POSTED IN Russland, Ukraina, USA

Hva gjør Biden med Ukrainakrisen?

Det finnes ingen gode alternativer.

6 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

 Biden har tre alternativer igjen når det gjelder Ukraina. Og ingen av dem er spiselige for han.

Slik status quo er nå er den ingen brukbar løsning for krisen USA er i når det gjelder Russland og Ukraina. Men hvilke andre alternativer har presidenten?

Av Scott Ritter

Fil:Scott Ritter by David Shankbone.jpg – Wikipedia

Scott Ritter er en tidligere etterretningsoffiser for US Marine Corps, og forfatter av boken «Scorpion King: Americas Suicidal Embrace of Nuclear Weapons from FDR to Trump».

Han tjenestegjorde i Sovjet-Unionen som inspektør for INF-avtalen, han var  i general Schwarzkopfs stab under Gulf-krigen, og fra 1991 – 1998 var han våpeninspektør for FN.

Nå som det ser ut som det kan bryte ut krig i Europa på grunn av Ukraina, ser det ut som om Biden-administrasjone har viklet seg inn i et politisk mareritt som det ikke ser ut å være noen rask løsning på.

For kort tid siden ble administrasjonen til Joe Biden konfrontert med et sikkerhetsproblem – krisen med Russland og Ukraina – der det verste scenario var at Russland invaderte Ukraina, og at USA ledet er global koalisjon som var villige til å innføre massive sanksjoner mot Moskva som straff.

Konsekvensene av et slikt resultat  ville bli en økonomisk pine for både Europa og USA, og med mulige splittelser i utkantene av EUs og NATOs enheter – noe som måtte tas med i betraktning i ettertid.

I dag står USA overfor et helt annet spill. Russland og Kina har kommet til enighet i et forhold som  er blitt en allianse. De reklamerer for en «lovbaserte internasjonal ordning» som utfordrer Biden-administrasjonens fundamentale dogme «regelbasert internasjonal ordning.

I etterkant av møtet med den franske presidenten Emmanuel Macron advarte  den russiske presidenten Vladimir Putin om en mulig atomkonflikt der det «ikke vil bli noen seierherrer» dersom Ukraina blir medlem av NATO.

Ukraina-krisen har blitt så alvorlig at nå må Biden-administrasjonnen begynne å se på mulige alternativer for å få slutt på krisen.

Alternativ én: Krig.

Krig er ganske enkelt ikke noe alternativ Washington er villige til å velge. Først og fremst er det ikke noen mulighet. Ukraina er ikke medlem av NATO, og selv om de var det vil ikke være mulig å få støtte fra alle de 30 medlemslandene til en aksjon som ville være ensbetydende med kollektivt selvmord.

Men i di siste ukene har spenningen bare økt. Russland har utplassert flere titalls tusen soldater i Hviterussland. (Moskva har sagt at disse soldatene vil forlate Hviterussland når øvelsen «Union Resolve 2022, en felles øvelse, er over senere denne måneden).

Imens driver USA og NATO og utplasserer tusener av sine egne styrker i Øst-Europa.

Muligheten for at denne kruttønnen kan utvikle seg kan ikke overses. Ser man tilbake på mordet på erkehertug Franz Ferdinand i 1914, så viser det at kriger kan bli utløst av mindre hendelser.

Akkurat slik er det nå i Ukraina. Polen og Storbritannia, begge NATO-medlemmer, går hardnakket inn for et tresidig sikkerhets-arrangement med Kiev, utenfor NATO-alliansen rammeverk. 

Det flommer inn militært materiell for hundrevis av millioner av dollar til Ukraina, fulgt i mange tilfeller av militære rådgivere, noe som gir Ukraina en falsk følelse av sikkerhet.

Dersom Ukraina virkelig tror at de skal få direkte støtte fra Polen og Storbritannia, og dermed indirekte støtte fra resten av NATO og Europa, så kan de ikke tro at det bare vil være en mliitæraksjon for å få Donbass tilbake til Ukraina.

Rent hypotetisk kan det føre til et scenario lignende det vi så i 2008, da Russland godkjente uavhengighet for Sør-Ossetia og Abkhazia. Så fulgte en kort krig med Georgia som startet etter at Tblisi prøvde å ta tilbake utbryterregionene med makt, og drepte en hel del sivile og russiske fredsmeklere.

