Av Dr. Eamon McKinney
Kina har levert rimelige varer til USA i mer enn tre tiår, det har beriket mange og utarmet andre. Disse lave prisene har imidlertid gjort det mulig for USA i stor grad å unngå realitetene i inflasjonen som følge av den utbredte pengetrykkingen av påfølgende administrasjoner siden Nixon-presidentskapet. Den amerikanske regjeringen ser ut til å jobbe med den antagelsen at så lenge du ikke går tom for papir og blekk, kan du løse alle dine økonomiske problemer. Alle tenkende mennesker vet at det er latterlig.
US dollars har hatt privilegiet å være verdens reservevaluta siden slutten av andre verdenskrig. Dette har sikret fortsatt etterspørsel etter amerikanske dollar som et byttemiddel i internasjonal handel. Den har holdt seg slik i stor grad på grunn av fraværet av en alternativ valuta. 1973-avtalen med O.P.E.C. krevde at all olje ble solgt eksklusivt i dollar. Da alternativer ble prøvd, Saddam Hussein som solgte irakisk olje i euro, eller Gaddafi og gullstøttet dinar, skjedde det dårlige ting med dem.
Men det finnes nå alternativer, Kinas enorme handelsstrømmer med Russland og mange av dets andre partnere foregår nå i gjensidige valutaer. De 140 deltakerlandene som er signert på Kinas Belt and Road-initiativ vil også unngå handel med dollar etter hvert som prosjektet utvikler seg videre. Amerikas fortsatte våpenoppretting av dollaren mot ethvert land som ikke bøyer seg for viljen deres, har undergravd all gjenværende tillit som dollaren hadde. Lav oljepris og fallende etterspørsel har også rammet dollaren hardt. Det er et enkelt faktum at når etterspørselen synker, gjør dollar også det. Og særlig når etterspørselen som opprettholdt $, ikke lenger er der.
Økonomer har spådd kollapsen av $ i 50 år, helt siden Nixon fjernet $ fra gullstandarden. Vi har derfor en situasjon om ulv-ulv-varsling over lang tid. Men ting har endret seg. Kina eier 1,2 billioner i amerikanske statskasser, Japan er den største skyldneren med 1,3 billioner, Saudi-Arabia har også enorme beholdninger, men nøyaktig hvor mye er ikke kjent.
Felles for alle land som har amerikansk gjeld, er at de ser at den ubegrensede pengetrykkingen raskt tærer på verdien av eierandelen. Det er forståelig nok ingen som er veldig fornøyd med situasjonen, og alternativer blir brukt der det er mulig. Japan og Saudi-Arabia er i virkeligheten amerikanske «klientstater» og vil derfor usannsynlig riste i båten, men Kina er det ikke. Hvis de ville det, kunne Kina dumpet dollarbeholdningen og kaste dollaren ut i en hyperinflasjons-spiral over natten.
Dollarvåpnet snues nå mot USA.
Det er verdt å erkjenne her at forholdet mellom USA og Kina er på det laveste punktet i manns minne. Vi må tilbake 70 år til Korea-krigen for å finne en tid med tilsvarende spenning. Forholdet har aldri vært bra (en underdrivelse), men til tross for dette fortsatte diplomati og gjensidig handel.
Imidlertid har det nylig blitt krysset flere store røde linjer, særlig USAs oppgivelse av «Et-Kina-politikken». Kina og befolkningen vet at de er under angrep fra USA og de har fått nok. De har motvillig akseptert at det ikke er noen fremtid i handel med USA. Frakobling skjer allerede i teknologi, media, bank og forsyningskjeden. Og i alle disse sektorene, men også flere, skjer dette veldig raskt.
Kan Kina gjøre dette?Ja, det kan de. Mens USA har revet seg opp de siste månedene, har Kina signert de to største handelsavtalene i historien, en med E.U. og en med A.S.E.A.N.-gruppen av land. USA er nå bare Kinas 3. største handelspartner. The Belt and Road Initiave er rettet mot å utvikle nye markeder med 140 land som historisk har manglet infrastrukturen som kreves for å utvikle økonomiene deres. Disse vil alle være nye markeder for kinesiske varer og teknologier.
Kina investerer i fremtidig langsiktig vekst, utvikler nye økonomier og markeder. USA produserer ingenting Kina trenger som de ikke kan få fra andre. Sanksjonene på datamaskinbrikker forårsaket forstyrrelser i visse sektorer, men disse forstyrrelsene viste seg bare å være et veldig kortsiktig problem som landet raskt har løst.
