Pakistan forsøker å føre Washington og Teheran tilbake til forhandlingsbordet. Trump trenger en løsning han kan fremstille som seier, mens Iran krever reelle amerikanske innrømmelser før presset mot Hormuzstredet lettes.

Eksklusivt: Kan Trump finne en utvei uten å kalle det en retrett?

Av Pepe Escobar

Realpolitikk? En alvorlig misforståelse? Eller en retrett uten å kalle det en retrett?

Dette er det som virkelig foregår bak lukkede dører – eller rettere sagt, bak flere lukkede dører: Svært fortrolige opplysninger fra begge tyngdepunktene i det pågående dramaet, Teheran og Islamabad, peker mot en arkitektur som er i ferd med å ta form, langt bortenfor Washingtons velkjente forkjærlighet for spektakulær koreografi. Slik situasjonen nå står, kan vi bruke etterretningen vi har mottatt, til å forstå denne arkitekturen, skjerpe spørsmålene våre og tegne et bemerkelsesverdig sammenhengende bilde.

Kort sagt: Trump-administrasjonen har til en viss grad satt det militære sporet på vent, mens Teheran fortsatt holder eskaleringsstigen klar. Farene er mange. Forskjellen er at Pakistan, etter alle reisers mor tidligere denne uken – da feltmarskalk Asim Munir dro til Teheran for å snakke med samtlige nøkkelaktører – igjen tar seg av den praktiske tilretteleggingen av en mulig utvei for Trump fra oppgjøret på liv og død med Iran.

Pakistan formidler Trumps budskap

Munir dro til Teheran med et amerikansk budskap: Trump hadde på forhånd ringt ham, enda en gang, og bokstavelig talt tryglet om et eller annet lokkemiddel som kunne få Teheran tilbake til forhandlingsbordet – et forhandlingsbord Washington i realiteten hadde knust.

Islamabad formidlet deretter til Teheran at de nye amerikanske sanksjonene kunne oppheves før – eller under – gjenopptatte forhandlinger.

Samtidig kunngjorde det amerikanske finansdepartementet, gjennom den avskyelige tidligere Soros-medarbeideren Scott Bessent – selve legemliggjøringen av arroganse og uvitenhet – en usedvanlig aggressiv kampanje for maksimalt økonomisk press med sikte på å kvele Irans økonomi. Samtidig holdt departementet tilbake de økonomiske tiltakene – for eksempel mot kinesiske selskaper og banker – som umiddelbart ville ha gjort «kampanjen» systemomfattende og nesten umulig å reversere.

Og, helt avgjørende, ble det militære sporet skjøvet tilbake.

En utvei bygges i sanntid

Sett under ett – og sammenholdt med det kildene våre forteller fra begge tyngdepunktene – danner disse handlingene en stadig mer sammenhengende arkitektur: En utvei bygges i sanntid.

Trump – eller den nye Crassus (den svært rike romerske hærføreren og politikeren) – opprettholder retorikken om maksimalt press av innenrikspolitiske og politiske hensyn. Washington beholder reversible sanksjoner som et forhandlingsmiddel. Pakistan leder den politiske trafikken mellom Washington og Teheran. Oman drøfter den praktiske ordningen rundt Hormuzstredet. Og Teheran opprettholder kontrollen over stredet, presset mot skipsfarten og sine muligheter for opptrapping, samtidig som det prøver å finne ut om Washington endelig er rede til å forhandle seriøst.

Dette er derfor den viktigste konklusjonen: Iran kapitulerer ikke, samtidig som Trump ikke trekker seg tilbake.

Begge parter forsøker å skape tilstrekkelig politisk handlingsrom til å kunne ta et skritt tilbake uten offentlig å innrømme at de har gjort det.

Det gjør det nye mulighetsvinduet reelt, men også svært skjørt.

