Geopolitikk

Hvordan geopolitikk fungerer, og det det egentlig handler om i Ukraina

Jeg må stadig vekk konstatere at de fleste mennesker ikke skjønner så mye av geopolitikk. Derfor vil jeg her poengtere noen grunnleggende ting som vil kunne bidra til forståelsen.

Av Thomas Röper (Anti-Spiegel)

De fleste mennesker er sterkt følelsesmessig påvirket av hendelsene i Ukraina. Det kan være på grunn av sjokkerende bilder, det kan være fordi det er krig i Europa, eller fordi de frykter en ny verdenskrig, eller en kombinasjon av disse og andre faktorer.

Geostrategi og følelser

Disse emosjonelle reaksjonene er tilsiktet, for når man er sterkt følelsesmessig påvirket, altså rasende, redd, oppbrakt og så videre, er man ute av stand til å tenke rasjonelt. Og den som ikke tenker rasjonelt, men emosjonelt, kan lett styres gjennom sine følelser. Det er et middel som har vist seg å fungere når man vil styre massene. Men om vi vil forstå geopolitikk, må vi analysere helt tørt og «følelsesløst». Geopolitikk er som et sjakkparti, og vi vet alle at ingen ennå har vunnet et sjakkparti ved hjelp av følelser, men at det alltid er den som analyserer best og mest kaldblodig, som vinner. Det gjelder også for tilskuerne til sjakkpartiet, som bare da vil kunne forstå spillet og spillernes strategier om de betrakter spillet på en like kald og saklig måte som spillerne.

I geopolitikken er disse observatørene av spillet analytikerne, og jeg regner meg selv blant dem. Man må se på de politiske hendelsene som et sjakkparti. Hvis man i sjakk ved et såkalt «bondeoffer» har medfølelse med bonden som blir slått og fjernet fra brettet, da har man ikke forstått spillet. Bonden er bare en brikke, og den ble ofret for å oppnå en fordel, for eksempel i bytte mot en løper.

Det geopolitiske sjakkbrettet

I geopolitikken er land og befolkninger brikker i spillet. Om man vil forstå geopolitikk, må man tenke som en geostrateg. Og for en geostrateg er det fullstendig likegyldig om et land ødelegges, og hundretusener av mennesker blir drept i denne prosessen. For geostrategen er det eneste som teller, at hans side dermed har fått en fordel, og at motstanderen har blitt svekket. Det ødelagte landet og de hundretusener av uskyldige døde er bondeofferet. Og geostrategen har akkurat like liten medfølelse med dem som sjakkspilleren har med bonden av tre, som han gav bort i bytte mot en løper.

Det er kynisk, men det er dette som er realiteten i geopolitikken. Jeg er glad for at jeg «bare» er analytiker. Jeg følger med på det som skjer og klarer – når jeg arbeider med mine analyser – å koble ut følelsene. Jeg ville ikke kunne være en geostrateg som «om nødvendig» tar slike avgjørelser som medfører døden for hundretusener av mennesker.

For å forstå geopolitikk må vi være klar over at den fungerer på en slik måte som jeg her har beskrevet, og at beslutningstakerne ser på verden som et sjakkbrett, hvor landene og deres befolkninger er brikkene. De mektige statene – framfor alt USA, Russland og Kina – er spillerne, og alle andre stater er brikker i spillet. Slik må vi prøve å forestille oss det, selv om dette er en noe forenklet framstilling. Og de ulike landene er ikke like viktige og mektige, noen er bare bønder, andre er løpere, springere og tårn. Men de er avhengig av spillernes avgjørelser, og de er stadig bare brikker i spillet.

Interesser eller vennskap?

Når vi først har forstått at geopolitikk ikke har mye med menneskelighet å gjøre, gir svaret på spørsmålet om det finnes vennskap mellom stater seg selv. Svaret er nei, det finnes ikke noen vennskap i geopolitikken, selv om politikerne liker å fortelle oss at for eksempel USA eller Frankrike er Tysklands venner.

I geopolitikken handler det om konkrete interesser. At for eksempel Russland og Kina i dag har et «nært vennskap», skyldes at de har de samme interesser på veldig mange områder. De har begge interesse av at det er stabilitet i Asia da ingen stat setter pris på uroligheter i nærheten av sine grenser. For Russland er Kinas teknologi og industrielle makt av interesse, mens Kina trenger Russlands råstoffer og også dets støtte på de teknologiområdene hvor Russland er ledende.

Dessuten blir de to statene regelrett tvunget til å samarbeide av USA da USA har erklært begge statene som sine motstandere, som USA har bekjempet med sanksjoner og andre midler i årevis. USA ønsker å bevare sin status som den største verdensmakten, altså å beholde verdensherredømmet. Det kalles en unipolar verden, der det bare finnes én maktpol.