Men USA trenger Kina. Landet trenger sjeldne jordarter som kreves for militær produksjon, bilindustri og høyteknologisk produksjon. Alt ville gå i stå uten disse sjeldne jordarter som Kina i det vesentlige har monopolisert. I tillegg kommer 85% av alle legemidler som brukes i USA fra Kina. Tenk deg hvordan USA ville se ut hvis forsyninger med legemidler ble stoppet. Sannheten, uansett hvor ubehagelig det er, er at USA trenger Kina og at Kina ikke lenger trenger USA.
Det som nå skjer i Kina, bør alarmere alle amerikanere. Kina vil ikke lenger ha dollar, Kina har for mange dollar. Landet trenger ikke lenger det de anser som stadig mer verdiløs valuta for håndgripelige produkter. Der det fortsatt foregår handel, prissetter mange kinesiske selskaper ikke lenger sine varer i dollar, de priser i RMB og vil betale inn slike.
Og Kina er ikke alene, det er ikke rapportert om det faktum at mange land som regnes som allierte med USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, India og Mexico beveger seg også raskt bort fra dollar og institusjonene som opprettholder den. Det raske betalingssystemet, I.M.F. Verdensbanken og Bank for International Settlements blir nå erstattet av mer rettferdige alternativer.
Trumps toll har ikke påvirket Kina eller skadet dem på noen måte. Tollen betales av den amerikanske forbrukeren. Dette har nettopp lagt til ytterligere inflasjonstrykk på økonomien. Men det er toppen av isfjellet. Bidens nye $ 1,9 billioner stimulus (faktisk en redning) vil kaste USD til nye nedturer. Hvis det ikke er alarmerende nok, bør du vurdere dette: 40% av alle $ US som for tiden er i omløp globalt har blitt opprettet det siste året. $ Har stupt i verdi rundt 15% de siste månedene, og den fortsetter å synke. Vi kan bare håpe at når inflasjonen uunngåelig øker, vil den være gradvis, konsekvensene av en raskere nedgang er utenkelige, men likevel absolutt mulige.
Benektelse ser ut til å være en amerikansk regjeringspolitikk, men å lukke øynene er ikke en nyttig strategi for privat sektor. Bedrifter må takle det faktum at globale forsyningskjeder snart kan høre fortiden til for amerikanske selskaper. Ettersom $ fortsetter å synke, gjør den reduserte kjøpekraften utenlandske produkter uøkonomiske. Det positive er at selskapene som har anerkjent disse fakta, bringer forsyningskjedene sine hjem. Re-shoring gir god økonomisk mening, fordi det er mulig at de eneste som vil akseptere dollaren sannsynligvis vil være andre amerikanske selskaper i nær fremtid.
Bearbeidet av Knut Lindtner
Forsidebilde:Patrick Hendry
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 366 ganger.
11 kommentarer. Leave new
At dollaren går utfor stupet bør bekymre også Norges befolkning, da stort sett hele «oljefondet Utland» (pensjonsfondet) er plassert i denne valuta. Ved kollapsen i $ går også «fondet» under, og fremtidige pensjoner blir en saga blott, da «våre nye landsmenn» ikke er spesielt interessert i å bidra til skatter via arbeid. Slik blir det når man plasserer alle «eggene» i samme kurv og går på trynet. En annen sak er vel størrelsen på «fondet». Med høy $ kurs var Norges Bank og politikerne «høye på pæra», «vi» hadde over 10 trilliarder på «bok», nå har dette plutselig sunket til 8.5 trillioner, (dagens $ kurs) hvordan vil «Den Rotschildske Sentralbank» forklare dette «tapet» for befolkningen? (om det i det hele tatt blir nevnt i MSM da), og «verdien» er på vei videre ned. Anbefaler dagens befolkning å begynne å arbeide svart, unnlate å betale skatter og avgifter, og heller sørge for fremtiden for seg og sine, da de ikke kan regne med å få noen tilbakebetaling av sine innbetalinger til «mor» stat i fremtiden.
«Ved kollapsen i $ går også «fondet» under, og fremtidige pensjoner blir en saga blott,..»
Norge trenger ikke noe penge-pensjonsfond.
Det en nasjon trenger er å bruke arbeidskreftene på velferdsproduserende aktivitet i eget land. ( Ikke system/politikk.) Da kan nasjonen lage langtidsplaner for å bygge det den vil, utdanne neste generasjoner for dette, og produsere det den vil.
Produsere mat nok til alle, bygge boliger til alle, veier/kommunikasjon vi trenger, produsere fornybar energi nok til alle, – til en så lav kostnad (arbeidkraft-forbruk) som mulig. Med så lave skatter/avgifter som mulig.
