POSTED IN Krig-fred, Virkelighetsforståelse

Hva Ukrainakrigen handler om.

For folk er det følelser og uhyrligheter. For geo-strategene om makten på det globale sjakkbrettet.

14 kommentarer

Geopolitikk

Hvordan geopolitikk fungerer, og det det egentlig handler om i Ukraina

Jeg må stadig vekk konstatere at de fleste mennesker ikke skjønner så mye av geopolitikk. Derfor vil jeg her poengtere noen grunnleggende ting som vil kunne bidra til forståelsen.

Av Thomas Röper (Anti-Spiegel)

De fleste mennesker er sterkt følelsesmessig påvirket av hendelsene i Ukraina. Det kan være på grunn av sjokkerende bilder, det kan være fordi det er krig i Europa, eller fordi de frykter en ny verdenskrig, eller en kombinasjon av disse og andre faktorer.

Geostrategi og følelser

Disse emosjonelle reaksjonene er tilsiktet, for når man er sterkt følelsesmessig påvirket, altså rasende, redd, oppbrakt og så videre, er man ute av stand til å tenke rasjonelt. Og den som ikke tenker rasjonelt, men emosjonelt, kan lett styres gjennom sine følelser. Det er et middel som har vist seg å fungere når man vil styre massene. Men om vi vil forstå geopolitikk, må vi analysere helt tørt og «følelsesløst». Geopolitikk er som et sjakkparti, og vi vet alle at ingen ennå har vunnet et sjakkparti ved hjelp av følelser, men at det alltid er den som analyserer best og mest kaldblodig, som vinner. Det gjelder også for tilskuerne til sjakkpartiet, som bare da vil kunne forstå spillet og spillernes strategier om de betrakter spillet på en like kald og saklig måte som spillerne.

I geopolitikken er disse observatørene av spillet analytikerne, og jeg regner meg selv blant dem. Man må se på de politiske hendelsene som et sjakkparti. Hvis man i sjakk ved et såkalt «bondeoffer» har medfølelse med bonden som blir slått og fjernet fra brettet, da har man ikke forstått spillet. Bonden er bare en brikke, og den ble ofret for å oppnå en fordel, for eksempel i bytte mot en løper.

Det geopolitiske sjakkbrettet

I geopolitikken er land og befolkninger brikker i spillet. Om man vil forstå geopolitikk, må man tenke som en geostrateg. Og for en geostrateg er det fullstendig likegyldig om et land ødelegges, og hundretusener av mennesker blir drept i denne prosessen. For geostrategen er det eneste som teller, at hans side dermed har fått en fordel, og at motstanderen har blitt svekket. Det ødelagte landet og de hundretusener av uskyldige døde er bondeofferet. Og geostrategen har akkurat like liten medfølelse med dem som sjakkspilleren har med bonden av tre, som han gav bort i bytte mot en løper.

Det er kynisk, men det er dette som er realiteten i geopolitikken. Jeg er glad for at jeg «bare» er analytiker. Jeg følger med på det som skjer og klarer – når jeg arbeider med mine analyser – å koble ut følelsene. Jeg ville ikke kunne være en geostrateg som «om nødvendig» tar slike avgjørelser som medfører døden for hundretusener av mennesker.

For å forstå geopolitikk må vi være klar over at den fungerer på en slik måte som jeg her har beskrevet, og at beslutningstakerne ser på verden som et sjakkbrett, hvor landene og deres befolkninger er brikkene. De mektige statene – framfor alt USA, Russland og Kina – er spillerne, og alle andre stater er brikker i spillet. Slik må vi prøve å forestille oss det, selv om dette er en noe forenklet framstilling. Og de ulike landene er ikke like viktige og mektige, noen er bare bønder, andre er løpere, springere og tårn. Men de er avhengig av spillernes avgjørelser, og de er stadig bare brikker i spillet.

Interesser eller vennskap?

Når vi først har forstått at geopolitikk ikke har mye med menneskelighet å gjøre, gir svaret på spørsmålet om det finnes vennskap mellom stater seg selv. Svaret er nei, det finnes ikke noen vennskap i geopolitikken, selv om politikerne liker å fortelle oss at for eksempel USA eller Frankrike er Tysklands venner.