Enhver fornuftig militær eller geopolitisk analytiker vil ikke regne med at en offensiv fra Kiev vil lykkes, og dermed vil være uaktuell. Men på den andre siden er ikke Ukraina alltid en fornuftig medspiller.

Rundt 73 prosent av ukrainerne stemte for Volodymyr Zelensky da han stilte til presidentvalget i 2019. Hans popularitet har senere sunket til rund 23 prosent.

Han er overveldet av indre problemer. Han har stått for å vekke frykt for en russisk invasjon, samtidig som han prøver å dempe utsiktene for en kortvarig hendelse. Han har nemlig oppdaget at utsiktene til krig ikke skaper noe fordelaktig klima for utenlandske investeringer, noe som Ukraina desperat behøver.

Så Zelensky har foten sin vekselvis på gasspedalen og på bremsen. Han gir gass når han trenger internasjonal oppmerksomhet, og bremser ned når han behøver å skape en følelse av stabilitet.

Når det gjelder spørsmålet om krig eller fred, så er det siste Biden eller Europa trenger at en ustabil ukrainsk politiker skal ha fingeren på avtrekkeren i en konflikt som kan resultere i et atom-holocaust.

Kort sagt, for å unngå krig med Russland vil USA måtte overta avtrekkeren for å ta en slik konflikt ut av hendene til den ukrainske presidenten.

Alternativ to : Kompromiss.

Russland har vært helt klare på sin krav i den nåværende krisen. De har skrevet dem ut i et par utkast til avtaler, og presentert dem for USA og NATO.

Kort sagt så forlanger Russland ikke bare nei til en NATO-utvidelse, men også en forandring  av NATOs militære kapasitet tilbake til 1997-nivå, som en motsetning til de nåværende konfrontasjonene.

Verken USA eller NATO kan gå tilbake fra de fremskutte posisjonene militærblokken har i dag- De kaller det en «åpen-dør-politikk», hvor spørsmålet om medlemskap ikke kan forhandles om.

Men det nylige besøket til den franske presidenten Emmanuel Macron i Moskva illustrerer at det er appetitt for en løsning, der NATO beholder sin åpen-dør-politikk, mens de utelukker aktive hensyn i et eventuelt ukrainsk medlemskap.

Macron antyder en mulighet for en «finlandisering» av Ukraina, der Ukraina inntar en nøytral status, formalisert i en slags avtale-lik enighet.  Dermed kan de se bort fra muligheten for et medlemskap i NATO.

Ukraina har ennå et stykke igjen før de forstår klokskapen ved et slikt arrangement (et som mest sannsynlig gjør slutt på Zelenskys politiske karriere, om man ser på de personlige og politiske investeringene han har lagt ned for å kun bli medlem av NATO).

Faktum er at Ukraina ikke har noen stemmerett i det hele tatt i denne saken. 

Dersom USA og Europa vil unngå faren for en kostbar ( og potensiell fatal) militær konflikt med Russland, må muligheten for et ukrainsk medlemskap i NATO permanent bli utelukket.

Det kan være rom for storslåtte kompromisser her, om det ikke hadde vært for de harde realitetene i den hjemlige amerikanske politikken. 

Biden ser ut til å være på nippet til å få til en kompromiss-enighet med Iran når det gjelder gjenopptakelsen av USA som medlem av Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA), eller den iranske atomavtale.

Dersom han får til dette vil Biden bli angrepet av republikanerne i kongressen. Biden er følsom for slik kritikk, med bakgrunn i debatten som går rundt evakueringen av Afghanistan.

I amerikansk språkbruk heter det at med tre avstemminger mot deg så er det ut med deg. Med Afghanistan og Iran har Biden to. Med et kritisk mellomvalg som kommer i november får vi se, ikke bare hvilket parti som vil kontrollere kongressen, men framtiden for Bidens lovgivende agenda.

En tredje feil gjelder det som oppfattes som nasjonal sikkerhetspolitikk, og som kan vise seg å bli en politisk katastrofalt.

Nøkkelspørsmålet her vil være å gjøre Ukraina nøytralt. Her vil Biden-administrasjonen være nødt til å la Europa styre det hele. USAs president vil bli sittende igjen med sin harde linje mens sannheten blir definert i Paris, Berlin, og i Kiev.

Dette kan ta litt tid, men de viktigste komponentene i et slikt kompromiss ligger allerede der, med bruken av Nord Stream 2-rørledningen i bytte mot den stadige flyten av gass gjennom rørledningene i Ukraina (og slik garantere Ukraina tilgang til milliarder av dollar i transitt-avgifter). 

