Ord og innhold

Dette innlegget er hentet fra Drammen Nei til EUs nyhetsbrev

Klimatoppmøtet i Glasgow er avsluttet. Med fine ord og mange planer. Når det kommer til iverksetting, frykter vi at resultatene lar vente på seg. Mange skylder på andre for å dekke over egen utilstrekkelighet.

Det grønne skiftet har ført til at de rikeste har rikere. Folk flest har måttet ta regninga. Her til lands har det grønne skiftet bl.a. ført til eksplosjon i strømprisene i Sør-Norge.

Et vellykket grønt skifte må forankres blant vanlige folk.

 
Et grønt skifte som sender regninga til «mannen i gata», mens de som allerede har nok fra før slipper unna, er dømt til å mislykkes.

Å bruke klimamål, er viktig. Men disse målene må være rettferdige, og ses i global sammenheng. Hva hjelper det om Norge innfrir klimamålene ved å eksportere egen «dritt» til andre eller gjennom å hvitvaske egen samvittigheten gjennom «klimakvoter»?

Eksempelvis er det ingenting å tjene på å elektrifisere våre oljeplattformer med vannkraftenergi fra fastlandet. Riktignok får vi mindre norske utslipp, men også tilsvarende mer gasseksport. Gassen som før ble brukt til å gi strøm til driften av plattformene, kan nå selges til f.eks. Tyskland og i stedet forurense der. 

Dermed er det tyskerne som belastes for våre «innsparte» gassutslipp. Om Norge og Tyskland ses under ett, er det ingen miljøgevinst. Bare forflytting av miljøutslipp – og store ekstra kostnader. Beregnet til 50 milliarder kroner, eller 20.000 kroner pr. norsk husstand. Som betales av deg og meg, primært gjennom enda høyere strøm-avgifter.

Oljeveteranen Hogne Hongset, sier det slik til Nettavisen: «Det er bare en grunn til at dette trumfes igjennom, og det er fordi kraftbransjen vil ha høyere strømpriser. Dette er bare et vanvittig pengesløseri uten noen klimaeffekt.» 

Han støttes av Asbjørn Torvanger fra Cicero senter for klimaforskning.

Hvordan kan Norge nå målene om grønt skifte? Her er noen forslag:

Vi må ta nasjonal kontroll over vår energi. Det betyr å si opp EØS-avtalen, og et nei til at EU-byrået ACER skal ha overhøyhet over vår strømproduksjon. Vi kan gjerne fortsette å levere rein energi til utlandet – som en slags «balansekraft» – men det må være på våre betingelser. En eventuell import av strøm må ikke føre til økning av prisen på strøm til industri og normalt forbruk.

Vi må få på plass et strømsystem som sikrer vanlige folk levelige strømregninger og som samtidig innbyr til sparing. 

En tariff for normalt forbruk og en annen og dyrere tariff for overforbruk/luksusforbruk må innføres. Jamfør sånn som det var i Norge før den nye energiloven ble innført i 1991. Regjeringas foreslåtte støttetiltak, er verken treffsikre eller målretta.

Sparinga må ikke begrenses til vanlige forbrukere. Elektrifisering av sokkelen eller prestisjeprosjekter som gir liten nytte i form av ekstra arbeidsplasser, må skrotes.

Norske vannkraftverk og innenlandsk energioverføring må oppgraderes. Dermed kan vi øke vår strømproduksjon med inntil 20%, ifølge en studie fra The International journal of Hydropower. Ytterligere utbygging av vindkraft og solkraft blir da unødvendig, i hvert fall i vår levetid.

Det må tas oppgjør med vekstfilosofien. Den fremste eksponent for dette er markedsliberalismen. EUs frie flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, står her sentralt.

Det betyr også å lage produkter som er mer enn bare bruk og kast, og tilrettelegge for at produktene i større grad kan repareres. Her har vi mye å lære av de såkalte u-landene.
Mange peker også på at å skrote fullt brukbare fossildrevne biler til fordel for el-biler – som kanskje attpåtil må lades med kostbar «skitten»  energi – snarere gir mer negativ enn positiv miljøgevinst. 

Dritt som dumpes i andres hager, forsvinner ikke.

Knut Lindtner har lag til bilder m/tekst

Forsidebilde: Glenn Carstens-Peters