Russland og Kina har dermed begge interesse av å bryte denne maktpolen som har erklært dem som sine fiender og som bekjemper dem. De tilstreber en verdensorden der det ikke finnes noen dominerende makt som kan og vil påtvinge alle andre sine regler. De ønsker seg en multipolar verden, der det finnes flere likeverdige maktpoler som diskuterer sine interesser på likefot, og prøver å finne løsninger uten at den ene dominerer den andre.

Når stater slår seg sammen, er det ikke vennskap som ligger bak, men det faktum at de har felles interesser.

Det er – i grove trekk – den aktuelle konstellasjonen på det geopolitiske sjakkbrettet.

Forhistorien

USA er for tiden på defensiven på brettet. Dette landet nådde høydepunktet av sin makt i 1990- og i 2000-årene, Sovjetunionen var oppløst, Russland var svakt, Kina var fremdeles et tilbakestående land. USA kunne skalte og valte som det ville i verden og gjorde det også. USA var verdensmakten, imperiet, som er den betegnelsen historikere bruker på en verdensmakt.

Men i 2000-årene kom Russland under Putin seg på beina igjen, og også Kinas utvikling skjedde i et voldsomt tempo. I 2010-årene var Kina allerede en selvbevisst verdensmakt, Russland var fremdeles mer tilbakeholdende og enda ikke virkelig sikker på sin egen styrke.

I Russlands tilfelle ble hendelsene i Maidan i 2014 utslagsgivende da Russland så seg tvunget til å konfrontere USAs ambisjoner i Russlands «bakgård». Det viste seg at Russland allerede var økonomisk sterkt nok til å motstå sanksjonene som USA straffet Russland med for dets «opprør». Sanksjonspresset gjorde til og med Russland enda sterkere, noe som til å begynne med bare irriterte de ansvarlige i Washington, men deretter nok gjorde dem mer og mer engstelige. Sanksjonene prellet jo rett og slett bare av på Russland.

Først senere tok USA for seg Kina. Det skjedde fra og med 2017 under president Trump, som erklærte Kina som sin hovedmotstander da Kina hadde begynt å true USAs økonomiske dominans. Men USAs økonomiske dominans er grunnlaget for landets militære dominans, og det er grunnen til at Kina for USA faktisk er en viktigere motstander enn Russland.

Eurasia

Nøkkelen til verdensmakt, til «worldwide dominance» som USA kaller det, er dominans over Europa og Asia, det såkalte eurasiske kontinentet. Den som hersker over det, hersker over hele verden. Det er grunnen til at USA anser Russland for å være en farlig motstander. Russland selv har ingen aggressive hensikter mot noen. Russland har mer land og ressurser enn landet trenger og kunne ha brukt de neste hundre årene på å utvikle sitt kjempestore land. Men det er det som er problemet: Russland er et kjempestort land på det eurasiske kontinentet og dermed et problem for USA om det ikke underordner seg USAs vilje. Og det er nettopp en slik underordning Russland, som igjen er blitt selvbevisst under Putin, ikke er villig til å akseptere.

At Russland ikke på noen måte har noen aggressive hensikter, er ikke et produkt av min blomstrende fantasi eller russisk propaganda, det konkluderte en av de mektigste tenketankene i USA, RAND Corporation, med i en studie allerede i 2019. Det var noe som man ikke akkurat gledet seg over i USA, man var i stedet irritert og begynte å gjøre seg tanker om hvordan man kunne gå fram for å provosere Russland slik at landet da endelig ville reagere på en aggressiv måte, studiens detaljer finner du her.

Det kan nok høres uforståelig ut, men det er en logisk konsekvens når man tenker geopolitisk. USA måtte danne en koalisjon for å tvinge Russland i kne, for landet er, så lenge det ikke adlyder USA, selv uten å true noen, på grunn av sin størrelse alene til hinder for USAs krav på å være den dominerende makten i Eurasia.

Men hvordan danner man en koalisjon mot en fredelig nabo? Ganske enkelt: Idet man provoserer landet så sterkt at det ikke lenger reagerer fredelig, og da kan man si til de andre: «Se her, Russland er farlig, vi må slå oss sammen og stoppe Russland!»

Så kynisk fungerer geopolitikken, og derfor var Rand Corporations erkjennelse av at Russland ikke hadde noen aggressive hensikter en dårlig nyhet for USA.

Brikkene i spillet

Ukraina var etter Sovjetunionens sammenbrudd det landet med størst potensial i Øst-Europa. Landet hadde en – riktignok skrantende – men likevel effektiv industri med avgjort konkurransedyktige produkter. Det hadde flyproduksjon, skipsbygging, romteknologi, atomteknologi og tungindustri, dessuten er Ukraina rikt på ressurser som kull og har den mest fruktbare jordbunnen i Europa, ja sannsynligvis til og med i hele verden.