I geopolitikken handler det om konkrete interesser. At for eksempel Russland og Kina i dag har et «nært vennskap», skyldes at de har de samme interesser på veldig mange områder. De har begge interesse av at det er stabilitet i Asia da ingen stat setter pris på uroligheter i nærheten av sine grenser. For Russland er Kinas teknologi og industrielle makt av interesse, mens Kina trenger Russlands råstoffer og også dets støtte på de teknologiområdene hvor Russland er ledende.

Dessuten blir de to statene regelrett tvunget til å samarbeide av USA da USA har erklært begge statene som sine motstandere, som USA har bekjempet med sanksjoner og andre midler i årevis. USA ønsker å bevare sin status som den største verdensmakten, altså å beholde verdensherredømmet. Det kalles en unipolar verden, der det bare finnes én maktpol.

Russland og Kina har dermed begge interesse av å bryte denne maktpolen som har erklært dem som sine fiender og som bekjemper dem. De tilstreber en verdensorden der det ikke finnes noen dominerende makt som kan og vil påtvinge alle andre sine regler. De ønsker seg en multipolar verden, der det finnes flere likeverdige maktpoler som diskuterer sine interesser på likefot, og prøver å finne løsninger uten at den ene dominerer den andre.

Når stater slår seg sammen, er det ikke vennskap som ligger bak, men det faktum at de har felles interesser.

Det er – i grove trekk – den aktuelle konstellasjonen på det geopolitiske sjakkbrettet.

row of four men sitting on mountain trail
I geopolitikken varer vennskap så lenge en har felles interesser.

Forhistorien

USA er for tiden på defensiven på brettet. Dette landet nådde høydepunktet av sin makt i 1990- og i 2000-årene, Sovjetunionen var oppløst, Russland var svakt, Kina var fremdeles et tilbakestående land. USA kunne skalte og valte som det ville i verden og gjorde det også. USA var verdensmakten, imperiet, som er den betegnelsen historikere bruker på en verdensmakt.

Men i 2000-årene kom Russland under Putin seg på beina igjen, og også Kinas utvikling skjedde i et voldsomt tempo. I 2010-årene var Kina allerede en selvbevisst verdensmakt, Russland var fremdeles mer tilbakeholdende og enda ikke virkelig sikker på sin egen styrke.

I Russlands tilfelle ble hendelsene i Maidan i 2014 utslagsgivende da Russland så seg tvunget til å konfrontere USAs ambisjoner i Russlands «bakgård». Det viste seg at Russland allerede var økonomisk sterkt nok til å motstå sanksjonene som USA straffet Russland med for dets «opprør». Sanksjonspresset gjorde til og med Russland enda sterkere, noe som til å begynne med bare irriterte de ansvarlige i Washington, men deretter nok gjorde dem mer og mer engstelige. Sanksjonene prellet jo rett og slett bare av på Russland.

Først senere tok USA for seg Kina. Det skjedde fra og med 2017 under president Trump, som erklærte Kina som sin hovedmotstander da Kina hadde begynt å true USAs økonomiske dominans. Men USAs økonomiske dominans er grunnlaget for landets militære dominans, og det er grunnen til at Kina for USA faktisk er en viktigere motstander enn Russland.

Eurasia

Nøkkelen til verdensmakt, til «worldwide dominance» som USA kaller det, er dominans over Europa og Asia, det såkalte eurasiske kontinentet. Den som hersker over det, hersker over hele verden. Det er grunnen til at USA anser Russland for å være en farlig motstander. Russland selv har ingen aggressive hensikter mot noen. Russland har mer land og ressurser enn landet trenger og kunne ha brukt de neste hundre årene på å utvikle sitt kjempestore land. Men det er det som er problemet: Russland er et kjempestort land på det eurasiske kontinentet og dermed et problem for USA om det ikke underordner seg USAs vilje. Og det er nettopp en slik underordning Russland, som igjen er blitt selvbevisst under Putin, ikke er villig til å akseptere.

Eurasia - Wikipedia
Eurasia er jordas største samlete landmasse både i areal og i folketall.

At Russland ikke på noen måte har noen aggressive hensikter, er ikke et produkt av min blomstrende fantasi eller russisk propaganda, det konkluderte en av de mektigste tenketankene i USA, RAND Corporation, med i en studie allerede i 2019. Det var noe som man ikke akkurat gledet seg over i USA, man var i stedet irritert og begynte å gjøre seg tanker om hvordan man kunne gå fram for å provosere Russland slik at landet da endelig ville reagere på en aggressiv måte, studiens detaljer finner du her.

