Høyre og Arbeiderpartiet har i flere tiår stått bak den samme hovedretningen i norsk politikk. Nå er spørsmålet om Norge trenger et skifte som endrer selve kursen, og gir større respekt for skattebetalernes penger.
Har Høyre og Arbeiderpartiet utspilt sin rolle?
Historiske meritter gir ingen evig rett til å styre.
Av Dan-Viggo Bergtun
I flere generasjoner har norsk politikk vært styrt av den samme forestillingen: Enten skal Arbeiderpartiet styre Norge, eller så skal Høyre gjøre det. Når folk blir lei av den ene, får den andre prøve seg. Så går noen år, misnøyen vokser, og vi bytter tilbake igjen.
Men kanskje er tiden kommet for å stille spørsmålet mange av de gamle maktpartiene helst slipper å svare på: Har Høyre og Arbeiderpartiet utspilt sin rolle som Norges to naturlige styringspartier?
Forskjellen mellom dem er ikke alltid så stor som valgkampene gir inntrykk av. De kan krangle om skattesatser, budsjettdetaljer og hvem som skal sitte i hvilke regjeringskontorer. Men i mange av de store spørsmålene som har formet Norge gjennom flere tiår, har Høyre og Arbeiderpartiet stått bak den samme hovedretningen.
Resultatet er en stat som har blitt større, et byråkrati som griper inn på stadig flere områder, og et skatte- og avgiftssystem som tar store deler av verdiskapingen før vanlige mennesker får bestemme over sine egne penger. Her ligger kanskje den viktigste forskjellen mellom gammel styringstenkning og den utfordringen Fremskrittspartiet representerer.
Pengene tilhører ikke politikerne
Utgangspunktet må være enkelt: Pengene staten bruker, tilhører ikke politikerne. De kommer fra mennesker som arbeider, bedrifter som skaper arbeidsplasser, og virksomheter som produserer verdier. Derfor må politikerne behandle skattebetalernes penger med den samme respekten som folk behandler sine egne.
Det burde være selvfølgelig. Likevel ser vi stadig nye direktorater, støtteordninger, konsulenter, rapporteringskrav, klimatiltak, internasjonale prosjekter og administrative systemer. Hver enkelt ordning kan sikkert forsvares av noen. Problemet oppstår når ingen lenger ser på summen.
Samtidig får kommunene beskjed om å spare. Eldreomsorgen trenger flere hender. Helsekøene må ned. Politiet trenger ressurser. Veier må vedlikeholdes. Forsvaret må være i stand til å forsvare Norge. Familier sliter med matpriser, renter, strøm og andre levekostnader.
Da må politikk igjen handle om prioritering. Vi kan ikke svare på ethvert problem med en ny avgift, en ny forskrift eller et nytt offentlig kontor.
Staten skal være sterk der staten må være sterk. Vi trenger politi som bekjemper kriminalitet, et troverdig forsvar, et helsevesen som behandler mennesker når de er syke, en verdig eldreomsorg og infrastruktur som fungerer.
Men staten trenger ikke bestemme alt. Vanlige mennesker må få beholde mer av sine egne penger. Bedriftene trenger mindre byråkrati og mer forutsigbarhet. Det må lønne seg å arbeide, investere og skape arbeidsplasser i Norge.
Innvandringen må være kontrollert
Vi må også våge å diskutere innvandringen uten at enhver kritisk innvending stemples som umenneskelig. Norge skal hjelpe mennesker i nød, men ingen velferdsstat kan late som om kapasiteten er ubegrenset. Innvandringen må være kontrollert, integreringen må stille krav, og de som kommer til Norge, må respektere norske lover og grunnleggende samfunnsverdier.
Det handler ikke om hvor mennesker kommer fra. Det handler om hvilke regler et bærekraftig samfunn skal bygge på.
Samarbeid må ivareta norske interesser
Det samme gjelder forholdet til EU. Norge skal handle og samarbeide med Europa. EØS-avtalen er viktig for norske arbeidsplasser og markedsadgang. Men samarbeid betyr ikke at Norge ukritisk skal innføre enhver regel som kommer fra Brussel. Norske politikere er valgt for å ivareta norske interesser. Dette burde heller ikke være kontroversielt.
