détournement utgitt av SIGEST, Gouverner par les falske nyheter, L’affaire Navalny. Hans siste bok er Poutine, maître du jeu? utgitt av Max Milo.
Den operasjonelle situasjonen (1. del)
Per 25. mars 2022 bekrefter vår analyse av situasjonen observasjonene og konklusjonene som ble gjort i midten av mars.
Offensiven som ble lansert den 24. februar er artikulert i to innsatslinjer, i samsvar med russisk operasjonell doktrine:
1) En hovedinnsats rettet mot den sørlige delen av landet, i Donbas-regionen og langs kysten av Azovhavet. Som doktrinen sier, er hovedmålene nøytraliseringen av de ukrainske væpnede styrkene (målet om «demilitarisering») og nøytraliseringen av ultranasjonalistiske, paramilitære militser i byene Kharkov og Mariupol (målet om «denazifisering» ). Dette primære fremstøtet blir ledet av en koalisjon av styrker: gjennom Kharkov og Krim er det russiske styrker fra det sørlige militærdistriktet; i sentrum er det militsstyrker fra Donetsk- og Lugansk-republikkene; den tsjetsjenske nasjonalgarden bidrar med engasjement i byområdet Mariupol;
2) En sekundær innsats på Kiev, med sikte på å «binde opp» ukrainske (og vestlige) styrker, for å hindre dem i å utføre operasjoner mot hovedfremstøtet eller til og med ta russiske koalisjonsstyrker bakfra.
Denne offensiven følger, til punkt og prikke, målene som ble definert av Vladimir Putin den 24. februar. Men, bare lyttende til sin egen partiskhet, har vestlige «eksperter» og politikere fått detfor seg at Russlands mål er å ta over Ukraina og styrte regjeringen der. Ved å bruke en veldig vestlig logikk ser de Kiev som «tyngdepunktet» (Schwerpunkt) for ukrainske styrker. I følge Clausewitz er «tyngdepunktet» det elementet som en krigførende henter sin styrke og evne til å handle fra, og er derfor det primære målet for en motstanders strategi. Dette er grunnen til at vestlige systematisk har forsøkt å ta kontroll over hovedsteder i krigene de har utkjempet. Opplært og rådgitt av NATO-eksperter, har den ukrainske generalstaben, forutsigbart nok, brukt den samme logikken, med fokus på å styrke forsvaret av Kiev og dens omgivelser, samtidig som troppene er hjelpeløse i Donbas, langs aksen til den viktigste russiske innsatsen.
Hvis man hadde lyttet nøye til Vladimir Putin, ville man ha innsett at den russiske koalisjonens strategiske mål ikke er å ta over Ukraina, men å fjerne enhver trussel mot den russisktalende befolkningen i Donbas. I henhold til denne generelle målsettingen er det «virkelige» tyngdepunktet som den russiske koalisjonen prøver å sikte mot hoveddelen av de ukrainske væpnede styrkene, som er samlet i den sør-sørøstlige delen av landet (siden slutten av 2021), og ikke i Kiev.
Russisk suksess eller fiasko?
Overbevist om at den russiske offensiven er rettet mot Kiev, har vestlige eksperter ganske logisk konkludert med at (a) russerne stopper opp, og at (b) deres offensiv er dømt til å mislykkes fordi de ikke vil være i stand til å holde landet på lang sikt. Generalene som har fulgt hverandre på fransk TV ser ut til å ha glemt hva selv en andreløytnant forstår godt: «Kjenn din fiende!» – ikke slik man ønsker at han skal være, men som han er. Med slike generaler trenger vi ikke lenger en fiende.
Når det er sagt, er den vestlige fortellingen om en russisk offensiv som står fast, og hvis suksesser er magre, også en del av propagandakrigen som føres av begge sider. For eksempel viser sekvensen av kart over operasjoner, publisert av Libération fra slutten av februar, nesten ingen forskjell fra den ene dagen til den andre, frem til 18. mars (da media sluttet å oppdatere den). Den 23. februar evaluerte journalisten Élise Vincent på France 5 [TV-stasjonen] territoriet tatt av den russiske koalisjonen som ekvivalent med Sveits eller Nederland. I virkeligheten er vi mer i området Storbritannia.