Det kan nok høres uforståelig ut, men det er en logisk konsekvens når man tenker geopolitisk. USA måtte danne en koalisjon for å tvinge Russland i kne, for landet er, så lenge det ikke adlyder USA, selv uten å true noen, på grunn av sin størrelse alene til hinder for USAs krav på å være den dominerende makten i Eurasia.

Men hvordan danner man en koalisjon mot en fredelig nabo? Ganske enkelt: Idet man provoserer landet så sterkt at det ikke lenger reagerer fredelig, og da kan man si til de andre: «Se her, Russland er farlig, vi må slå oss sammen og stoppe Russland!»

Så kynisk fungerer geopolitikken, og derfor var Rand Corporations erkjennelse av at Russland ikke hadde noen aggressive hensikter en dårlig nyhet for USA.

Brikkene i spillet

Ukraina var etter Sovjetunionens sammenbrudd det landet med størst potensial i Øst-Europa. Landet hadde en – riktignok skrantende – men likevel effektiv industri med avgjort konkurransedyktige produkter. Det hadde flyproduksjon, skipsbygging, romteknologi, atomteknologi og tungindustri, dessuten er Ukraina rikt på ressurser som kull og har den mest fruktbare jordbunnen i Europa, ja sannsynligvis til og med i hele verden.

Men i Vesten ville man ikke ha noen konkurranse i industrien, og da passet det godt at kortsiktig tenkende, grådige oligarker sikret seg landets filetstykker i den privatiseringen som ble fremmet av Vesten. Ukraina utnyttet aldri sitt potensial, landet forble en lettvekter i Europa, i sjakk ville man ha kalt landet en bonde. Det kunne ha blitt til en dronning, men hvem er det nå som har interesse av at en potensiell motstander plutselig har en dronning stående på brettet?

På grunn av de tette familiære båndene mellom menneskene siden Sovjet-tiden og de nære økonomiske forbindelsene mellom Ukraina og Russland var imidlertid Ukraina en veldig viktig bonde. Sammen med Russland kunne Ukraina ha blitt til en dronning, og Russland selv kunne ha utviklet seg mye raskere.

Å forhindre det var allerede i 90-årene et av de viktigste målene for geostrategene i Washington, noe som den innflytelsesrike geostrategen Zbigniew Brzezinski allerede i 1997 forklarte utførlig i sitt viktige standardverk «Den eneste verdensmakten». I den boken kan man i grunnen lese det som kom til å skje i de to etterfølgende årtiene. USA støttet massivt de antirussiske kreftene i Ukraina for å drive inn en kile mellom Russland og Ukraina. Dermed forble Ukraina, den potensielle russiske dronningen, en svak bonde.

At menneskene i Ukraina har levd i fattigdom i 30 år, spiller da ingen rolle for geostrategene, for geopolitikk er nå engang kynisk og ikke menneskevennlig.

I sjakk ofres bønder når det gir en fordel.

Kampen om bonden

Da Russland stadig ble sterkere, vokste fra USAs synspunkt faren for at Ukraina og Russland kunne finne sammen, for Russland ble for mange naboer en attraktiv partner. Hvis det å gå sammen med Russland kunne føre til mer velstand for ukrainerne, ville Ukraina kunne komme til å forlate USAs innflytelsessfære. Fra USAs synspunkt var dette noe som det var om å gjøre å forhindre.

Russland hadde andre interesser, Russland ville ikke gjøre Ukraina til en satellitt. Russland var på grunn av NATOs utvidelser mot øst og EUs stadig mer konfronterende politikk interessert i en bro til Europa. Ukraina burde fra et russisk synspunkt for det første ha blitt til en buffer mellom NATO og Russland og for det andre en bro til Europa, som ville legge forholdene til rette for næringsliv, handel og kulturell utveksling.

Russlands interesse og Putins store mål, som han allerede skisserte i sin tale i den tyske Forbundsdagen i 2001, var det store felles området fra Lisboa til Vladivostok, hvor europeisk industri og teknologi sammen med russiske mineralressurser og arbeidskraft ville kunne danne en felles makt, hvor EU og Russland ville ha vært avhengig av hverandre uten at en av partene ville kunne dominere den andre. Ukraina var den siste nøkkelen til dette målet etter at USA hadde trukket de baltiske statene inn i det USA-dominerte NATO, og Hvite-Russland hadde blitt utstøtt av Vesten.