Norge trenger en annen kurs
Problemet for Høyre og Arbeiderpartiet er derfor større enn dårlige meningsmålinger eller utskifting av partiledere. De representerer et politisk system som over lang tid har blitt vant til at staten vokser, pengene finnes og regningen kan sendes videre til skattebetalerne.
Men Norge trenger ikke enda mer administrasjon. Vi trenger prioritering: mindre sløsing, mindre byråkrati, lavere skatter og avgifter, kontrollert innvandring, trygghet i gatene, et sterkt forsvar, bedre eldreomsorg, kortere helsekøer og mer respekt for dem som arbeider og skaper verdiene hele samfunnet lever av.
Og fremfor alt trenger vi politikere som forstår forskjellen mellom statens penger og folkets penger.
Høyre og Arbeiderpartiet har begge hatt en viktig plass i norsk historie. Det skal ingen ta fra dem. Men historiske meritter gir ingen evig rett til å styre.
Kanskje handler det politiske skiftet vi nå ser, om noe langt større enn hvem som skal bli neste statsminister. Kanskje stadig flere nordmenn har begynt å stille det spørsmålet de gamle styringspartiene frykter mest:
Hvorfor skal vi fortsette å bytte mellom Høyre og Arbeiderpartiet dersom vi mener selve kursen må endres?
Forsidebilde: KI-generert
8 kommentarer. Leave new
Det er like vanskelig å gjøre Norge til ett Demokrati som å få en lystløgner til å begynne å snakke sant.
Når jeg registrer at et samstemt storting vil bevilge milliarder til Ukraina og krigen som pågår skjønner jeg ikke hvilke muligheter det er for en retningsendring. De folka som velger politikken er ikke de beste vi har. De blir tidlig forma i ungdomsorganisasjoner og fortsetter bare videre. Få av dem har yrkeslivserfaring. Kanskje bør vi stille strengere krav for å bli politiker på bekostning av demokratiske prinsipper?
Norge bruka hundrevis av milliardar på å drepa russarar, men å byggja eit moderne vegnett for nordmenn har politikarane ikkje råd til.
Inntektene fra de nylig påviste enorme mineralforekomstene, må settes i et eget fond øremerket utbygging av infrastruktur, industri, boligbygging i Norge, en gullbeholdning i Norges bank, og økt selvforsyning av mat, for å nevne noe av det som virkelig kommer folket og neste generasjoner til gode; nasjonale realverdier.
For å få dette til, må vi ut av EØS for å få tilbake selvråderetten og suvereniteten. Globalistene i ledelsen av AP og Høyre må ut av Stortinget, og erstattes av virkelige representanter for folk og land.
Det må være minst 250 000 overtallige – skjult arbeidsledighet – i statlig, regional og lokal administrasjon. Hadde oljepengene blitt brukt til å bygge ut industri, i stedet for å blitt investert i usikrede aksjer og derivater på Wall Street, skulle disse 250 000 heller ha vært i industrien, landbruk, eget medisinaldepot, skipsverft, ingeniører i bergverksfag nå Norge har funnet enorme mineralforekomster, bare for å nevne noe.
I dag arbeider totalt rundt 160 000 mennesker i norsk industri, inkludert skipsverft, oljeteknologi og metallurgi. Til sammenligning jobber det godt over 1 million i offentlig sektor, hvorav flere hundre tusen har administrative, merkantile eller rådgivende funksjoner i stat, fylke og kommune.
Papirflyttere i alle etater, som arbeider etter mottoet; gjør minst mulig på mest mulig tid, så dyrt, omstendig og komplisert som mulig, så saksbehandligstid blir så lang som mulig. For å gi inntrykk at de er underbemannet. Bare en av mange måter å skjule overtalligheten i staten for publikum.
Dersom 250 000 årsverk hadde blitt flyttet fra administrasjon til industri, landbruk og mineralutvinning, ville den norske industriarbeidsstyrken mer enn doblet seg. Dette ville gitt en stor kapasitet til å satse på de store mineralfunnene som på Fensfeltet, skipsverftene og egenprodusert medisin.
