NATO ved deres generalsekretær Jens Stoltenberg prøver sammen med hjelp fra hovedstrømsmedier å mane frem en frykt for Russland. Ser vi på historien, da Sovjetunionen eksisterte, så var de vestens redningsmenn som stod opp imot Nazi-Tyskland. Og ser vi på historien fra andre verdenskrig og frem til i dag så ser vi at det er ikke Russland som er aggressoren vi bør frykte. Det landet som har vært mest krigersk de siste 75 årene er USA. Alikevel så er det det Russland vi nå skal læres opp til å være redde for. Ett av virkemidlene som brukers er forvrenging. Svart blir hvitt. Opp blir ned. Og en vel tendensiøs historiefortelling inngår i dette. Ett blikk på kartet over hvor NATO har sine baser, forteller oss mye på kort tid.

Bjørn Ditlev Nistad sin interessante artikkel fra 2 år tilbake er i høyeste grad aktuell og vi bør ha med oss dette inn i 2022 nå som hovedstrømsmediene kjører kampanjesaker for økt russerfrykt. Vi i vesten er med på å øke faren for krig nettopp ved at vi demoniserer istedenfor å skjønne vår store nabo i øst.

Redaksjonen
derimot.no

Putin tar et oppgjør med historieforfalskning

av Bjørn Ditlef Nistad
Skrevet 3. januar 2020

– «Europeiske politikere krever at Russland skal innstille sine bestrebelser på å forvri historiske fakta, på å propagandere tesen om at de virkelig ansvarlige for krigen [annen verdenskrig] var Polen, de baltiske landene og Vesten. Slik jeg ser det, har vi aldri hevdet dette, at noen av disse landene skulle være ansvarlig for krigen. Men hva er da sannheten?»

Utsagnet stammer fra et foredrag Vladimir Putin 20. desember 2019 holdt for lederne i Samveldet av uavhengige stater (SUS) under deres møte i St. Petersburg, der den russiske presidenten tok et oppgjør med det han betegnet som forfalskning av historien om årsakene til annen verdenskrig og forsøk på å gjøre Sovjetunionen ansvarlig for krigen på linje med Nazi-Tyskland. At Putin brukte deler av møtet med SUS-lederne til dette oppgjøret viser hvor alvorlig man fra russisk side forholder seg til omskrivningen av historien om annen verdenskrig som i dag foregår i Polen, de baltiske statene og andre land.

Bildet Putin, som trakk frem diverse historiske dokumenter fra russiske arkiver for å begrunne sine synspunkter, tegnet under sitt foredrag, var at den polske ledelsen helt til krigsutbruddet høsten 1939 samarbeidet tett med Nazi-Tyskland, og at Polen, i likhet med Ungarn, under likvideringen av Tsjekkoslovakia i 1938–39 faktisk opptrådte som alliert med Tyskland.

Således siterte Putin fra dokumenter som viste hvordan den polske ledelsen, som gjorde krav på Teschen-området i Tsjekkoslovakia, i 1938 nektet gjennommarsj for sovjetiske styrker og dermed gjorde det umulig for Vestmaktene og Sovjetunionen å komme Tsjekkoslovakia til unnsetning da Hitler gjorde krav på Sudet-området. Og han siterte også fra dokumenter som viste hvordan den tyske ledelsen klarte å dupere polakkene til å tro at man i Berlin betraktet dem som allierte, blant annet ved å love Polen frie hender i Ukraina, hvordan den polske ledelsen var forblindet av et rabiat hat til Sovjetunionen, og hvordan man fra polsk side gratulerte nazistene med deres tiltak mot jødene.

Et annet poeng Putin fremhevet, var at tilnærmet alle Tysklands nabostater etter den nazistiske makterobringen i 1933 hadde inngått allianser og avtaler med Tyskland, og at Sovjetunionen var det siste landet som så seg tvunget til å inngå en avtale med Hitler-Tyskland, den berømmelige Molotov-Ribbentrop-pakten – som ble inngått etter at alle forøk på å oppnå en militærallianse med Storbritannia og Frankrike hadde mislyktes, og i en situasjon der krigen uansett ikke var til å forhindre.