Derfor var USAs fremste mål i Europa endelig og permanent å skille Ukraina fra Russland. Maidan-kuppet, som ble orkestrert og finansiert av USA, og som brakte antirussiske, ja til og med nynazistiske regjeringer til makten, var en viktig seier for USA. Men USA hadde lært av sine erfaringer, for det hadde allerede vært en oransjerevolusjon, som imidlertid ikke ledet til en permanent forandring da det viste seg at en heller prorussisk president igjen vant valget. Denne presidenten lyktes man med å fjerne i Maidan-kuppet.

For å forhindre en gjentakelse av «uønskede» valgresultater trengte USA noe som kunne drive inn en ugjenkallelig kile mellom Ukraina og Russland. Og hva er det nå som egner seg bedre til det enn en krig? I boken min om Ukraina-krisen fra 2014, som nå kommer i en revidert utgave, viser jeg at det var CIAs sjef som gav de daværende makthaverne i Kiev ordre om å gå til krig i Donbass. Han var til stede inkognito i det avgjørende møtet i det ukrainske sikkerhetsrådet i Kiev, noe Det hvite hus måtte innrømme bare noen dager senere.

Krigen i Donbass var USAs egentlige seier, for dermed kunne man samle den ukrainske befolkningen mot Russland. Og framfor alt hadde man ved å sørge for at det russisk befolkede Krim og det russisk befolkede Donbass ikke lenger kunne delta i valg i Ukraina, sikret at bare antirussiske krefter kunne vinne valgene. Bonden Ukraina hadde endelig kommet under USAs kontroll.

Bondeofferet

USA hadde deretter fremdeles som sitt store mål å beseire sine to motstandere i kampen om makten i Eurasia, Maidan var bare et lite, men viktig skritt. Kampen mot Kina er et annet tema, så derfor holder vi oss nå til Russland.

Russland ble likevel stadig sterkere, heller ikke alle sanksjonene som under alle mulige påskudd har blitt innført siden 2014, har kunnet endre på det. Mens vestlige eksperter i 2014 spådde Russlands snarlige statsbankerott og sammenbrudd, ble Russland likevel stadig sterkere, økonomien vokste, valutareservene ble fordoblet, og folkets velstand ble opprettholdt.

Randcorporationsantamonica.JPG
Her holder Rand Cooperation til Santa Monica i California.

I 2019 skrev den allerede nevnte tenketanken RAND Corporation en ny studie på 354 sider, hvor den i detalj viser hvordan man vil kunne svekke Russland. Jeg har viet studien en serie på 20 artikler, hvor jeg har vist hva USA har planlagt å gjøre for å svekke Russland. Nesten alt det som ble foreslått i studien, har deretter blitt gjennomført. Disse geostrategene i USA har en makt som vanskelig kan overvurderes.

Den beste metoden til å svekke en geopolitisk motstander er å drive han inn i en dyr stedfortrederkrig. Prinsippet er ikke nytt, vi kjenner det fra Vietnam og Afghanistan. En stedfortrederkrig er dyr for motstanderen, den koster menneskeliv, noe som kan føre til innenlandsk utilfredshet, ustabilitet og uro, og den kan utnyttes til propagandaformål ved å få andre land til å vende seg mot motstanderen og slik svekke han utenrikspolitisk.

RAND Corporations strategi gikk blant annet ut på å provosere Russland ved å utplassere atomvåpen nær landets grenser. Når det gjelder Ukraina, kunne man i RAND Corporations studie lese svart på hvitt at USA på ingen måte har noen interesse av en fred i Donbass, men at landet ønsker å bruke krigen der etter behag for å irritere Russland og for å påføre Russland utgifter.

Den ukrainske presidenten Selensky truet i slutten av februar på sikkerhetskonferansen i München med å utvikle og å stasjonere egne atomvåpen i Ukraina. Når en president sier noe slikt offentlig, er jo ikke det et resultat av et lunefullt innfall. Da har han enten allerede gjennomført det, eller så er han i ferd med å gjøre det. Og Selensky ville ikke ha kunnet komme med en slik erklæring uten ryggdekning fra Washington.

Dermed var det nettopp den situasjonen som hadde oppstått som RAND Corporation hadde tilstrebet: Russland hadde valget mellom pest og kolera. Russland kunne tillate at det ved landets grense ble utplassert atomvåpen, som på toppen av det hele var kontrollert av en stat som er regjert av radikale antirussere, eller forsøke å forhindre det militært i siste øyeblikk. Russland bestemte seg for det siste alternativet, noe som var fullt og helt i RAND Corporations og dermed USAs interesse.