Og også «fryse» flere utplasseringer av militært utstyr i regionen.

Slik vil det  kanskje føre til at USA og NATO vil stanse utplasseringen av styrker til Øst-Europa, men Russland vil stanse sin utplassering av tropper i nærheten av Ukraina og Hviterussland.

Det neste skrittet kan være å lage en pakke med økonomiske og sikkerhets-incentiver som kan hjelpe Ukraina til å akseptere en ny realitet som selvpålagt nøytralt.

Dette vil nok ikke skje over natten. Men dersom man går inn på en slik linje kan disse insentivene, kombinert med en generell reduksjon, få USA og NATO-styrkene til å dra tilbake til brakkene sine, mens ytterligere forhandlinger kan bli holdt for å komme til en regional sikkerhet når det gjelder mellomdistanse atomvåpen, militære øvelser og andre tiltak som kan bygge opp tilliten og som kan redusere muligheten for en utilsiktet konflikt. 

Hvis man kan få dette til kan det gi Russland det meste av det de forlanger, og levert på en slik måte at resultatet ikke ser ut som en overgivelse men mer som et pragmatisk kompromiss.

Den viktigste sperringen for dette er politisk. Vil USA være i stand til å presse Ukraina til å akseptere en slik løsning? Og kan Biden overleve det hjemlige tilbakeslaget dette vil føre til?

Alternativ 3: Alt forblir slik det er.

Å gjøre ingenting ser noen ganger ut til å være mest hensiktsmessig. Og derfor det som er den beste løsningen. Ser man det fra Biden-administrasjonens side så har de fått Russland inn i en situasjon der alt avhenger av Vladimir Putin, og ikke av Biden.

Dette vil kreve at man på akseptere at slik situasjonen er nå  så er Russland på defensiven, men at situasjonen vil forbli slik den er i øyeblikket.

Status quo er slett ikke så rosenrød som Biden-administrasjonen framstiller den. Heller enn  å være i en slik situasjon ser det ut til at Russland har flere muligheter til å manøvrere, slik Macrons besøk i Moskva kan antyde. Og nå kommer snart den nye tyske kansleren Olaf Scholz på besøk der. 

Normandi-løsningen er fortsatt gjeldende, og med Russlands fremvoksende forhold til Kina kan det se ut som det er forskjellige spekulasjonene om at Russland, sårbart overfor sanksjonene som USA og deres allierte står for, kan blåse bort med vinden.

Men framfor alt er realiteten den at Biden-administrasjonen opererer i skyggen av hjemlige politiske saker. Om de klarer å holde ut de hjemlige fakta, spesielt i et år med mellomvalg.

For Biden vil det å opprettholde status quo få han til å se sterk ut når han snakker om russisk aggresjon. Og han vil bruke dette prosjektet til å støtte NATO-alliansen etter Afghanistan-opplevelsen – og dermed få det å se ut som om han er på hugget.

Fra Det Hvite Hus sitt perspektiv vil en status quo-tilstand få det ut til å se ut som om USA fortsetter å si at det Putin-sentrerte Russland fortsatt demoniserer landet sitt i det amerikanske folkets øyne. 

«Å stå fast mot Russland» er historisk en sak som gjør seg godt i valg, et faktum Biden helt sikkert vil komme til å bruke i de kritiske mellomvalgene han står overfor.

Dessverre for Biden så er den geopolitiske realiteten ikke statisk. Den forandrer seg hele tiden. 

Jo mer Biden prøver å «fryse» krisen med Russland på et nivå han kan håndtere, jo mer oppmuntrer han Zelensky til å gå til krig mot Russland.

Dessuten har Kina nå til fulle engasjert seg politisk når det gjelder Ukraina-saken. Ethvert forsøk på  komme med moralske argumenter for å beholde status quo  – det mantra som en «regelbasert internasjonal ordning» som USA foretrekker – så kommer det mektige motargumenter fra Russland og Kina som ønsker en «lov-basert internasjonal ordning».

Fra et rent logisk standpunkt er det å opprettholde statur quo ingen levedyktig løsning. Det vil føre til at USA må velge mellom krig eller geopolitisk nederlag.

Dessverre er dette det mest sannsynlige resultatet når man ser på de hjemlige politiske realitetene Biden blir konfrontert med.

Dersom man velger en mer pragmatisk linje, som å tilby Ukraina løfter om nøytralitet, noe som vil være levedyktig, vil det kreve ekstraordinært lederskap og visjon både i Europa og i Russland.

