EU har blitt et beist

Hans Magnus Enzensberger har gitt motstanderne av EU støtte i boka som oversatt til norsk heter «Det myke monsteret Brussel eller umyndiggjøringen av Europa» på Valdisholm forlag (vadisho@online.no). Boka tar på en humoristisk måte for seg emner som det enorme byråkratiet i EU, den latterlige detaljstyringen, EU-budsjettet i den grad et er mulig å finne ut av, hemmelighetskremmeriet og mangelen på demokrati i EU. Hvis du er EU-tilhenger, kan det hende du ikke vil like å lese boka. Her er kortversjonen:

EU-byråkratiet sysselsetter – tildels med særdeles gunstige betingelser – mellom 15.000 og 40.000 mennesker avhengig av hvor du spør. Og byråkratiet fungerer som en voksende kreftsvulst. Enhver utvidelse av en institusjons kompetanse gir løfter om mer makt, mer penger og flere stillingshjemler. Boka tar for seg organiseringen i EU – eller mangel på organisering som noen vil si, med presidentene, visepresidentene generaldirektørene, direktørene, underdirektørene, kommisærene og komiteformennene. Direktoratene og kontorene og tjenestene innen EU er bare alt for mange å nevne her – om noen i det hele tatt har oversikt over alle. Samtidig må vi ikke blande sammen med andre Europa-institusjoner (47 land) som ikke er en del av EU (27 land).

________________________________________________________________________
Første gang publisert på Hvamenerpartiene
________________________________________________________________________

Detaljstyringen. Boka trekker frem eksemplet med agurkforordningen (1677/88) som sier at agurken bare kan legges ut i butikken dersom krummingen ikke overstiger ti millimeter på en lengde av ti centimeter. Dette har ført til massiv kasting av førsteklasses mat som ikke passer i formen. Flere av disse forordningene faller nå for eget grep, selv i EU ser man det latterlige i dem. Likevel har vi fått en forordning 244/2009 med henblikk på «fastsettelsen av krav til miljøriktig utforming av husholdningslamper med ukonsentrert lys.» Forordningen er på fjorten tettskrevne sider. Hva er det som får folk til å bruke tid på slikt?

Pengesluk og hemmelighold. Kommisjonen skjuler vanligvis de nasjonale bidragene til EU-budsjettet fordi anti-europeere kunne misbruke tallene. Trolig ligger administrasjonskostnadene et sted mellom 8,2 milliarder euro (6% av det samlete budsjettet) og 11,3 milliarder Euro (2009). Det synes å ligge i sakens natur at alle administrative regnskap holdes skjult for skattebetalerne, på samme vis som bidragene fra EU-medlemmene skjules for folket i medlemslandene. Dette samsvarer dårlig med det norske prinsippet om åpenhet i forvaltningen, et prinsipp som også enkelte norske politikere ser på som en uskikk.

Demokratiet gjelder ikke for byråkrater. Aller helst vil EU ha kontroll av informasjon og opinionsdannelse der det er mulig. Man har allerede forsøkt seg med egne meningsmålinger som entydig støtter EU. At bare 49% av medlemsfolket er positiv til sitt eget lands medlemskap, eller bare 42% av innbyggerne har tillit til EU-institusjonene skyldes selvfølgelig vrangvilje og uvitenhet. En annen sak som Enzensberger nevner, er avstanden mellom de kreative byråkratene og vanlige folk, en avstand som lett kan føre til reguleringer og forordninger som gjør menigmann til lovovertreder.

Demokratiets paradoks. Medlemsstatene i EU regner seg alle som demokratiske stater. Samtidig har de alle oppgitt de demokratiske standarder i overnasjonalt nivå i EU. Den demokratiske maktfordeling gjelder ikke i EU. Alt det vi forstår med demokrati forsvinner i et svart hull, vi får et «demokratisk underskudd». Men er det et tap eller en fordel at borgerne er politisk umyndiggjorte? Og er direkte valg av EU-parliamentet nok til å legitimitere bruken av ordet «demokratisk» om de saker som vedtas ?

Hvem bestemmer i EU ? Det finnes en bataljon med snille, pent kledde menn og kvinner i Brussel med tittelen Lobbyister. Det kan være grunn til å mistenke at det ikke er politikerne eller byråkratene som bestemmer, heller ikke lobbyistene. Det er pengemakten bak dem som bestemmer, dem som kjøper lobbyistene fra sak til sak. For Lobbyisten er det ikke sakens innhold som gjelder, det er betalingen for å fremme den. Medlemsland som vil ha gjennomslag for saker, er prisgitt de samme lobbyistene som kjenner irrgangene i EU. Den som betaler mest, vinner.

Ansvarsfraskrivelse. Politikerne i EU-landene trekker på skuldrene og sier at dessverre klarte de ikke å påvirke beslutningene i Brussel. EU-kommisjonen på sin side påberoper seg at de bare følger medlemsstatenes ønsker. Dermed kan ingen gjøres ansvarlig for resultatene.

Utilgjengelig språk. For dem som liker folkeavstemminger, er språket i EU så vanskelig å forstå at da Irland sine 4,2 millioner innbyggere stemte over EU-traktaten, hadde knappe 250 av dem lest verket og ikke engang 25 av dem hadde forstått det.

Vi snakker om tonnevis med papir. Den såkalte Aquis communautaire, en monstrøs samling normer som ikke noe menneske noen gang har lest, omfatter i dag trolig over 150.000 sider. Aquis er juridisk bindende for alle medlemsland. Unionens lysningsblad veide i 2005 mer enn et tonn. Interesserte kan henvende seg til EUR-Lex, juridisk databank med gratis innsyn i samtlige av EU sine lover, alle de 1.400.000 dokumenter. Hvis du leser 100 dokumenter for dagen, tar det 38 år å lese dem. Da vil du oppdage at for hvert dokument du har lest, produseres det to nye.

Sosialisering av tapene, privatisering av gevinstene. Og så har vi kommet til løsningen for dagens begredelige økonomiske situasjon. En liten ommøblering, rekalkulering, restrukturering, og de som er minst skyldige i nederlaget betaler regningen som vanlig. Hvordan spiller ingen rolle, enten det er skatteskjerpelser, pensjonsreduksjoner, inflasjon, valutakutt. Og som alltid: De aller rikeste går fri uten å blø, seierherrene uansett. EU er laget på de rikestes premisser og de fattigstes bekostning.