Status of Ukraine war: 33 days on, battlefield 'largely static', no Russian  moves in many areas
Krig er noe av det dyreste en kan holde på med.

I Ukraina pågår det nå en stedfortrederkrig som er dyr for Russland, og som USA utnytter maksimalt for å svekke Russland økonomisk og for å danne koalisjoner mot Russland, og så videre.. USA håper med denne stedfortrederkrigen endelig å svekke Russland permanent og å kunne tvinge Russland i kne, noe som de jo også sier helt åpent når det i Washington heter at målet er å ødelegge Russlands økonomi. Som sagt, geopolitikk er menneskeforaktende og kynisk. Men det er nå engang slik den fungerer.

Å holde følelsene kokende

Dette er jo likevel bare noe de færreste mennesker vet, de lar seg i stedet påvirke følelsesmessig av skrekkelige bilder og krever tiltak mot den angivelig sataniske fienden, også når det skader dem selv. Nå kommer det for eksempel til uttrykk i slagord som «Frys mot Putin». Når de hører slike slagord, gleder geostrategene, som naturligvis ikke kommer til å fryse, seg over dumheten hos de menneskene som ikke har forstått hva det egentlig handler om.

De «dumme» massene er nå engang lette å lede, det visste allerede senatorene i det gamle Roma da de fortalte folket at de måtte ofre sine sønner i krigen mot Karthago da Karthago ofret sine barn til hedenske guder, noe som virkelig var barbarisk. Det var, som arkeologer etter hvert har funnet ut, akkurat like mye oppdiktet krigspropaganda som dagens slagord om menneskerettigheter. Det eneste som er viktig, er å få de «dumme» massene til å reagere emosjonelt, slik at de er villig til å lide, til å ofre noe, eller til og med til å dø som soldater for å nå målene til de rike og mektige.

Og som jeg nevnte i begynnelsen av denne artikkelen, er det største problemet i dag igjen at folk er så sterkt følelsesmessig påvirket at de kobler ut sin analytiske tenkning. Det gjør massene så lette å kontrollere. Man må bare sørge for å holde følelsene kokende.

Og det har vi jo mediene til…

Oversatt av Rune G

Tidligere publisert på derimot.no



1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 3 916 ganger.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

14 kommentarer. Leave new

  • Meget bra artikkel! Bra at dere løfter blikket, så hvermansen kan forstå mer at de fleste land bare er nyttige idioter som lett kan ofres i denne krigen – inkludert Nord-Norge med sin overvåking av nordflåten til Russland. Det eneste jeg ønsker å legge til er at USA og Russland også bare er to brikker. Ledelsen som styrer disse landene er globalister og bryr seg heller ikke om egen befolkning.

    Den artikkelen som beskriver dette best er hvordan spille 3D sjakk. Her forklares det hvordan nasjonalstatene spiller 2D sjakk hvor alle som deltar taper bare ved å spille og 3D sjakk som er globalistene.
    https://www.minds.com/CorbettReport/blog/how-to-play-3d-chess-1212954655043592192

    Svar
  • En utrolig god analyse. Hadde vi hatt et fritt media i Norge ville dette vært hovedartikkel i de fleste aviser. Så får vi håpe at noen lærere på våre utdanningsinstitusjoner bruker denne artikkelen i undervisningen i samfunnslære og historie.

    «Men USAs økonomiske dominans er grunnlaget for landets militære dominans, og det er grunnen til at Kina for USA faktisk er en viktigere motstander enn Russland.»

    For (verdens-) kriger er i bunn & grunn handelskriger. Med formål å få kontroll over verdensvaluta og renter, og slik sett styre produksjonen og tilrane seg overskuddet i nasjon etter nasjon.
    Styrer man pengene, og rentene, styrer man politikken, lokalt og globalt.
    ( Så lenge vi danser rundt gullkalven. Dvs. forveksler pengeverdier og nasjonens virkelige verdier/ arbeidskrefter.)

    » …det kan være fordi det er krig i Europa, eller fordi de frykter en ny verdenskrig..»

    Så kan man jo lure på hvorfor folk ( dvs. media) ikke fryktet verdenskrig da USA angrep Irak, Syria og Afghanistan. Eller da Norge, Danmark og USA angrep Libya. 😉
    Vi får propaganda- beskjed om hva vi skal frykte, enten det gjelder økonomisk eller militære kriger.
    – Eller et influensa-virus.