Men i Vesten ville man ikke ha noen konkurranse i industrien, og da passet det godt at kortsiktig tenkende, grådige oligarker sikret seg landets filetstykker i den privatiseringen som ble fremmet av Vesten. Ukraina utnyttet aldri sitt potensial, landet forble en lettvekter i Europa, i sjakk ville man ha kalt landet en bonde. Det kunne ha blitt til en dronning, men hvem er det nå som har interesse av at en potensiell motstander plutselig har en dronning stående på brettet?

På grunn av de tette familiære båndene mellom menneskene siden Sovjet-tiden og de nære økonomiske forbindelsene mellom Ukraina og Russland var imidlertid Ukraina en veldig viktig bonde. Sammen med Russland kunne Ukraina ha blitt til en dronning, og Russland selv kunne ha utviklet seg mye raskere.

Å forhindre det var allerede i 90-årene et av de viktigste målene for geostrategene i Washington, noe som den innflytelsesrike geostrategen Zbigniew Brzezinski allerede i 1997 forklarte utførlig i sitt viktige standardverk «Den eneste verdensmakten». I den boken kan man i grunnen lese det som kom til å skje i de to etterfølgende årtiene. USA støttet massivt de antirussiske kreftene i Ukraina for å drive inn en kile mellom Russland og Ukraina. Dermed forble Ukraina, den potensielle russiske dronningen, en svak bonde.

At menneskene i Ukraina har levd i fattigdom i 30 år, spiller da ingen rolle for geostrategene, for geopolitikk er nå engang kynisk og ikke menneskevennlig.

Kampen om bonden

Da Russland stadig ble sterkere, vokste fra USAs synspunkt faren for at Ukraina og Russland kunne finne sammen, for Russland ble for mange naboer en attraktiv partner. Hvis det å gå sammen med Russland kunne føre til mer velstand for ukrainerne, ville Ukraina kunne komme til å forlate USAs innflytelsessfære. Fra USAs synspunkt var dette noe som det var om å gjøre å forhindre.

Russland hadde andre interesser, Russland ville ikke gjøre Ukraina til en satellitt. Russland var på grunn av NATOs utvidelser mot øst og EUs stadig mer konfronterende politikk interessert i en bro til Europa. Ukraina burde fra et russisk synspunkt for det første ha blitt til en buffer mellom NATO og Russland og for det andre en bro til Europa, som ville legge forholdene til rette for næringsliv, handel og kulturell utveksling.

Russlands interesse og Putins store mål, som han allerede skisserte i sin tale i den tyske Forbundsdagen i 2001, var det store felles området fra Lisboa til Vladivostok, hvor europeisk industri og teknologi sammen med russiske mineralressurser og arbeidskraft ville kunne danne en felles makt, hvor EU og Russland ville ha vært avhengig av hverandre uten at en av partene ville kunne dominere den andre. Ukraina var den siste nøkkelen til dette målet etter at USA hadde trukket de baltiske statene inn i det USA-dominerte NATO, og Hvite-Russland hadde blitt utstøtt av Vesten.

Derfor var USAs fremste mål i Europa endelig og permanent å skille Ukraina fra Russland. Maidan-kuppet, som ble orkestrert og finansiert av USA, og som brakte antirussiske, ja til og med nynazistiske regjeringer til makten, var en viktig seier for USA. Men USA hadde lært av sine erfaringer, for det hadde allerede vært en oransjerevolusjon, som imidlertid ikke ledet til en permanent forandring da det viste seg at en heller prorussisk president igjen vant valget. Denne presidenten lyktes man med å fjerne i Maidan-kuppet.

For å forhindre en gjentakelse av «uønskede» valgresultater trengte USA noe som kunne drive inn en ugjenkallelig kile mellom Ukraina og Russland. Og hva er det nå som egner seg bedre til det enn en krig? I boken min om Ukraina-krisen fra 2014, som nå kommer i en revidert utgave, viser jeg at det var CIAs sjef som gav de daværende makthaverne i Kiev ordre om å gå til krig i Donbass. Han var til stede inkognito i det avgjørende møtet i det ukrainske sikkerhetsrådet i Kiev, noe Det hvite hus måtte innrømme bare noen dager senere.

Krigen i Donbass var USAs egentlige seier, for dermed kunne man samle den ukrainske befolkningen mot Russland. Og framfor alt hadde man ved å sørge for at det russisk befolkede Krim og det russisk befolkede Donbass ikke lenger kunne delta i valg i Ukraina, sikret at bare antirussiske krefter kunne vinne valgene. Bonden Ukraina hadde endelig kommet under USAs kontroll.

Bondeofferet

USA hadde deretter fremdeles som sitt store mål å beseire sine to motstandere i kampen om makten i Eurasia, Maidan var bare et lite, men viktig skritt. Kampen mot Kina er et annet tema, så derfor holder vi oss nå til Russland.