La oss for eksempel observere forskjellen mellom kartet over situasjonen 25. mars 2022, som publisert av Ouest-France:
… og som utgitt av det franske departementet for de væpnede styrker:
I tillegg bør det bemerkes at ukrainske styrker ikke vises på noe kart (presentert i våre medier) over konfliktsituasjonen. Så selv om kartet til det franske forsvarsdepartementet gir et litt ærligere bilde av virkeligheten, så unngår det likevel nøye å nevne de ukrainske styrkene som er omringet i heksegryten Kramatorsk.
Faktisk burde situasjonskartet, per 25. mars, se mer slik ut:
Figur 1: Situasjonen per 25. mars 2022. [“Poussée principale”= primært fremstøt; “poussée secondaire”= sekundært fremstøt]. Det beinformede, blå området markerer plasseringen av massen til den ukrainske hæren (i virkeligheten er denne «massen av» ukrainsk hær delt opp i flere mindre heksegryter). De røde pilene viser den generelle offensiven til den russiske hæren. De oransje pilene viser fremstøtet til Donbass-styrkene. Den røde stiplede linjen viser maksimal fremrykning for russiske koalisjonsstyrker.
Dessuten er ukrainske styrker aldri angitt på våre kart, da dette ville vist at de ikke var utplassert på den russiske grensen i februar 2022, men ble omgruppert sør i landet, som forberedelse til sin offensiv, hvis innledende fase startet 16. februar. Dette bekrefter at Russland kun reagerte på en situasjon igangsatt av Vesten, ved hjelp av Ukraina, som vi skal se. For tiden er det disse styrkene som er omringet i Kramatorsk-gryten og blir metodisk fragmentert og nøytralisert, litt etter litt, av den russiske koalisjonen.
Den vagheten som opprettholdes i Vesten om situasjonen til de ukrainske styrkene, har andre virkninger. For det første opprettholder den illusjonen om en mulig ukrainsk seier. Derfor, i stedet for å oppmuntre til en forhandlingsprosess, søker Vesten å forlenge krigen. Dette er grunnen til at EU og noen av medlemslandene har sendt våpen og oppmuntrer sivilbefolkningen og frivillige av alle slag til å gå og kjempe, ofte uten trening og uten noen reell kommandostruktur – med dødelige konsekvenser.
Vi vet at i en konflikt har hver part en tendens til å informere på en måte som gir et positivt bilde av egne handlinger. Men bildet vi har av situasjonen og av de ukrainske styrkene er utelukkende basert på data levert av Kiev. Det maskerer de dype manglene til den ukrainske ledelsen, selv om den ble trent og gitt råd fra NATOs militær.
Militær logikk ville fått styrkene som er fanget i Kramatorsk-gryten til å trekke seg tilbake til en linje ved Dnepr, for eksempel, for å omgruppere og føre motoffensiv. Men president Zelensky forbød dem å trekke seg. Selv tilbake i 2014 og 2015 viste en grundig undersøkelse av operasjonene at ukrainerne brukte «vestlig stil»-planer, totalt uegnet for forholdene, og i møte med en mer fantasifull, mer fleksibel motstander som hadde lettere lederstrukturer. Det er det samme fenomenet i dag.
Det begrensede synet på slagmarken som våre medier har gitt oss, har til syvende og sist gjort det umulig for Vesten å hjelpe den ukrainske generalstaben til å ta de riktige avgjørelsene. Og det har fått Vesten til å tro at det åpenbare strategiske målet er Kiev; at «demilitarisering» er rettet mot Ukrainas medlemskap i NATO; og at «denazifisering» er rettet mot å velte Zelensky. Denne fabelen ble fyrt opp under av Vladimir Putins appell til det ukrainske militæret om å nekte å følge ordre, som feilaktig ble tolket (med stor fantasi) som en oppfordring om å styrte regjeringen. Imidlertid var denne appellen rettet mot at de ukrainske styrkene som var utplassert i Donbas, skulle overgi seg uten å slåss. Den vestlige tolkningen fikk den ukrainske regjeringen til å feilvurdere russiske målsetninger og misbruke sin mulighet til å vinne.
