Havvind uten bærekraft
Jan Christensen



Rapporten fra den statsoppnevnte Energikommisjonen – «Mer av alt – raskere» – har fått kritikk fra uventet hold. I et innlegg i Dagens Næringsliv sist torsdag skriver kommisjonens leder, professor Lars Sørgård, at vi i stedet bør ta en pause.
I klartekst:
Ingen havvind-utbygging. Det blir for dyrt! I stedet bør søkelys settes på energisparing, utbygging av solkraft, oppgradering av vannkraft og «vindkraft på land der det er mulig».



Norges energipolitikk er de siste årene preget av EUs forventninger til Norge som Europas grønne batteri, servile og kunnskapsløse norske EU-politikere uten respekt for verken skattepenger eller natur, og en energilobby med sugerør i statskassa.
Regjeringa – med støtte fra høyresiden – har valgt å subsidiere utbygging av havvind på Nordsjø- og Utsirafeltet med 15 milliarder kroner. Sånn at selve strømprisen derfra ikke blir dyrere enn 66 øre for kilowatt-timen. Nye beregninger sprenger disse forutsetningene. Om ikke regjeringa legger ytterligere milliarder på bordet, vil prisen bli 90 øre.
Med litt kjennskap til ønskede, men kostnadskrevende «eventyr»-prosjekter, blir vi ikke forundret om nødvendig subsidie-sluttsum vil nærme seg 100 milliarder. Jamfør det såkalte månelandingsprosjektet på Mongstad der første byggetrinn ble sju ganger dyrere enn planlagt. Og allikevel endte med fiasko.
Equinor/Statoil har allerede trukket sine havvind-konklusjoner: På grunn av økte kostnader har de utsatt – eller skrinlagt – sitt påtenkte Trollvind-prosjekt.
Hvem ønsker å betale 90 øre – eller mer – for havvind-strøm samt like mye for nettleie, når strøm lagd av vannkraft kan leveres for under femteparten? Og når statlige subsidier en gang tar slutt: Hva da med kilowatt-timeprisen? En fem-kroning?
Prinsippet om at strømmen skal pris-settes etter de som selger den dyrest, vil bety et fast og varig strømpris-sjokk for norske husholdninger.
Bærekraftig?
Neppe.
Med til professor Sørgårds argumentasjon, hører også at:
- Vindkraftutbygging blir for kostbart. Ikke bare i penger, men også i ødelagt natur.
- Fram til 2027 planlegger våre naboland storstilt vindkraftutbygging. Om lag dobbelt så mye som vårt årlige kraftforbruk.
- Når det blåser i Norge, blåser det også i våre nærområder og på kontinentet. Da lages det for mye elektrisk vindkraft. For å bli kvitt denne krafta, må den enten selges billig eller nærmest gis bort. Jamfør siste dagers spotpriser.
Egen norsk havvind-produksjon vil da bety enda mer uønsket kraftoverskudd.
- Etablering av ny norsk grønn industri – som havvind-krafta skulle brukes til – er høyst usikkert. Eksempelvis frister USA – som ikke er bundet av EU sine konkurranseregler – med miliarder av dollars i subsidieringer til grønne prosjekter.
Kanskje USA og ikke Norge, blir førstevalget for disse nyetableringene?
- Ny norsk grønn industri, vil ikke ha «særlig stor» global klimaeffekt.
- Prognosene om fremtidig mangel på arbeidskraft i Norge, burde tilsi frigjøring av arbeidskraft til andre næringer. Ikke til usikker grønn industri.
I etterkrigstida hadde vi «kraftsosialister»: Til mer svart fabrikkrøyk, til mer utvikling og velstand.
I dag har denne «sosialistblokken» bredt seg langt inn i høyrepartiene. Nå er det ikke lenger snakk om fabrikkrøyken, men å skape ikke levedyktige fantasi-prosjekter som kun tjener et fåtall og som vil bety økte byrder for folk flest.
Forsidebilde: Seema Miah
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 1 546 ganger.
3 kommentarer. Leave new
På 1980-tallet fant Jens Stoltenberg ut at gass var løsningen på a lt ondt. Vi hadde gass i mengder, og istedenfor å eksportere gassen for at andre skulle lage den om til elektrisitet, ville han ha gasskraftverk og eksportere strømmen. Derfor fredet han nær sagt alle gjenstående vassdrag. Så dukket opp CO2 og klima. og etter en mislykket månelanding er gasskraftverkene nå lagt ned.
Fanatiske naturvernere tror at alt som drives av vind og sol er miljøvennlig – i motsetning til vannkraft, derfor har vi fått en situasjon der kjempedyr kraft havvind (så dyr at den ikke er lønnsom) og dyr kraft fra vindmøller på land er blitt foretrukket fremfor billig vannkraft selv der det kan bygges ut skånsomt.
Kommunene får ikke bestemme om lokal småkraft (mini og mikro) skal bygges ut, i stedet lander alle søknader i en skuff hos NVE der de ikke blir behandlet i påvente av politisk styring. Og Statnett er visstnok mer opptatt med svære prosjekter i utlandet enn å bygge ut og klargjøre mottak av kraft fra ny vannkraft, akkurat som oljefondet brukes til å bygge motorveier i Tyskland men ikke i Norge – i globalismens navn.
Samtidig tillates at kraft søles bort på bitcoinprosjekter og enorme datalagringsanlegg for utenlandske selskaper basert på kraft som vi ennå ikke produserer (?) slik at nordmenn nå sitter og småfryser og går tilbake til koks og ved. Vi har visst fått de politikerne vi fortjener.
Jeg legger inn den samme linken her som jeg la inn på en annen side. Den er viktig! Sluttsiden av sendingen omhandler vindmøller. Der sies det at alle de på land i Sverige går med underskudd. Havvindmøller er mye dyrere. Dessuten ser man hva de får for strømmen i et Europeisk Nordpoll marked når alle går samtidig. Praktisk talt ingenting. Hvilken lønnsomhet gir dette?
https://swebbtv.se/w/4siZEU72bKgUYGd7bJdZUu
Landssvikarane sitt politiske parti heiter Stortingspartiet. Alle medlemmene er amatører som veit best om alt.
Alle grøne prosjekt treng skattebetalerne sine pengar, og det er alle einige om. Vind gjer at offentlig eigde vasskraftverk ikkje tener pengar. Det skaper offentleg tap.
Klimaet kan berre sinnsjuke tru dei kan styre.
Men først skal vi vinne krigen mot Russland.