Russland ble likevel stadig sterkere, heller ikke alle sanksjonene som under alle mulige påskudd har blitt innført siden 2014, har kunnet endre på det. Mens vestlige eksperter i 2014 spådde Russlands snarlige statsbankerott og sammenbrudd, ble Russland likevel stadig sterkere, økonomien vokste, valutareservene ble fordoblet, og folkets velstand ble opprettholdt.

I 2019 skrev den allerede nevnte tenketanken RAND Corporation en ny studie på 354 sider, hvor den i detalj viser hvordan man vil kunne svekke Russland. Jeg har viet studien en serie på 20 artikler, hvor jeg har vist hva USA har planlagt å gjøre for å svekke Russland. Nesten alt det som ble foreslått i studien, har deretter blitt gjennomført. Disse geostrategene i USA har en makt som vanskelig kan overvurderes.

Den beste metoden til å svekke en geopolitisk motstander er å drive han inn i en dyr stedfortrederkrig. Prinsippet er ikke nytt, vi kjenner det fra Vietnam og Afghanistan. En stedfortrederkrig er dyr for motstanderen, den koster menneskeliv, noe som kan føre til innenlandsk utilfredshet, ustabilitet og uro, og den kan utnyttes til propagandaformål ved å få andre land til å vende seg mot motstanderen og slik svekke han utenrikspolitisk.

RAND Corporations strategi gikk blant annet ut på å provosere Russland ved å utplassere atomvåpen nær landets grenser. Når det gjelder Ukraina, kunne man i RAND Corporations studie lese svart på hvitt at USA på ingen måte har noen interesse av en fred i Donbass, men at landet ønsker å bruke krigen der etter behag for å irritere Russland og for å påføre Russland utgifter.

Den ukrainske presidenten Selensky truet i slutten av februar på sikkerhetskonferansen i München med å utvikle og å stasjonere egne atomvåpen i Ukraina. Når en president sier noe slikt offentlig, er jo ikke det et resultat av et lunefullt innfall. Da har han enten allerede gjennomført det, eller så er han i ferd med å gjøre det. Og Selensky ville ikke ha kunnet komme med en slik erklæring uten ryggdekning fra Washington.

Dermed var det nettopp den situasjonen som hadde oppstått som RAND Corporation hadde tilstrebet: Russland hadde valget mellom pest og kolera. Russland kunne tillate at det ved landets grense ble utplassert atomvåpen, som på toppen av det hele var kontrollert av en stat som er regjert av radikale antirussere, eller forsøke å forhindre det militært i siste øyeblikk. Russland bestemte seg for det siste alternativet, noe som var fullt og helt i RAND Corporations og dermed USAs interesse.

I Ukraina pågår det nå en stedfortrederkrig som er dyr for Russland, og som USA utnytter maksimalt for å svekke Russland økonomisk og for å danne koalisjoner mot Russland, og så videre.. USA håper med denne stedfortrederkrigen endelig å svekke Russland permanent og å kunne tvinge Russland i kne, noe som de jo også sier helt åpent når det i Washington heter at målet er å ødelegge Russlands økonomi. Som sagt, geopolitikk er menneskeforaktende og kynisk. Men det er nå engang slik den fungerer.

Å holde følelsene kokende

Dette er jo likevel bare noe de færreste mennesker vet, de lar seg i stedet påvirke følelsesmessig av skrekkelige bilder og krever tiltak mot den angivelig sataniske fienden, også når det skader dem selv. Nå kommer det for eksempel til uttrykk i slagord som «Frys mot Putin». Når de hører slike slagord, gleder geostrategene, som naturligvis ikke kommer til å fryse, seg over dumheten hos de menneskene som ikke har forstått hva det egentlig handler om.

De «dumme» massene er nå engang lette å lede, det visste allerede senatorene i det gamle Roma da de fortalte folket at de måtte ofre sine sønner i krigen mot Karthago da Karthago ofret sine barn til hedenske guder, noe som virkelig var barbarisk. Det var, som arkeologer etter hvert har funnet ut, akkurat like mye oppdiktet krigspropaganda som dagens slagord om menneskerettigheter. Det eneste som er viktig, er å få de «dumme» massene til å reagere emosjonelt, slik at de er villig til å lide, til å ofre noe, eller til og med til å dø som soldater for å nå målene til de rike og mektige.

Og som jeg nevnte i begynnelsen av denne artikkelen, er det største problemet i dag igjen at folk er så sterkt følelsesmessig påvirket at de kobler ut sin analytiske tenkning. Det gjør massene så lette å kontrollere. Man må bare sørge for å holde følelsene kokende.

Og det har vi jo mediene til…

Oversatt av Rune G

Tidligere publisert på derimot.no