Sektorer som i dag skriker etter fagfolk, og hvor Norge har store naturgitte fortrinn. I gruve- og mineralnæringen for eksempel, Norge har nylig påvist enorme forekomster av kritiske råvarer, som fosfatberg, titan, vanadium og sjeldne jordarter. For å utvinne dette trengs det tusenvis av ingeniører, geologer og fagarbeidere, som skulle vært i norske selskaper. Ikke utenlandske selskaper som Stortinget har gitt lisensene for utvinning. I dag er det stor mangel på denne kompetansen i Norge. Realfagstudier for å utvikle realverdier for landet skulle vært gratis.
Etter plandemien og den endrede sikkerhetssituasjonen i Europa, må Norge igjen må bygge opp et sterkt, statlig medisinaldepot og egenproduksjon av kritiske medisiner, fremfor å stole på internasjonale forsyningskjeder. Også deler til infrastrukturen som nå produseres i utlandet. Det er nasjonalt beredskap.
Skipsverft og maritim industri i Norge har slitt i konkurranse med lavkostland i Asia. Statlige subsidier eller innkjøpsordninger finansiert av oljeformuen, kunne sikret tusenvis av industriarbeidsplasser langs kysten. Fiskekvoter må bli gratis for kystfiskere med skøyter og sjarker, så fiskeværene blir brukt igjen. Ikke solgt til høystbydene til rike redere med fabrikktrålere.
Problemet i dagens Norge er ikke mangel på penger, men mangel på ledige hender. Når oljepengene har gått til Wall Street, og ikke brukt til utbygging av industri og næringsliv i Norge, har mange måttet utdanne seg til administrative stillinger i staten, som ikke produserer verdier for folk og land.
Da må stat og kommunene absorbere en stor andel av jurister og økonomer, til å drive saksbehandling, kontrollsystemer og konsulentutredninger, som heller skulle blitt ingeniører, marinbiologer, agronomer og IT-utviklere, for å utvikle realverdier for folk og nasjon. AP og Høyres globalistiske politikk, hvor pengestrømmen går ut av Norge, gjør Norge til en råvareleverandør, som et u-land som ikke foredler råvarene selv.
Norge har med den globalistiske politikken til AP og Høyre, fått et gigantisk kontroll- og administrasjons-apparat – en plage for befolkningen, landbruk, fiske og næringsliv – i en tid der produksjon av deler til egen infrastruktur og selvforsyning av mat må styrkes. Vi må ut av EØS og si nei til alle overnasjonale avtaler som EU og TTIP, og da må alle globalistiske politikere ut av Stortinget.
Kilde: Google.
De forslagene du foreslår her Northern Light, burde i en opplyst og oppegående befolkning for lengst ha vært iverksatt. Dette er meget gode forslag som kunne fått landet på rett kjøl igjen. Det skulle være opplagt at slike ting burde gjennomføres, men jeg er redd det aldrig kommer til å bli noe av for nordmenn virker å være altfor konforme og hjernevaskede. Man er fornøyd med stauts quo og ingenting skjer desverre.
Ingen av Rikspartiene er i stand til, eller vil endre kursen vi i 2 generasjoner er på!
Folket bryr seg ikke, enda de ovennevnte nå vil ha krig mot en atommakt!
Jeg mangler ord, annet enn at det er VELGERNE – ingen andre, som har all skyld!
Første forutsetning for å endre kurs er et nøytralt og upåvirket riksmedia -ikke styrt av Schipstedt fra Wall Street. Å kople norske media fra denne gruppen er enormt krevende men er en forutsetning, Klart i dag kan man også opplyse mye gjennom sosiale medier men går det mot store teknokraters interesse blir det fjernet. Jeg mener Northern Lights sitt innlegg er på riktig spor .Da gjelder det og få fram de riktige folka som vil styre landet til det beste for befolkningen!
