Dette innlegget er hentet fra Nei til EU i Drammen sitt nyhetsbrev.

Strøm-ranet

Av Jan Christensen

I romanen «1984» brukte Georg Orwell begrepet «nytale». Innbyggerne manipuleres og tvinges til å gi avkall på sin kritiske sans. Framfor ord med ubehagelige assosiasjoner, skal det positive fremelskes. Ikke minst ser vi nå dette i forbindelse med dagens strømpriskrise.

Regjeringen har gitt oss en av verdens beste strømstøtte-ordninger, får vi høre. For et par uker sidenkunne NRK melde at vi ligger på 20. plass i Europa, og at for eksempel Tyskland gir dobbelt så mye støtte pr. innbygger. 

Verre er bruken av ordet «strømstøtte». 
I realiteten får vi ingen strømstøtte. 
I stedet utsettes vi for «strømran». 
Foreslått av markedsliberalister i etterkant av jappetiden, vedtatt av samtlige stortingspartier bortsett fra Rødt, og seinere legalisert gjennom EØS-avtalen og ACER. Gradvis har dette blant annet ført til utenlandskabler, økt eksportkapasitet og import av skyhøye europeiske strømpriser. 

Mens vi i 2020 – i prisområde Østlandet – hadde en gjennomsnittelig spotpris på rundt 12 øre, kunne den for enkelte måneder i 2021/22 være over 30 ganger høyere. Siden produksjonsprisen i disse årene var den samme, må dette kunne kalles Norgeshistoriens største ran. På høylys dag og stikk i strid med alt som heter priskontroll og Konkurranselovens paragraf 11 om forbud mot urimelig høye priser. 
Verst er det at våre egne folkevalgte har gått i spissen for alt dette. 
At de nå nærmest tvinges til å gi fra seg litt av ransutbyttet – i form av «strømstøtte» – er ingenting å rope hurra for. Det er snarere et hjemlig forsøk på å kvele et gryende strømprisopprør. 

Regjeringa la fram sin første «strømstøtte»-ordning i desember 2021. Husstandene måtte selv dekke 88 øre (inkludert moms) av spotprisen for hver kilowatt-time, og så 45% i fall spotprisen var høyere. 
I desember 2021, den første måneden med ordningen, var spotprisen på 221 øre. Husstandene betalte da 148 øre, mens 73 øre ble betalt av staten. Seinere har den statlige kompensasjonen økt, fra 55%, til 80% og nå til 90%. 
I januar i år fikk husstandene – med fratrukket «strømstøtte» – ei netto spotpris-strømregning på 95 øre kilowatt-timen. Det er over tre ganger så mye som i januar 2020.

Hvor tar så dette ransutbyttet veien?

• Noe går til selskapene som produserer strømmen. Siden disse i hovedsak er i offentlig eie, kommer deler av pengene i en eller annen form tilbake til samfunnet. Som aksjeutbytte. 
   
• Noe går til godt betalte direktører, styrer og prangende bygninger, og til satsing på «grønne» prosjekter som er avhengig av subsidier for å overleve.
   
• Noe går til de mange konsulent-, lobbyist-, tenke-tanker og interesseorganisasjoner som jobber for økt utbygging av elektrisk kraft. Fornybar Norge, med sine 57 høytlønna ansatte, er en av disse.
   
• Mye går til mellom-leddet. De som spekulerer i kjøp og salg av strøm. John Fredriksen, kanskje Norges rikeste utflytta milliardær, har store eierinteresser i Fjordkraft. Nylig steg aksjekursen til strømselskapet Scandia Greenpower til over det 4-dobbelte fra en børsdag til den neste. 
   
• Strømbørsene og meglerne skal også ha sitt. Vi har tidligere omtalt kraftmegler Einar Aass fra Grimstad, som for 2016 stod oppført med en inntekt på 863 millioner kroner og en formue på 2,17 milliarder kroner.
   
• Og tilslutt skatte- og avgiftspolitikken der staten tar sin del gjennom momspåslag.
   

Strøm er en nødvendighetsartikkel, ikke minst i Norge. Å la strøm – vårt arvesølv, vår infrastruktur – bli en handelsvare, fritt fram for alskens spekulasjon, er et svik mot vanlig folkevett. Mens de mest skruppelløse sitter igjen med milliardgevinster, tvinges andre til å fryse seg gjennom vinteren.

For et par dager siden la regjeringa fram forslag til revidert «strømstøtte»-ordning. Den omfatter fortsatt bare selve strømprisen, nettleia holdes utenom. Den nye ordninga flikker litt på nåværende skjevheter, men adresserer ikke det grunnleggende: 
Nasjonal politisk styring av kraft, omsetning og strømpriser/nettleie – sånn som vi hadde for 30 år siden. Derfor er husstander og næringsliv fortsatt i stadig limbo. Folk får ødelagt sin privatøkonomi. 
Næringslivet får strømregninger som betyr nedlegging av tusenvis av arbeidsplasser. For mange spiller spotpris eller fastpris mindre rolle. Strømprisen – som tidligere var vår fremste konkurransefordel – blir for dyr uansett.

Folk lures av politikere. Politikere lures av av energilobbyen og selger ut arvesølvet vårt. EU/EØS/ACER hindrer oss i å ta tilbake det tapte. 
Hvor lenge?

Forsidebilde: Lexica