Hvordan bevare en eskaleringsstige uten å klatre oppover

Munir dro til Teheran med et konkret amerikansk budskap som Washington ønsket formidlet til den iranske ledelsen.

Muligheten for at Washington – kanskje – kan oppheve de nye sanksjonene før eller under gjenopptatte forhandlinger, viser at sanksjonene i hovedsak er et pressmiddel: Et tvangsmiddel som samtidig kan suspenderes, avvikles eller til og med brukes som byttemiddel i et forhandlet hendelsesforløp.

Det er med andre ord en presspakke med en innebygd nødutgang.

Sanksjonene inneholder en nødutgang

Amerikanernes «økonomiske D-dag» har så langt vært det vanlige retoriske sirkuset, gjennomtrukket av brautende talemåter – og har utløst utallige vitser i det globale sør. Washington avsto fra tiltak som umiddelbart ville ha forvandlet det økonomiske presset til en systemomfattende konfrontasjon.

Oversatt til klartekst: Trump bevarer rommet for forhandlinger. Broen tilbake til diplomatiet er ikke fullstendig brent. Kall det en taktisk pause under et ekstremt militært press.

Samtidig har Iran og Oman beveget seg i retning av en midlertidig seilingskorridor og en felles ordning for minerydding.

Teheran er helt tydelig: Dette innebærer ikke at Hormuzstredet gjenåpnes. Oversatt til klartekst: Iran viser fleksibilitet samtidig som det beholder sitt strategiske pressmiddel.

Iran viser fleksibilitet uten å gi etter

Derfor, enda en gang: Teheran har ikke gitt etter. Tvert imot er kravene fortsatt svært harde. De omfatter betydelige amerikanske tiltak når det gjelder sanksjoner, frosne eiendeler, sjøblokaden og det militære presset. Og viktigst av alt: Dette er forpliktelser som allerede ligger innebygd i det nå havarerte MoU-et – intensjonsavtalen som ble undertegnet av begge parter – og som må oppfylles før det kan bli tale om noen normalisering rundt Hormuzstredet.

Teheran beholder sine viktigste pressmidler

Iran beholder tross alt praktisk talt alle sine virkningsfulle tvangsmidler: kontroll over skipsfarten, svartelister, tilbakeholdelser, press mot sjøtrafikken, muligheten for opptrapping mot amerikanske interesser, muligheten for press mot regionens energiinfrastruktur og, til syvende og sist, muligheten til å nærme seg terskelen for atomvåpen.

Det viktigste signalet slik situasjonen nå står, er hva Teheran velger ikke å gjøre (min kursivering). Teheran konsentrerer seg om å etablere korridorer, mekling, utveksling av budskap og diplomati over telefon og i direkte møter. Ingen strategisk opptrapping finner sted. Teheran bevarer eskaleringsstigen, samtidig som landet bevisst avstår fra å klatre oppover – foreløpig.

Hvem beveger seg først uten å se ut som den første?

Det er vanskelig. Washington vil at Iran skal bevege seg først. Teheran vil at USA skal bevege seg først.

Trump har ikke politisk råd til å skape et inntrykk av at Teheran har tvunget ham til retrett. Teheran bryr seg på sin side ikke om hvordan det ser ut: Landet trenger synlige beviser på at forhandlingene vil føre til gjensidige amerikanske tiltak, i stedet for å bli enda en mekanisme Washington kan bruke til å presse fram iranske innrømmelser samtidig som USA beholder alle sine tvangsmidler.

Pakistan, som befinner seg midt imellom, forsøker å bygge bro over dette gapet ved å ta fatt på det avgjørende spørsmålet: Hvem beveger seg først uten å se ut som om det var den første som beveget seg?

Opplysningene vi har mottatt, gjør det mulig å sammenligne det Islamabad tror at det formidler, med det Teheran tror at det mottar. Det er der den virkelige etterretningen finnes.

De avgjørende spørsmålene er blant annet: Hva ønsket Islamabad at Teheran skulle forstå? Og hva forsto Teheran faktisk?