Du vinner ikke en krig med feilslutninger – du taper den. Og det er det som skjer. Altså var russiske koalisjonen aldri «på flukt» eller «ble stoppet» av heroisk motstand – den angrep rett og slett ikke der den var forventet å angripe. Vi ønsket ikke å høre på hva Vladimir Putin hadde fortalt oss veldig tydelig. Dette er grunnen til at Vesten dermed har blitt – volens nolens – hovedarkitekten bak det ukrainske nederlaget som tar form. Paradoksalt nok er det sannsynligvis på grunn av våre selverklærte «eksperter» og rekreasjonsstrateger på våre TV-apparater at Ukraina er i denne situasjonen i dag.
Oversatt av Monica Sortland
Forsidebilde: «Men of war. Albrecht Dürer (1489)
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 937 ganger.
3 kommentarer. Leave new
Så får Norge, og andre nasjoner, sørge for å holde orden i eget hus. Og passe på samsvar mellom befolkningsantall og den viktigste matproduksjonen.
Og sørge for at vi fjerner de politikerne som selger vår oppvarmingsenergi ut av vinterlandet Norge.
Og samhandle med andre nasjoner som vil arbeide for det samme, frie nasjoner.
Dr. Paul Craig Roberts: Ukraina-oppdatering nummer 10.
Del 1. Ingen brukbar informasjon om Ukraina i vestlige medier. Det russiske militæret opererer uten behov for pressemeldinger, lite informasjon gis ut. Forrige uke sa Pentagon-talsmann John Kirby: «Selvfølgelig kan Ukraina vinne dette. Beviset er bokstavelig talt i resultatene du ser hver dag». Kirby må få sin informasjon fra CNN, for jeg vet ikke om noe slag ukrainerne har vunnet.
Jeg vet ikke om noen ukrainske styrker som ikke er omringet og fanget og avskåret fra forsyninger. Det er ingen offensive handlinger utført av ukrainsk militær eller Azov-milits. Ukrainsk militær infrastruktur og kommando- og kontrollsystemer er ødelagt. Når Vesten leverer våpen, blir våpnene ødelagt ved ankomst, det samme var S-300 luftvernsystemet fra Slovakia.
Kreml utnevnte en ny sjef for operasjonen, og utskiftingen har blitt presentert av vestlige medier som et forsøk på å frigjøre russiske styrker fra en fastlåst situasjon. Siden det ikke er tilfelle, kan sjefen ha blitt erstattet på grunn av innvendinger mot begrenset bruk av russiske tunge våpen, som hovedsakelig har vært brukt kun for ødeleggelsen av den ukrainske militære infrastrukturen. Kremls strategi betyr tap blant russiske tropper som må rydde de omringede områdene i gatekamp. De fleste generaler liker ikke denne bruken av tropper når tunge våpen kan eliminere motstanderstyrken.
Det er nødvendig å forstå at det ikke har vært noen russisk invasjon av Ukraina. Russiske tropper opererer kun i det østlige og sørlige Ukraina. Troppene skal hindre en stor ukrainsk hær, nå omringet og fanget, i å erobre de to russiske Donbass-republikkene som nylig ble anerkjent av Russland åtte år for sent. Den andre oppgaven for de russiske troppene er å utrydde den nynazistiske Azov-militsen som har begått grusomheter mot russere i Donbass. Prosessen har gått sakte, fordi kampene foregår i Donbass som er befolket av russere, og Kreml ønsker å redde menneskene der, ikke drepe dem.
Feilene Kreml gjorde var for åtte år siden og i de åtte årene etter. Kreml, fokusert på OL i Sotsji, forhindret ikke at Washingtons styrtet den ukrainske regjeringen. Kreml klarte ikke å foregripe krisen i Donbass da Kreml overhørte Donbass appell om å bli innlemmet i Russland som Krim. Kreml, som uklokt stolte på forhandlinger med Vesten for å håndheve Minsk-avtalen for å stoppe Ukrainas angrep på Donbass, tillot åtte år med ødeleggende Azov-angrep på Donbass, mens Washington utstyrte og trente en ukrainsk hær. Kreml hadde med andre ord ikke lært noe av det Washington-organiserte angrepet på Sør-Ossetia av Georgia i 2008.
