2029: Folkeavstemning om EØS?

Jan Christensen

For noen år siden besøkte jeg en liten landsby i Mekongdeltaet i Vietnam. Et konglomerat av elver og kanaler som amerikanerne i sin tid aldri klarte å erobre. Midt i landsbyen, over en stor fiskedam, tronet byens offentlige toalett.
Folk klatra opp en stige, kom til ei plattform og satte seg på huk bak et forheng som dekket edle deler – og ikke noe mer. Og gjorde sitt fornødne som havna i dammen rett under.
Fiskene fikk mat, og havna seinere velfødde på middagsbordet til byens innbyggere.
Fisk og folk var fornøyde.
Sånn løste de både kloakkproblemer og matproblemer.
Tror du vietnameserne tenkte at sånt skulle ha noe med utenrikshandel å gjøre?

I Norge har vi en blanding av «naturmetoder» og effektive renseanlegg. Tettsteder langs kysten med under 10.000 innbyggere, overlater rensinga til havet. 
De vil si: Sånn er det i dag, men neppe i fremtiden. Gjennom sitt «avløpsdirektiv» – som påtvinges oss gjennom EØS-avtalen – er det bare tettsteder med under 1.000 innbyggere som slipper kunstig rensing. Dermed vil tre ganger så mange bosettinger rammes av EUs avløpskrav.
Regninga veltes over på innbyggerne, noe som fort kan bety ekstra utgifter på over 50.000 kroner for en gjennomsnitts-husstand i distrikts-Norge. Selv om direktivet ennå ikke er en del av EØS-avtalen, arbeider regjeringa for at det snarest skal inn i vårt lovverk.
 

I samme situasjon – og frigjort fra vår handel med EU – står en rekke andre EU-regler. Vistnok over 600 totalt. Her er noen: 

• Bygningsenergidirektivet. Her er energieffektivisering og nullslipphus sentralt. En antar at rundt 200.000 eneboliger og tomannsboliger må oppgraderes, til en prislapp for hver boligeier på rundt en halv million kroner, ifølge «Huseierne».
• Energieffektiviseringsdirektivet som skal kartlegge energibruk for så å gi bedre energiutnyttelse.
• Fornybardirektivet er opptatt av fornybare energikilder som solenergi, vindkraft og bioenergi (trevirke og avfall), samt raskere konsesjonsbehandlinger.
• Elmarkedsdirektivet som blant annet omhandler forbrukerretigheter som fastprisavtaler og bytte av strømleverandør.
• ACER-4 -direktivet som gir overordnede regler om kraftmarkedet og strømhandel mellom landene.
• Gassdirektivet som blant annet legger til rette for et europeisk hydrogenmarked og lavutslippsgasser.

Felles for disse direktivene er at de er innført av EU-byråkratene, men ofte mangler forankring i medlemslandene. Isolert sett kan noen være fornuftige. Men – sånt kunne Norge finne ut av selv og eventuelt innføre, uten påtrykk fra EU. 
Regelverket som direktivene legger opp til, fører til omfattende byråkratisering der alle landene tas over en kam. Uavhengig av geografi og klima.
Dessuten: Mange av målsettingene er urealistiske.  Lagd for å blåse liv i en skadeskutt og energifattig europeisk industri, og for å kaste blår i øynene på en «grønn» opinion.
 

Innen 2030 skal eksempelvis fornybar energi utgjøre nær halvparten av EUs energimiks. Det betyr tidobling av dagens stigningstakt for å nå et mål som ikke en gang «det muliges kunst»! 
Tyskland, som rammes av avindustrialisering, legger  om til våpenproduksjon. Hvor miljøvennlig og fredsvennlig er sånt?
Og solenergi – hvor har den størst framtid? I et vinterdekt Norge eller i et solfylt Spania?
For EU-byråkratiet er landenes utgangspunkt uinteressant.  
Hva skal for eksempel Norge med enda høyere prosentmål om fornybarhet, når vi allerede ligger på toppen? Ville det da ikke bli langt billigere å redusere bruk av «skitten» energi i de landene som soter mest?
Hvorfor skal de samme utslippskrav gjelde for små og grisgrendte norske kystkommuner sammenlignet med tettbefolka industriområder i sentral-Europa?