Bidens beste alternativ, vil det vise seg, er å følge det urgamle ordtaket:  «Lead, follow, or get the hell out of the way».

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

https://www.rt.com/news/548716-biden-policy-options-ukraine/

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

6 kommentarer. Leave new

  • Den store begiventheten i uka som gikk fra utenriksminister i UK sitt besøk i Moskva. Først prøvde Liz Truss å imitere Margaret Thatcher ved å la seg fotografere med svart pels akkurat som Thatcher gjorde for ca 40 årsiden. Det sies til stor irritasjon . Men her kommer virkelig rosinen;
    Den britiske utenriksministeren sa klart fra at UK aldri vil anerkjenne to regioner i Russkand, nemlig Rostov -na-Don og Voronezh, som russiske. Det blir akkurat det samme som en russisk utenriksminister sier at feks Bergen ikke er en del av Norge, osv.
    Det er dette som er Vesten sitt store problem når oligarkene plukker ut svake og dårlige ledere for å ikke bli utfordret.
    Vi ser en generalsekretær i Nato som skriver som en » tenåring» , en statsminister i UK med store alkoholproblemer , Fidel Castro jr i Canada osv.

    Svar
  • Jeg vil bare kommentere setningen ”Ser man tilbake på mordet på erkehertug Franz Ferdinand i 1914, så viser det at kriger kan bli utløst av mindre hendelser.”

    Dette er en stor misforståelse. WWI ble ikke utløst av mordet på Franz Ferdinand. WWI var planlagt av en britisk gruppe som ble dannet så tidlig som i 1891, og som hadde som mål å sikre anglo-amerikansk herredømme i verden, og for å nå dette målet, måtte Tyskland vekk. Tyskland var helt uskyldige i krigen – faktisk forsøkte Tyskland å forhindre krigen helt til det siste. Men det er seierherren som skriver historien, og det er seierherrens versjon av historien vi fortsatt hører i dag, 100 år etter WWI.

    James Corbett har laget en god video om dette, ”The WWI Conspiracy”, https://www.corbettreport.com/wwi/

    Svar
    • Ja, x. Dette gjaldt både 1. og 2. verdenskrig.
      De som ville, og vil ha, krig finner alltid på en grunn.

      ‘ ”Vi benekter ikke og er ikke redde for å innrømme at denne krigen er vår krig og er utkjempet for å befri Jødedommen… Sterkere enn alle fronter til sammen er vår front, den jødiske. Vi gir ikke denne krigen bare økonomisk støtte som hele krigsproduksjonen er basert på, vi gir ikke bare vår fulle propagandamakt som utgjør den moralske energi som får denne krigen til å fortsette. Garanti for seier er basert på en svekkelse av de fiendtlige styrkene, å ødelegge dem i sine egne land, innen motstanden. Og vi er den Trojanske hest innenfor fiendens forlegninger.
      …og bringe det tyske folk til fornuft gjennom å ødelegge deres eksporthandel, en eksporthandel som er deres eksistensgrunnlag.” – Samuel Untermeyeri en radiosending på WABC i New York, 6 august 1933. Gjengitt i New York Times, 7 august 1933.
      Sammen med Samuel Untermeyer i agitasjonen for krig mot Tyskland, talte Bernard Baruch samtidig for forberedelser for denne krigen. ”Jeg understreket at et nederlag for Tyskland og Japan og deres påfølgende utestengelse fra verdenshandelen ville gi Storbritannia en fantastisk mulighet til å øke sin utenlandshandel både i volum og profit.” ‘

      » Krig er ganske enkelt ikke noe alternativ Washington er villige til å velge. Først og fremst er det ikke noen mulighet. Ukraina er ikke medlem av NATO»

      Javel? Var Libya medlem av Nato? Angrep Libya noen andre land?

      Svar
  • Northern Light.
    13 februar 2022 16:40

    VIL USA HA UKRAINA MED I NATO FOR Å UTPLASSERE ATOMRAKETTER NÆR DEN RUSSISKE GRENSEN?
    Atomraketter utplassert av USA/NATO i Øst-Europa, som i Ukraina, Romania eller Polen er galskap og hasard. Grunnen er at med kortdistanse atomraketter tas alle «sikkerhetsmarginer» ut av terrorbalansen med atomvåpen. Fordi med atomraketter bare noen titalls mil unna den russiske grensen, tar det bare noen få sekunder for en atomrakett fra for eksempel Ukraina å passere den russiske landegrensen.