Russland vil heller at konflikten skal avsluttes uten å måtte tilintetgjøre den fangede ukrainske hæren og fortsetter av denne grunn å forhandle med Washingtons marionett Zelensky som ikke har myndighet til å gå med på noe som helst. Siden det ikke er vanlig for seierherrer å forhandle, får Kremls vilje til å forhandle den russiske hæren til å se svak ut, og dette oppmuntrer Vesten til å holde konflikten i gang.
Jeg tror det begrensede omfanget til den russiske intervensjonen var en feil. Likevel, hvis Russland ikke kan nå målet sitt med den begrensede formen for krigføring som er valgt, er det bare et bredere angrep som gjenstår som mulighet. Jeg tror hovedproblemet for Russland er at regjeringen prøver å være for korrekt i sin omgang med Satan. Jeg ser at Kreml nå har forlatt planen sin om å nasjonalisere vestlige virksomheter, fordi de ønsker å vise at Russland i motsetning til Vesten respekterer privat eiendom.
Del 2. Og til tross for Tysklands fiendtlige handlinger mot Russland, forsyner Kreml fortsatt Tyskland med energi for igjen å demonstrere at Russland i motsetning til Vesten, holder seg til forpliktelsene i kontraktene. Det er dumheter som dette som kan beseire Russland. Vesten svarer ikke med å si: «Se hvor pålitelige russerne er.» I stedet står det: «Se hvor dumsnille russerne er. Vi gjør alt for å stresse dem i Ukraina og i Slovakia, Finland og Sverige og setter flere tropper og baser på grensen deres, og de selger oss energien til å gjøre det».
Kanskje satser Kreml på at EUs forsøk på å forby russisk energi fra Europa, som har møtt sterk motstand fra europeiske land vil ende med NATOs oppløsning, men Russland kan selv bryte opp NATO og EU ved å skru av gassen. Men det ser ut som at dette blir stoppet av den russiske sentralbanksjefen, som råder Kreml til at Russland må ha eksportinntekter fra Vesten, og dermed blokkerer for russiske mottiltak og bidrar til at sanksjonene mot Russland lykkes. En regjering som ikke kan opptre samlet kan miste fordelen av sin militære overlegenhet.
I mellomtiden fortsetter Stoltenberg med meningsløse NATO-trusler. Britisk presse melder at: «NATO har planer om å utplassere en permanent fullskala militærstyrke grensen i et forsøk på å bekjempe fremtidig russisk aggresjon etter invasjonen av Ukraina sier alliansens generalsekretær. I følge rapporten består «en fullskala militærstyrke» av «åtte multinasjonale NATO-kampstyrker langs hele den østlige flanken fra Østersjøen til Svartehavet. En kampstyrke består av 1 000-1 500 soldater, så Stoltenberg mener en NATO-styrke på bare 10 000 til 12 000 soldater spredt over tusenvis av mil fra Østersjøen til Svartehavet er nok for å stoppe en russisk invasjon!
Hva slags verden lever Stoltenberg i? Russland har ingen behov for eller intensjoner om å invadere Polen, Romania, Baltikum, Finland eller Sverige. Missilbaser i disse landene kan elimineres med presisjonsvåpen på stor avstand. Russland sendte tropper inn i Ukraina for å frigjøre Donbass fra Azovs angrep og okkupasjon og for å forhindre invasjonen av Donbass av en ukrainsk hær på 100 000 soldater. Hvis Russland hadde handlet klokt for åtte år siden, ville denne intervensjonen ikke vært nødvendig. Man spør seg hvilke nye feil Kreml vil gjøre i fremtiden som vil gjøre det nødvendig med ytterligere intervensjoner.
Fra Dr. Paul Craig Roberts blogg, publisert 11 April 2022.
Skrevet av Dr. Paul Craig Roberts.
Oversatt fra engelsk, noe redigert, linker i orginalartikkelen.
Orginalartikkel: Ukraine Update #10.