    Svar
  • Nyttige idioter...
    15 april 2022 12:29

    Norge, Ukraina, Europa og hele verden blir brukt som nyttige idioter for å holde krig unna USA sine grenser…

    Svar
  • Ola Normann
    22 april 2022 1:10

    Når man kommer til setningen «Russland selv har ingen aggressive hensikter mot noen» så vet man at det ikke er noe poeng i å lese videre.

    Svar
    • Er latterlig mye pro Russisk propaganda her…

      Svar
    • Hvorfor det?
      Hva prøver du å antyde til?
      Tok du deg tid til å lese hele artikkelen gjennom eller nei?

      Svar
    • Wasan Totland
      3 august 2022 10:54

      Du får dra tik Resett. Der er det mange å dele hersketeknikkene med.

      Svar
    • «Når man kommer til setningen….»

      Ja , enig. For Russland ( dvs. Sovjetunionen) er en stormakt, og har sin overgrepshistorie.

      Men det er lurt å lese hele, den gode, artikkelen også.

      Spørsmålet som vi bør stille oss er: Trenger verden stormakter og/eller overnasjonale organer; og/eller er det stormaktene sjøl som sier at det er små nasjonale frie stater som er årsaken til krig i verden ?

      «….og så ble de enige om at alle Europas «ulver» skulle ha møte i Genève for å «ordne» hele verden og for å organisere freden; Sic.
      Hadde det ikke nå vært riktigere å si: Erfaring viser at en politisk stat er uhensiktsmessig fordi det er lettere å ordne seg og skape fred i det små og enkle og spesielle, enn i det store og kompliserte og sammensatte. Alt som hører livets virkelighet til begynner i det små. Finn først nøkkelen til vanskelighetene i det små, i det hjemlige, lokale og oversiktlige. Generaliser framfor alt ikke. Hadde ikke en slik tanke vært atskillig nærmere det riktige? I stedet sier man som så:
      Da villfarelsene i det enkelte land er vanskelig å rette på, må vi samle all europeisk villfarelse i en sal, så vil den nye sol stå opp over både onde og gode. Hvis den ene gale «stats»-mann ikke er gal nok så vil han nå kunne lære av de andre og ta med seg hele kofferten av mer galskap hjem til sitt eget land. Vi må bygge et tårn som er så høyt at det rager helt til himmelen. Der oppe fra kan vi våke over Europas fred og slå ned på enhver som skaper uro. «Da presidenten i Folkeforbundet åpnet det første møte ble det dødstille i salen. Alle følte stundens alvor», het det i dagspressen. Alle tok seg selv helt alvorlig. Tyskerne og jødene også. Hambro og Mowinckel ikke minst. Tenk for en ære. Tenk på alle de nye muligheter som åpnet seg for alle de små nasjoner. Men Satan lo så det rystet i hele helvete. «Menneskene har en ubetvingelig trang til å ta seg selv ved nesen og misforstå seg selv,» sa Satan og slo seg på folkeforbundspolitikk. ‘
      samfunnsliv.no/kunst-07.html

      Svar
  • Ukraina blir utnyttet og ofret i et kynisk politisk spill for å svekke Russland og i tilleg få mer fortgang i WEF/FN sin «the great reset»…

    Svar
  • Takk til Knut Lindtner for å oversette og publisere sine og andres dype analyser til berikelse for oss andre som strever med å forklare. Denne artikkelen stemmer 100% med mitt eget syn, men er så uendelige mye bedre formulert.
    NRK er blitt mestere i å vise frem redde barn, gråtende mødre og gamle koner med tunge koffeerter på flukt. De ofrer aldri selve begrunnelsen for krigen en begrunnelse eller forklaring, og desinformerer derfor det norske folk, slik vi også ser det i «alle» andre medier ute.
    Av samme grunn ansees frie edier spm Derimot og flere andre som fiender av «ekte nyheter», mens det motsatte er tilfelle. Sannhet har dessverre dystr utsikter.