Og neste generasjon produserer alltid pensjonen/produkter/velferden til forrige generasjon. Uten andre penger/byttemidler enn det som holdes i egen nasjon.
Vi må ikke glemme at penger kun er tall ( uten egenverdi) i en nasjons dugnadsregnskap. ( Hvis vi ikke skal basere vår velstand på andre nasjoners slit.)
Det er nasjonens arbeidskrefter, ideer og arbeidslyst som er en nasjons gull.
Dette er en nasjons «pensjonsfond» ( innland, ikke utland).
Og selvfølgelig må nasjonen ha ledere som ikke selger landets resurser til kapitalmakter i andre land; eller tar opp lån slik at landet blir forgjeldet og blir styrt av de som styrer verdensvaluta og renter.
Er enig i det meste du sier, men dessverre må vi få til en overgang fra dagens system til det nye. Folk som er i 40-50 årene nå har ikke mulighet til å opparbeide seg egenkapital de kan leve av i pensjonsalderen. Tror nok ikke at vi får se et «nytt» Norge før om 10-15 års tid, og kun etter at mye blod har flytt i gatene. Uten en «myk» overgang til pensonistilværelsen vil vi se mange fortvilte mennesker, for det vi kaller «pensjonsfondet» som de delvis vil være avhengig av før vi får stablet det nye på beina, vil være borte vekk. Mitt ståsted er at vi må stable en ny valuta på bordet, som er basert på landets verdier til enhver tid, og som blir delt ut til alle innbyggerne hvert år. Hvis du arbeider og øker landets verdier, skal du også få «bonus» for dette, hvis ikke får du bare vanlig «borgerlønn». Man trenger kun en «valuta» for å simplifisere «kjøp og salg», enten det gjelder arbeidskraft eller produkter. Ellers er vi enige ut i fra hva jeg kan forstå.
Hva lever pensjonistene i Norge av ?
Jo, mat og alt som produseres i Norge av norske arbeidskrefter. Eller produkter vi bytter til oss fra andre land , mot produkter produsert i Norge.
Produktene har vi, og hver generasjon må nødvendigvis produsere dette til seg og forrige generasjon , uansett.
Penger er bare et måleverktøy og et fordelingsverktøy i denne dugnaden.
Det vi trenger er en administrasjon som ser forskjell på penger og reelle verdier. Det er ikke pensjonistene som vil få det vanskelig, det er politikere.
Vi har arbeidskrefter og energi. Dessverre har vi ikke en administrasjon som legger opp planer for hvordan framtidige generasjoner skal utdannes for å bygge landet. Vi har kun penge-tenkere/merkantilister som ødelegger produksjonsmulighetene med skatter, avgifter , kriger, og en kostbar uhensiktsmessig administrasjon.
Ref. også dagens Korona-ødeleggelse av nasjonen.
Vi trenger et «Gutta på skauen 21» for å ødelegge disse trojanske hestene.
Det er nasjonens innbyggere som forsørger administrasjonen, ikke omvendt. Det er virkelig arbeid, ikke penger, som skaper velferd og verdier.
Nasjonen har ikke råd til å forsørge den politiske galskapen lengre!
Svært mye bra her, og er for det meste enig, tror at det stort sett bare er måten vi kommer oss dit på som er litt forskjellig i tankegangen vår. Er 100% enig i at politikere (og byråkrater) er størsteparten av problemet, disse må vekk ja. Men å skape et nytt Norge på restene av det gamle vil ta noe tid, og folket må i mellomtiden ha «en verdi» å bytte varer og tjenester med hverandre med, ikke bare «gå på bygda» og bytte arbeid mot mat, husly osv. Ønsker en «glattere» overgang, dette vil også gjøre det lettere å få med «sauene» som er redde for alt nytt. Gi dem løfte om «penger» til det de trenger, så er de med.
Spillet er desverre mer komplisert enn forfatter forstår. På et 2D nivå er det helt riktig at Kina og USA er uvenner, men på et 3D nivå, så går alt etter planen. Med det mener jeg globalistene som styrer verden. De som innførte teknokrati i Kina og deretter startet outsourcing fra amerikanske gigantbedrifter som Intel på 1980-tallet til Kina.
Dette er krig mellom globalistene og det som var verdens frieste folk. USA var helt uavhengig etter andre verdenskrig med egen industri hjemme. Nå er de som artikkelforfatter sier i stor grad avhengig av Kina. Det er ved design. Drømmen for globalistene er at alle land skal ende opp som teknokratier ala Kina og avhengige av globale gigantbedrifter slik at ingen land kan opptre selvstendig, men må oppføre seg som en lydig hund for FN og lignende globale organisasjoner.