Kompletterende informasjon til min kommentar over:
De som driver papairflytting og ren administrasjon av befolkningen i offentlig forvaltning, byråer og institutter og departement utgjør 1 av 3 (!) av arbeidsstyrken. Det gjør Norge til det landet som har flest i statlig administrasjon i forhold til folketallet i følge OECD.
Samlet sett utgjør personer som driver med ren saksbehandling, ledelse, kommunikasjon, HR, innkjøp og IT en svært stor andel av den millionen av arbeidsstyrken som er ansatt i staten i Norge. Statsforvaltningen er den sektoren som i de siste årene har hatt den sterkeste sysselsettings-veksten i landet, en økning på 1,8 % på bare ett år.
Den norske staten bruker hvert år milliarder av kroner på eksterne konsulenter til å gjøre utredninger, it-utvikling og kommunikasjonsarbeid – til tross for at staten har et historisk høyt antall egne rådgivere ansatt. Veksten er i de underliggende direktoratene og tilsynene, for eksempel Direktoratet for forvaltning og økonomistyring, Utdanningsdirektoratet, Helsedirektoratet osv.
Kontrolltyranniet og overrapporteringen skjuler overtallighet. Strengere kontroll, mer omfattende rapportering og konstante utredninger – for å holde folk i staten i arbeid når det ikke er industri og næringsliv å ansette dem i – er det økonomer kaller «New Public Management»-syndromet og målstyring. Flere tillitsvalgte i offentlig sektor bekrefter dette.
Overrapportering tar for mye tid fra kjerneoppgavene: Sykepleiere og lærere klager over at de må bruke en stadig større del av arbeidsdagen sin på å dokumentere hva de gjør i digitale systemer, fremfor å pleie eller undervise. Denne dokumentasjonen kreves av administrasjonen for å måle kvalitet og måloppnåelse.
Det private næringslivet pålegges stadig nye krav til rapportering om bærekraft, mangfold, HMS, hvitvasking og innkjøpsregler fra det offentlige. Dette tvinger også private bedrifter til å ansette egne administratorer, compliance-ansvarlige, jurister og rådgivere, fremfor ingeniører eller produksjonsarbeidere.
Byråkratiet bevarer seg selv ved at de overtallige administrative ansatte flyttes til å kontrollere at de nye reglene følges, eller til å skrive utredninger om fremtidige reformer. Overtalligheten i forvaltningen skjules ved at flere administratorer krever mer dokumentasjon → Mer dokumentasjon krever mer saksbehandling → Flere administratorer må ansettes for å lese dokumentasjonen. Resultatet blir at det statlige byråkratiet vokser, selv om samfunnets produksjon av varer eller velferdstjenester ikke øker i samme takt.
Norge burde heller blitt kalt verdens mest sårbare land, ikke verdens rikeste land. Oljepengene skulle vært brukt til en større grad av selvforsyning av mat, en oppgradering av vei og bane og av all infrastruktur, boligbygging og utbygging av industri, til økt raffinering av råolje til diesel for landbruk og transport. Istedet er det nå 1 av 3 i offentlig forvaltning.
Det er ikke nødvendig med arbeidsinnvandring til Norge, overtalligheten i staten kan omskoleres. Folket må ta kontroll over de nylig påviste enorme metall og mineralforekomstene, for å sikre at inntektene øremerkes til det overstående. Norge må kunne produsere deler til infrastrukturen selv, og foredle råvarene selv som fisken. En stor kystfiskerflåte med skøyter og sjarker som leverer fangten til lokale fiskemottak, er en desentralisert og sikrere matforsyning. Det er også nasjonalt beredskap.
Klarer NATO-land å provosere frem en storkrig med Russland, med en tilhørende energikrise og sammenbrudd i matforsyningen, vil selvforsyningsgraden på 35% være katastrofal for Norge. Den globalistiske politkken har svekket nasjonen, det vil en storkrig i Europa vise.
Fiskeressursene i norske farvann vil ikke redde folket, de vil bli fisket tomme av fabrikktrålere fra de store landene i Europa. Hadde de overtallige i staten vært i landbruk og industri, hadde Norge vært bedre rustet i en internasjonal krise som en storkrig i Europa, som stopper all matforsyning.