    Svar
  • Det Himmelske Jerusalem på grunnlag av fem sørlige regioner I Ukraina.
    Heavenly Jerusalem (også New Jerusalem, Israel 2.0, New Israel) er et prosjekt hvis mål er dannelsen av en jødisk stat i Ukraina på territoriene til de fem sørlige regionene: Odessa , Dnipropetrovsk , Zaporozhye , Kherson og Mykolaiv .
    Prosjektet er langsiktig, tiden er beskrevet til 2049 og til og med etter 2060.
    Prosjektbeskrivelse.
    Ifølge I. Berkut, forfatteren av ideen og administrerende direktør for prosjektet, er vi nå inne i en periode av ødeleggelse og fragmentering, og etter 2024, en periode av omformatering. 2029 er første skritt for bygging av Nye Jerusalem.
    Ved utgangen av 2029 forventes det således at rundt 5 millioner Jøder ankommer Det Nye Moderlandet for bygging Av Det Nye Jerusalem.
    Prosjektet mottar støtte fra kjente offentlige personer, statsvitere og analytikere.
    Det er bemerkelsesverdig at til tross for omfanget av prosjektet, dekkes det verken i verden eller til og med i den lokale ukrainske pressen (som betyr de sentrale mediekanalene), med svært sjeldne unntak. Nesten all informasjon om prosjektgjennomføringen kommer fra administrerende direktør Igor Berkut.
    Det Nye Jerusalem-prosjektet startet tidlig i 2017 med landing i havnen i Odessa av den første gruppen innvandrere fra Israel, ledet Av I. Berkut. Denne gruppen på 183 jødiske pionerer ankom Ukraina fra Haifa (Israel ) for å legge den første steinen i grunnlaget For Det Himmelske Jerusalem på det fruktbare landet sør I Ukraina.
    Det er planlagt å opprette to hovedsteder i det Nye Jerusalem: den første, politiske og forretningsmessige hovedstaden, vil være lokalisert i dagens Dnepropetrovsk, den andre vil være lokalisert i Odessa.
    Reformer I Ukraina.
    Det Nye Jerusalem-prosjektet blir konsultert av den polske Finansministeren Leszek Balcerowicz, som sammen med I. Berkut og andre deltakere er forfatter av økonomiske reformer i Ukraina. I følge forfatterne av reformene skulle avfolking av befolkningen bli grunnlaget for trivselen til innbyggerne i det fremtidige Ukraina: «hovedprinsippet med reformen er at jo mindre befolkning, jo høyere BNP per innbygger. Derfor er den viktigste måten å reformere en jevn gradvis nedgang i befolkningen i landet,» innrømmer I. Berkut.
    https://fitzinfo.net/forum/topic/chabads-khazarian-heavenly-jerusalem-project/

    Svar
  • Torfinn Slettebø
    22 oktober 2022 10:01

    Etter 8 månader vert det meldt om rundt 7 000 drepne sivile og 10 000 skadde i Ukraina. Sjølvsagt ille.

    Men det er på tide å minna om nokre norske spesielle militæroperasjonar (SMO) som var verre:

    Libya: om lag 30 000 drepne (på fire månader?)
    Afghanistan: meir enn 200 000 drepne

    Likevel er norske politikarar forferda og påstår at det me ser i Ukraina er «noe helt nytt». Kvifor skal me ha tiltru til våre eigne leiarar?

    Kva med vår eigen «evne og vilje til å bruke militærmakt»?

    Svar
    • Det er svært få som evner å tenke i de baner du gjør her. Hovedstrømsmedia gjør hva de kan for å frata folk evnen til rasjonell tenkning og det å kunne stille kritiske spørsmål ved det de blir fortalt.

      Det er ikke for ingenting at Sunnmørsposten blir kalt for Vigrabibelen. (se wikipedia) Det som stod der var sant, og det henger igjen ved flere avislesere den dag i dag. Du har garantert møtt påstanden i en diskusjon/samtale: Ja, men, det stod i avisa …

      Og til vår egen evne/vilje til å bruke militærmakt … Vi har en maktsyk krigshisser som generalsekretær i NATO som har forstått at dette er vår «nye olje» Krig er profitt. Norge tjener store summer på å drepe andre. For det er det krig handler om – drap, lemlestelser og bare elendighet. (derfor må den holdes i gang, for enhver pris, så lenge som mulig).
      Ingen har til dags dato vunnet en krig – INGEN!

      Den første død i en krig, er sannheten om den.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Vennligst skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Psoriasis og D-vitaminer:

Mange rapporterer om svært gunstig effekt.

Previous Post

USA-Oberst MacGregor:

Ukrainakrigen svekker USA og styrker Russland. Vi må stoppe nå!

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.