Per:
«og folket må i mellomtiden ha «en verdi» å bytte varer og tjenester med hverandre med, ikke bare «gå på bygda» og bytte arbeid mot mat, husly osv. »
Selvfølgelig bør vi benytte penger ( eller kalorier eller andre tall) i byttehandel, både innad i nasjonen eller mellom nasjoner. Det er jo det mest effektive.
Men vi må skille mellom måleverktøy og produkt!
Ellers ender det med at vi bruker arbeidskrefter på å produsere meterstokker eller litermål i stedet for varer.
Per ( Selv om vi nok er enige):
Hva er det en nasjon trenger for å lage mat ?
Jo dyrkingsjord og dyktige jordbruksarbeidere.
Hva er det en nasjon trenger for å bygge boliger?
Jo, landområder og dyktige bygningsarbeidere.
Hva er det en nasjon trenger for å lage/nyte danseoppvisning?
Jo, tid, lyst og dyktige dansere.
Så får nasjonen bruke alle arbeidskrefter på de to første først.
Og jo mer effektive vi blir , jo mer ledige arbeidskrefter/livstimer blir det for den enkelte til å danse, produsere noe, eller forske for å gjøre ting bedre, etter hva om som ligger hver enkelt natur best, NÅR primærbehovene er dekket.
Slik skal en nasjon bedre sin velferd, i FORUTSIGBARHET.
Men vi må skille mellom produktiv aktivitet og uproduktiv, med målet om så mange frie livstimer for alle som mulig for alle. – Til å danse, til å forske eller produsere.
Som vi må skille mellom penger/tall og reelle verdier.
Og politikk bør ikke dreie seg om annet enn å holde oversikt over nasjonens resurser og å stoppe de kreftene som vil frarøve noe fra fellesskapet, nasjonalt eller internasjonalt fra.
Det er folket i nasjonen som skal sette mål og bestemme hva målet er, og hva resursene skal brukes til. På godt eller vondt. Nasjonens mentalitet er nasjonens skjebne.
Dette er folke-demokrati. Veien mot velstand og frihet.
Men da må vi ha ledere, og et folk, som skiller mellom penger/tall og reelle verdier.
Frikar.
Vi er fullstendig enige, vi har bare 2 forskjellige måter å uttrykke oss på, derav noen «misforståelser» underveis. Takker for «samtalen», du virker som en oppegående (fri)kar, men avslutter nå, da jeg har andre ting å holde på med for øyeblikket.
Per
[…] är en artikel av Dr. Eamon McKinney Who Still Wants the US Dollar? Not China som publicerat på Derimot.no: Vem vill fortfarande ha dollar? I vart fall inte Kina och som översatts till svenska av Rolf Nilsson. Många har uppfattat att Kinas kraftiga export […]
«Amerikas fortsatte våpenoppretting av dollaren mot ethvert land som ikke bøyer seg for sin vilje, har undergravd all gjenværende tillit som dollaren hadde. «
https://canadianpatriot.org/2021/03/18/who-still-wants-the-us-dollar-not-china/
Dette er Opiumskrigene, og sølvdollaren , på ny,
Kina har lært. De har motvillig akseptert at det ikke er noen fremtid i handel med Amerika/vesten.
Kina investerer i fremtidig langsiktig vekst,…. Amerika produserer ingenting Kina trenger som det ikke kan få andre steder. ( Eller fra egne arbeidskrefter.)
Vesten har ikke lært. Vestlige penge-økonomer eller politikere ser ikke forskjell på penger/tall og virkelige verdier. Og ser ikke at arbeidskrefter og arbeidslyst, er en nasjons gull.
Hva kan Norge gjøre; for å bli en fri, selvstendig nasjon?
Jo, sørge for å dekke innenlands behov /eierskap for kritiske primær-behov, mat, fornybar energi og vann. Men først og fremst å se forskjell på penger/tall og reelle verdier. Og ikke la seg styre av bakmennene som holder kontroll/grep om verdensvalutaen og rente-våpenet.
Produsere det vi har gode forutsetninger for, varer eller teknologi. I første rekke for innenlands behov/forbruk. Og siden, eventuelt, bytte et produksjons-overskudd mot andre nasjoner og deres naturlige/geografiske forutsetninger, – i VENNSKAP og GJENSIDIG nytte.
Målet?
Det er frihet til å å bygge velstand med egne arbeidskrefter, i langsiktig forutsigbarhet og stolthet.
Med stadig færre arbeidskrefter , og stadig flere fri livstimer for den enkelte i nasjonen.