Jeg har offentliggjort denne artikkelen noen ganger på derimot.no fordi den har vært forut for sin tid. Og nå kommer den tiden denne artikkelen omhandler for fullt i forbindelse med medienes skremsels-kampanje mot et lungevirus. Det er ikke en pest, men varierende noe fra land til land, kan det sammenlignes med sesong-influensaen vi alle kjenner fra før av. Den har vi taklet tidligere uten overskrifter og uten særskilte tiltak.

Plutselig har regjeringen fått svære og utvidete fullmakter hvor en f.eks. kunne nekte friske barn skoleretten og utviser dem fra skolen hvis de nektet å ta tester. Hele klasser ble stengt ned fordi en frisk elev tester positiv på en test med tvilsom presisjon. Alle de andre friske elevene ble sendt hjem i i ti dagers karantene.

Plutselig var skoleplikten og skoleretten opphevet for å beskytte hvem? Hensikten kunne ikke være helsebegrunnet for ingen i klassen var truet og elevene vil sannsynligvis ha helsefordeler av å bli smittet og dermed utvikle effektiv og naturlig immunitet. Dette dreier seg ikke lenger om helse, men om frykt og kontroll. Og alle lojale fulgte opp dette meningsløse fordi de har mistet evnen til kritisk tenkning til fordel for en ekstrem lojalitet kombinert med angst etter en massiv skremselskampanje.

Ja, dette dreier seg om tankekontroll.

Knut Lindtner (redaktør derimot.no)

Gaslighting – manipulasjon: Statlig tankekontroll og brutal selvforherligelse.

Av Vanessa Beely

Eksepsjonalisme: En forestilling om at en nasjon eller en region er eksepsjonell.

Det er mange teorier rundt opphavet til ideen om amerikansk eksepsjonalisme. Den mest populære finner vi i USAs folklore, der beskrives Amerikas unike karakter som en «fri» nasjon, grunnlagt på demokratiske idealer og sivile friheter.

Uavhengighetserklæringen fra det britiske kolonistyret er grunnlaget for denne teorien.  Den har holdt seg gjennom USAs ofte voldsomme historie.

Med tiden har eksepsjonalisme kommet til å føre til at amerikanerne i tanke og hjerte føler seg overlegne. Troen på deres økonomi, deres militære og ideologisk overlegenhet har motivert den ene etter den andre av amerikanske regjeringer til å  investere i å skape verden i sitt bilde.

Med begrunnelsen i at de er eksepsjonelle har USA fjernet seg selv fra enhver lovlig forpliktelse til å holde seg til internasjonale lover og til og med fra alminnelige moralske lover. USA har blitt eksepsjonelt lovløst og autoritært, spesielt når det gjelder deres intolerante ny-kolonialistiske utenrikspolitikk. De en gang koloniserte har blitt kolonister selv. De skjuler sin brutale vold bak et skall av misjonerende mål for å forandre verden til deres form.

Media og markedsapparatet støtter dette overlegenhets-komplekset. Flertallet i USAs kongress eksisterer kun i sitt eget ekko-kammer. Makten i denne virvelvinden av propaganda drar dem til seg, og så sprer det seg utover og infiserer alt på sin vei. Å være uenig med dette perspektivet blir sett på som en trussel.

Akkurat som Israel ser på seg selv som «det utvalgte folket» i et religiøst perspektiv, ser USA på seg selv som det utvalgte folket som skal pålegge hele verden sin versjon av demokratiske reformer og kapitalist-hegemoni.

Så hvorfor aksepterer det amerikanske folket USAs denne politikken så å si uten protester?  Hvorfor gjør ikke de europeiske vasall-statene opprør mot dette autoritære regimet som bryter internasjonale lover og drar NATO-allierte med på veien mot fullstendig lovløshet og diplomatiske ydmykelser?

Hva er «Gaslighting?

Sagt på en enkel måte – det er hjernevasking.

Tre stadier av Gaslighting

1. stadium

Det første stadiet avhenger av tillit i situasjonen og troverdige intensjoner fra overgriperens side, en tilstand som har blitt skapt av overgriperens kunstferdige selvbilde og hans innsmigrende propaganda.  Når han har oppnådd denne tilliten vil overgriperen begynne å undergrave den, skape situasjoner og omgivelser der offeret begynner å tvile på sin egen dømmekraft. Til slutt vil offeret stole fullstendig på overgriperen for å mildne sin egen usikkerhet, og for å prøve å gjenopprette sin egen virkelighetsoppfatning som i realiteten er blitt som overgriperens.

2. stadium

Det andre stadium, forsvar, er en prosess der overgriperen isolerer offeret, ikke bare fra hans egen identitetsoppfatning, men også fra verdiene til hans likemenn. Ofrene vil tro at deres meninger er verdiløse, diskrediterte og merkelige. I politiske sirkler vil de bli kalt konspirasjons-teoretikere, dissidenter eller mulige terrorister. Som en konsekvens vil ofrene trekke seg tilbake og slutte å uttrykke seg av redsel for å ha latterlige oppfatninger og for å bli straffet.