Hvilket svar signaliserer Teheran tilbake gjennom kanalen?

Hva kan Pakistan på en troverdig måte bringe tilbake til Washington?

En ny kommunikasjonskrets er etablert. Den ser ut til å fungere.

Trump trenger et resultat han kan kalle en seier

Trump trenger et resultat han kan fremstille som en seier. Han trenger at Iran vender tilbake til forhandlingene fordi det amerikanske presset angivelig virket. Han trenger en nedtrapping i Hormuzstredet uten at det ser ut som om han belønner Teheran. Han trenger at den militære trusselen fortsatt fremstår som troverdig, uten at han faktisk må innlede enda en krig som kan komme fullstendig ut av kontroll.

Fremfor alt trenger han en retrett som ikke ser ut som en retrett.

Teheran krever synlige amerikanske motytelser

Teheran trenger på sin side synlig amerikansk gjensidighet. Landet trenger beviser på at sanksjonene faktisk kan fjernes og ikke bare diskuteres. Det trenger at sjøblokaden oppheves. Det trenger trygghet for at forhandlingene ikke blir en felle hvor Iran gir fra seg sine pressmidler, mens Washington beholder hele sitt apparat av tvangsmidler.

Og viktigst av alt trenger Teheran en troverdig ordning rundt Hormuzstredet som bevarer tilstrekkelig nasjonal kontroll til at det ikke oppstår noe inntrykk av kapitulasjon, verken hjemme eller ellers i Vest-Asia.

Pakistan forsøker å forene uforenlige krav

Og dermed kommer vi tilbake til Pakistan, som forsøker å få disse to grunnleggende uforenlige og uløselige politiske kravene til å møtes på halvveien.

Vi er derfor enda en gang tilbake ved en mulig utvei. En ørliten åpning. Men det er fortsatt langt fra en avtale.

Diplomati på toppen av en militær konfrontasjon

Hele den diplomatiske prosessen hviler på toppen av en svært alvorlig og pågående militær konfrontasjon. Den amerikanske sjøblokaden er aktiv. Teheran betrakter formelt Hormuzstredet som stengt. Handelsskipene er fullstendig utsatt. Krigsfaren er fortsatt ganske høy. Iran beholder en betydelig evne til opptrapping. USA beholder en overveldende militær slagkraft. Én enkel feilberegning kan fortsatt ødelegge hele kommunikasjonskanalen.

Slik situasjonen nå står, ser det diplomatiske sporet ut til å ha initiativet: Det er svært smalt og svært utsatt, men også reelt. Det neste avgjørende trekket vil være politisk – ikke militært. Med mindre en av aktørene bevisst lukker mulighetsvinduet først.

Et forhandlingsvindu på mellom 60 og 90 dager

Islamabad, gjennom kretsen rundt statsminister Shehbaz Sharif – som har snakket direkte med både Trump og den iranske ledelsen – mener det er en betydelig mulighet for at intensjonsavtalen kan gjenopplives. Det kan åpne et forhandlingsvindu på mellom 60 og 90 dager, slik at begge parter kan utarbeide et mer omfattende forlik og komme seg ned fra den fordømte eskaleringsstigen før dette utvikler seg til en fullstendig ukontrollerbar krig.

«Denne krigen kan endelig gå mot slutten»

Så kommer det et budskap fra kretsen rundt Irans president Pezeshkian. Han er svært tilfreds med besøket fra den pakistanske delegasjonen og med budskapet Munir formidlet til ham fra Trump: «Denne krigen kan endelig gå mot slutten – med Iran som seierherre.»

Realpolitikk? En alvorlig misforståelse? Eller en retrett uten å kalle det en retrett?

Innlegget er hentet fra Strategic Culture Foundation

Redaksjonen har lagt inn underoverskrifter og ingress.
Forsidebilde: KI-generert