    Det vil si at øverstkommanderende for det russiske radarsystemene som skal advare og spore rakettangrep mot Russland, har bare få sekunder på seg til å avgjøre om det er et virkelig angrep eller en teknisk feil. Angripes Russland med atomvåpen, vil gjengjeldelses-motangrepet fra Russland mot USA og dets allierte bli total ødeleggelse av den vestlige verden. Som Putin selv sa med ett ord: Apokalypse.

    Nå i dag har vi den «sikkerheten» i systemet, at på grunn av jordens runding vil det ta noen minutter før et interkontinentalt missil avfyrt fra USA vil bli synlig fra et angivelig bakkebasert russisk radarsystem, og noen minutter til før missilet når russisk territorium. Dette gir atommaktene noen minutter til å finne ut om det er et angrep eller teknisk feil.

    Med kortdistanse atomraketter er det ingen tidsmarginer skulle det være en teknisk feil eller misforståelse som leder til avfyring. Risikoen blir enorm, for eksempel et mobilt rakettutskytning-system har mange prosessorer og sensorer som kan feile og flere datasystemer som kan feiltolke data fra dem.

    Dette kan bli aktuelt hvis Ukraina blir medlem i NATO, og Stoltenbergs uttalelser mer enn antyder at det kan bli aktuelt for USA/NATO og utplassere kortdistanse-atomrakett batterier i landet.

    Den globale storkapitalen med hovedsete i Wall Street opprettholder det avsindige presset mot Russland og land de ennå ikke kontrollerer. Den enorme risikoen med kortdistanseraketter rettet mot Russland i Øst-Europa, kan sammenlignes med å rette en ladd revolver mot Putin, med spent hane og fingeren på avtrekkeren, og regne med at han ikke vil foreta seg noe, men bare gå av og overlate president posten til en «som vil åpne Russland mot Vesten».

    Les, la Wall Street kjøpe opp resten av russiske selskaper og landets ressurser, det vil si la de fortsette plyndringen av Russland som Wall Street var godt i gang med under Jeltsin som Putin stoppet, og som Wall Street hater ham for. Den globale storkapitalen fortsetter utrettelig å forsøke med alle midler å overta landene de ikke kontrollerer, og Russland er øverst på listen.

    Klarer USA/NATO å fremprovosere en krig med Russland over Ukraina, kan Norge bli slagmark. Russland vil ikke tillate at de amerikanske basene på norsk jord blir operative, og vil slå de ut sannsynligvis med raketter. Det blir ikke bare basene som blir ødelagt, det blir også forsyningslinjer og dermed infrastruktur i landsdelene basene er etablert. Er sjøveien en del av forsyningslinjen, kan havnebyer nærmest basene bli jevnet med jorden, sammen med NATO radarstasjonene.

    En krig i Europa mellom USA/NATO og Russland blir katastrofal for Norge, også fordi vi har under 40% selvforsyningsgrad for mat. Vi importerer over 60% av maten (!). I en krigssituasjon vil alle forsyningsveier til Norge gjennom Europa bli blokkert, både til lands, til sjøs og med fly. Vi har ingen beredskapslagre for mat, bare et nødlager for 3 dager til 30 000 mennesker, og det er bare nøkkelpersonell i infrastrukturen og ordensmakt som får den, og de politikerne som har stilt Norge i en så sårbar posisjon.

    Svar
  • Torfinn Slettebø
    13 februar 2022 17:23

    Takk til Northern Light. Artikkelen viser at det hastar å få USA ut av Noreg, og Noreg ut av Nato. I mørke stunder fryktar eg at det er for seint. Vestleg press og overmot kjem til å enda med forferding.

    Det hastar òg med Stoltenberg-saka. Nokre strøtankar frå Valgeir og meg 11.-12.2 på derimot.no om innsamling på derimot.no eller oppretting av ei stifting, må sorterast og setjast i verk før Stoltenberg vert for gamal.

    Fint om redaktør Lindtner ville vurdera om innsamling via derimot er aktuelt. Gode tips er velkomne.

    Svar
  • Finlandisering eller det russerne allerede før Napoleonskrigene kalte «et nordisk system» er veien å gå.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Her er noe NRK aldri vil vise dere:

En protest i Kiev.

Previous Post

Makten skjult i kulissene

DEN GRÅ STATEN

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.