Dette stadiet kan sammenliknes med Stockholm-syndromet. Stockholm-syndromet binder ofrene til den aggressive og blir en slags «foreldre».

Begge disse metodene blir hamret inn i offerets overlevelses-mekanisme for å gjenvinne og opprettholde kontroll.

3. stadium.

Det siste stadiet er depresjon. Et liv under et tyrannisk styre driver ofrene inn i en tilstand av total forvirring. De er fratatt all verdighet og selvbevissthet. De eksisterer i et informasjons-vakuum som bare blir fylt med det overgriperen mener er relevant.

Dermed er prosessen komplett, og ofrene har blitt redusert til en villige medsammensvorne i overgriperens bilde av en svært forvrengt realitet.

Eksepsjonalisme eller narsissisme?

Det enorme apparatet for å endre og kontrollere folks innstilling er blitt satt i verk av den styrende eliten.  Vi blir  oversvømt med propaganda som utfordrer vår virkelighetsoppfatning, men bare etter at den blir «tilsatt» en frykt-faktor.  Frykt for «terror», frykt for krig, frykt for økonomisk usikkerhet, frykt for voldelig bruk av våpen, frykt for vår egen skygge.  Når vi så en gang har blitt skjelvne nok, kommer en realitetsoppfatning som letter vår engstelse.  Men hvis vi utfordrer denne versjonen av hendelsene blir vi kalt konspirasjons-teoretikere, en trussel mot samfunnet.  Vi blir hundset, diskreditert, baktalt og latterliggjort. Vi blir isolert og truet.

Kriger blir startet på samme måte.  Til tross for erfaringer som skulle sette oss i stand til å se det komme, svinger nå prosessen over til et syn som har rungende suksess. De allestedsnærværende diktatorene som truer med å ødelegge alt USA og deres allierte representerer – frihet, likhet og sivile rettigheter.

Så blir det falske flagget heist. Så følger USAs ønsker om å innføre deres styringsmodell i det utvalgte landet.  De væpner «frihetskjempere», de sender inn leiesoldater i tillegg til disse falske stedfortreder-styrkene.

Den komplekse utplasseringen av NOGere.

Til slutt er De Humanitære utplassert.  De «snille « styrkene, de som skal vokte over integritet og etikk. Det er balsam for ødelagte sjeler å vite at de kan slippe unna tvil og frykt ved å slippe til troverdige hender som HRW (Human Right Watch) og  Amnesty International, at kan de lette sin skyldfølelse ved å bli reddet av folk fra land langt borte fra.

De kan stole på at disse NGOene gir tilgivelse nesten uten videre.  De er ikke klar over at NGOene er en integrert del av overgriperens apparat, bundet til til ny-kolonialistenes finansiering og innflytelse.

I denne tilstanden av undertrykt bevissthet vil offeret akseptere det de blir fortalt.  De aksepterer at  USA kan selge klasebomber til Saudi-Arabia som dreper mennesker og legger øde viktig sivil infrastruktur i Jemen.  De aksepterer at USA finansielt, ideologisk og militært støtter den ulovlige staten Israel, og skaffer dem et arsenal av eksperimentelle våpen for å lemleste barn og sivile i en grad som er utenkelig.

De aksepterer at en forkrøplende blokade i den allerede utarmede og sultende nasjonen Jemen er «nødvendig». Flertallet av amerikanerne aksepterer som følge av dette massemord med henvisningen til «retten til å forsvare seg», fordi deres evne til å ha en rasjonell og begrunnet mening er utslettet.

Definisjonen på USAs eksepsjonisme blir dermed deres evne til å manipulere verden til å akseptere USAs agenda om lovløshet og globalt hegemoni.

Dette er en e-post jeg nylig fikk fra en modig ung amerikansk kvinne hvis  åpenbaring er et testamente til de motstandsdyktige og de med overlevelsesinstinkt av menneskelig ånd.

«Mitt  navn er Caroline og jeg er en 22 år gammel amerikansk statsborger.  Jeg har ganske nylig oppdaget sannheten om Imperiets (NATOs aktiviteter i Syria og Libya og i mange andre land (takket være skribenter som Andre Vitchek, Cory Morningstar, Forrest Palmer).  Jeg blir helt syk når jeg husker at jeg signerte noen av disse Avaaz-petisjonene, og jeg blir vettskremt når jeg vet at jeg har syrisk og libysk blod på mine hender.  Jeg vil gjerne tro at jeg ikke er «virkelig» skyldig, fordi jeg trodde (som jeg hadde blitt fortalt) at jeg ikke hadde gjort noe galt da.  Men allikevel, det jeg gjorde var å bidra til lidelse for disse menneskene.  Jeg ønsker  å gjøre noe godt igjen, iallfall litt, selv om jeg antakelig ikke kan «gjøre godt igjen» det jeg gjorde, eller slette ut min forbrytelse.

Hvis det ikke for mye bry, vil du, vær så snill, fortelle meg hva du mener jeg bør gjøre, om det er noe i det hele tatt?».

Hun fortjener et svar.

Oversatt, bearbeidet og forkortet av Ingunn Kvil Gamst

Artikkelen er hentet fra derimot.no sitt rikholdige arkiv