I teorien kan våre politikere selv vurdere om et EU-direktiv er EØS-relevant eller ikke. Som EØS-relevant omfattes det av EØS-avtalen. 
Politikerne kan også – uavhengig av relevans – gjennom «reservasjonsretten» nekte å innføre direktivet i vårt lovverk.
Problemet er at våre ledende politikere ikke tør gå egne veier og utfordre EØS-avtalen. Statsminister Støre sier selv at reservasjonsretten «ikke er en metode vi bruker». Frykten for motreaksjoner fra EU veier tyngst.
 

Det eneste våre politikere har evnet, er å utsette behandling av nye EU-regler. Det vil si de som ligger på vent, i kø. Denne praksisen har nå resultert i så mye kritikk fra Brussel at regjeringa har valgt å krype til korset og love bot og bedring. 
ESA-organet i Brussel må også nevnes. De skal påse at Norge følger opp – og gjerne overoppfyller – EØS-avtalen.
Når det gjaldt trygdeskandalene for noen år tilbake, svikta ESA totalt.
Norgesprisordningen for strøm, kan nå bli erklært ulovlig av ESA. En Norgespris for næringslivet, om enn kun til innenlandsk og ikke eksportrettet næringsliv, strider – i følge regjeringa – mot EØS-avtalen.
ESA finansieres i hovedsak av det norske folk. Hvem tjener ESA? EU eller det norske folk?

Når et EØS-regelverk først er innført, kan det ikke trekkes tilbake. «Reforhandling» er i praksis umulig. Jamfør jernbanen, som fortsatt – uansett alskens fiaskoer – må konkurranseutsettes.
Det eneste slingringsmonn Norge har, er lengst mulig overgangsordning før en ny EU-regel trer i kraft.

Hvordan da bli kvitt fordyrende, undertrykkende og EU-regler som ikke passer for norske forhold? 
Det er kun en mulighet: Oppsigelse av EØS-avtalen! Løsere tilknytningsform til EU! 
Sveits og Storbritannia har allerede fått det til. Canada står nå for tur med en slags «assosieringsavtale».  
Før EØS hadde Norge handelsavtale med EU. Den trer i kraft dersom EØS-avtalen sies opp.

Opprinnelig var EØS-avtalen en utvidet handelsavtale. Den skulle sørge for likebehandling. At vi fikk solgt våre industrivarer på det europeiske marked  på lik linje med medlemslandene. Men også: At EU-landene uten hindringer fikk solgt sine industrivarer og tjenester på det norske marked.
I forholdet mellom Norge og EU hersker den sterkestes rett: For knapt et år siden innførte EU toll på norsk-importerte jernlegeringer. Ingen mot-tiltak ble iverksatt fra norsk side.

Rundt 70% av fastland-Norges eksport og import går til og fra EU. Tilhengerne av EØS-avtalen fremhever alltid at EØS-avtalen har tjent oss godt siden den trådde i kraft i 1994. Kanskje andre tilknytningsformer ville tjent oss bedre, og kanskje også spart oss for alle milliarder vi årlig må betale i EØS-bidrag?
Flere uavhengige rapporter viser at Norge er blant de svakeste i Europa til å utvikle nye eksportmarkeder.
Har EØS-avtalen blitt ei sovepute?
Hvor lurt er det å legge de fleste eggene i en kurv? Hvorfor ikke mer handel med BRICS-landene?

Med Ap eller Høyre ved roret, er det meste fra Brussel som manna fra himmelen. Med seg har de Venstre og Miljøpartiet. FrP har lenge vært et vingleparti. Hvor djupt deres EU-motstand stikker i avgjørende øyeblikk, gjenstår å se.  

Å si opp en EØS-avtale som ble snikinnført uten folkelig mandat og forlenget til tross for folkets EU-nei, vil kreve et omfattende politisk jordskjelv. Jordskjelvet kom med EU-avstemningene i 1972 og 1994. Høyst sannsynlig kan det også komme om folket fikk si sin mening om EØS-avtalen. 
Ved stortingsvalget i 2029 kan de partier som er mest skeptiske til EØS-avtalen få flertall. 
Hvilke av disse partier vil gå til valg på folkeavstemning om EØS-avtalen?

Forsidebilde: KI-generert