– Sovjetunionen, som handlet i samsvar med sine internasjonale forpliktelser, heriblant allianseavtalene med Frankrike og Tsjekkoslovakia, forsøkte konsekvent å forhindre den tragiske delingen av Tsjekkoslovakia. Men Storbritannia og Frankrike foretrakk å utlevere et demokratisk land i Øst-Europa til nazistenes maltraktering, å blidgjøre og berolige dem. Ikke bare utleverte de Tsjekkoslovakia, men de bestrebet seg på å rette nazistenes aspirasjoner mot øst. Dette bidrog dessverre også den daværende polske ledelsen til. Lederne i mellomkrigstidens Polen brukte alle sine krefter på å forhindre dannelsen av et system for kollektiv sikkerhet i Europa med deltakelse av Sovjetunionen.

For historieinteresserte inneholdt den russiske presidentens foredrag lite nytt. At sovjetledelsen etter den nazistiske maktovertakelsen i Tyskland i 1933 gjorde nærmest desperate forsøk på å etablere et kollektivt sikkerhetssystem i Europa, at Vestmaktene førte en svak og unnfallende politikk overfor Hitler, og at Polen, som selv annekterte Teschen-området, under den tsjekkoslovakiske krisen i 1938 nektet gjennommarsj for sovjetiske trupper og dermed utleverte Tsjekkoslovakia til Hitler har lenge vært kjent.

Vi er i en tid med historieforfalskning

Selv om Putins foredrag – og dokumentene han siterte fra – knapt inneholdt noen sensasjonelle avsløringer, var det likevel nyttig og nødvendig. I en tid der historien forfalskes, der kommunisme sidestilles med fascisme, der Sovjetunionen gjøres ansvarlig for annen verdenskrig på linje med Nazi-Tyskland, og der Den røde armés befrielse av Europa sidestiles med Nazi-Tysklands slavebinding av kontinentet, er det nødvendig å fortelle folk den sanne historien, ikke minst om årsakene til annen verdenskrig.

Befolkningen i Polen og andre sentral- og østeuropeiske stater kunne med fordel ha lyttet til Putins historiske utlegninger.

At mellomkrigstidens halvfascistiske polske ledelse førte en grådig, kynisk og feilslått utenrikspolitikk som endte med den polske statens sammenbrudd høsten 1939, er et faktum. Den polske ledelsen hadde på 1920- og 1930-tallet ambisjoner om å skape et Stor-Polen fra Østersjøen til Svartehavet ved å erobre Ukraina og andre områder. Og etter nazistenes maktovertakelse i Tyskland trodde den polske ledelsen, som i 1934 inngikk en ikke-angrepsavtale med Hitler, tilsynelatende at disse planene kunne gjennomføres i samarbeid med Nazi-Tyskland.

Resultatet var at Polen, som på papiret var alliert med Frankrike, førte et dobbeltspill mellom Vestmaktene og Tyskland og i realiteten opptrådte som en hyene i internasjonal politikk – slik landet viste da det i 1938–39 likviderte Tsjekkoslovakia sammen med Tyskland og Ungarn. At Storbritannia og Frankrike kom Polen til unnsetning etter det tyske angrepet i september 1939 kan man undre seg over gitt den polske ledelsen opptreden.

Lederne og store deler av befolkningen i dagens Polen og andre sentral- og østeuropeiske stater liker ikke å bli minnet om det. Men årsaken til at Polen, Tsjekkia, de baltiske statene og andre stater i Sentral- og Øst-Europa i dag i det hele tatt finnes, er at Sentral- og Øst-Europa i 1944–45 ble befridd av Den røde armé. Og under den «kalde krigen» var det Sovjetunionen som garanterte for de sentral- og østeuropeiske statenes uavhengighet. Mellomkrigstidens Polen brøt sammen høsten 1939. Og stort bedre gikk det ikke med flere av de andre av statene i Sentral- og Øst-Europa som i 1939–41 kom under Nazi-Tysklands kontroll – med forvandling av store deler av befolkningen til «undermennesker» og slaver som resultat. Og med støtte fra USA og andre av sine Nato-allierte gjorde Vest-Tyskland etter 1945 krav på store polske områder.

Hentet fra Bjørn Ditlef Nistad sin blogg Kaleidoskop