Slutten på friheten: Globalt lederskap betyr tyranni
Retningen har lenge vært klar. Viktige avgjørelser for våre liv skal tas på et globalt nivå. Målet «En verden» blir åpent uttalt og markedsført under påskudd av å være til allmennhetens beste. De globale utfordringene krever en global løsning, og da vil individuelle interesser måtte vike.
Av Elsa Mittmannsgruber, Wochenblick (Østerrike)
Den uoffisielle versjonen som blir presentert av medier og institusjoner, er: Individuelle interesser er farlige, de fører til ødeleggelse av miljøet, til kriger, til pandemier. Det enkelte menneske er uansvarlig, derfor må det underlegges streng kontroll og ha så lite makt og frihet som mulig. Det trenger ikke å tenke da tenkningen vil bli overtatt av andre. Mennesket vil bli fortalt hva som er til dets beste, kritikk er uønsket.
Idealmennesket er derfor frikoblet fra sine behov, følelsesløst, avhumanisert, maskinliknende, transhumant. Det skal ikke en gang lenger kunne bestemme over sin egen kropp, som «pandemien» viser oss. På denne måten vil det, slik de ledende globale beslutningstakerne ser det, gjøre minst skade. Selv er de naturligvis unntatt fra dette, de får lov til å styre utviklingen. De har sin visdom fra fugleperspektivet, men er i virkeligheten de største forbryterne.
Personlig ansvar istedenfor ekstern kontroll
For det er naturligvis det vanlige salgstrikset med å skjule bitre piller i biter av konfekt. Det handler ikke om vårt velvære, men om makt og kontroll. Global ledelse betyr tyranni da samtlige av menneskers, kulturers og landskaps behov ikke blir tatt hensyn til, og utviklingen blir styrt av personer som mangler enhver følelse for det lokale livet.
Men det er også tilfellet på et nasjonalt nivå, også her blir makten bevisst konsentrert. Jo mindre organisasjonsformen er, desto mer blir det diktert ovenfra. Men det fører nettopp igjen til den uansvarlige oppførselen som menneskene da igjen blir bebreidet for. Mer lokal kompetanse fører med seg et større ansvar. Når mennesker kan skape forandringer og få noe til å skje, kommer den individuelle ansvarsfølelsen tilbake. Men er det noe man ønsker?
Oversatt av Rune G.
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 1 079 ganger.
10 kommentarer. Leave new
Personlig venter jeg bare på det første tilfellet av «statskupp» foretatt av folket mot eliten. Denne krigen er foreløpig (for det meste) på propaganda-nivå, men vær sikker på at kuler og krutt i stort omfang vil bli brukt før dette er over, den ene eller den andre veien.
Del 1. En ting som hovedstrømsmediene unnlater å fortelle befolkningene, er at nedstengningene finansieres med lån for det meste fra bankkartellene via Verdensbanken (WB) og IMF. En del av strategien som del globale storkapitalen har med den konstruerte koronakrisen, er å forgjelde vestlige land så mye at de ikke kan betale lånene tilbake, og bankkartellene kan ta statlig eiendom, folkets eiendom, som betaling.
En strategi de har brukt i u-land siden annen verdenskrig, kapitalen har med få unntak nesten full kontroll med land i mellom og sør Amerika, Afrika og mange land i Asia:
«IMF utga sitt første gjennomførte program for ”strukturelle tilpasninger” i 1983. I de neste tjue årene fikk alle land som kom til IMF og ba om et stort lån, vite at det måtte omforme økonomien sin fra topp til tå. Davison Budhoo, en seniorøkonom i IMF som laget programmer for struktur-tilpasninger i Latin-Amerika og Afrika på åttitallet, innrømmet senere at ”alt vi gjorde fra 1983 og fremover, var grunnlagt på vår nye følelse av kall: å få landene i sør ”privatisert” eller la dem dø. Mot slutten skapte vi skammelig nok økonomisk kaos i Latin-Amerika og Afrika i 1983-88”.
Beslutningstakere i Verdensbanken og IMF hadde alltid anbefalt retninger for den økonomiske politikken når de ga lån, men de ble modigere av den desperate situasjonen i utviklingslandene tidlig på åttitallet, og anbefalingene ble til radikale krav om frie markeder. Når kriserammede land kom til IMF for å få gjeldslette og nødlån, svarte IMF med omfattende sjokkterapiprogrammer som i omfang tilsvarte ”Mursteinen” som Chicago Boys hadde laget for Pinochet og dekretet med 220 lovendringer som ble kokt sammen i Gonis stue i Bolivia.
«- kjerne av visdom som alle økonomer omfavner”. Disse retningene var kamuflert som tekniske og uomstridte, men omfattet slike omsvøpsløse ideologiske påstander som at alle ”statsbedrifter må privatiseres” og ”lover og regler som hindrer utenlandske selskaper i å etablere seg, må oppheves”. Da listen var ferdig, besto den ikke av annet enn Friedmans nyliberale treenighet av privatisering, deregulering/frihandel og drastiske nedskjæringer i offentlige utgifter».
Fra Naomi Kleins bok Sjokkdoktrinen, katastrofekapitalisme.
Nå er det vestlige lands tur, og verdens gjeld på grunn av at nedstengningene finansieres med lån fra WB og IMF, er nå nær eller over 300 000 milliarder dollar. Nedstengningene fortsetter til det er helt umulig for landene å betale lånene tilbake, og bankkartellene kan omforme økonomien i store deler av verden som de ønsker.
Vi vet mye om hva storkapitalen ønsker, World Economic Forums publikasjoner, taler og bøker skrevet av WEF leder Claus schwab mer enn antyder hva de vil innføre, og det er en digital verdensvaluta. Da blir det ikke nasjonale sentralbanker med en nasjonal digital valuta, men en sentral verdensbankvaluta. Da har ikke nasjonale regjeringer kontroll over en egen sentralbank med en egen valuta lenger, og blir redusert til lokale administrasjoner.
Det er det globalisering betyr, verden blir ett eneste stort frihandelsområde, styrt av kapitallovene, fri flyt av uregulert valuta, arbeidskraft, vare og tjenester. Det opphever landegrenser og nasjonal identitet, for kapitalen skal ikke ha grenser som legger begrensninger på den frie flyt av kapital.
Globalismen akkumulerer enorm kapitalmakt, eierskapsmakt, krigsmakt og mediamakt til den økonomiske eliten. Privatiseringen av statlig eiendom og sosiale rettigheter omfordeler enorme summer fra laver samfunnsklasser til en elite av billionærer, globalisering betyr globalisering av fattigdom. Eliten blir i en globalisert verden blir en verdensregjering med eierskap til teknologien som vil styre befolkningene på individnivå.
Del 2. Her i Norge har tilpasningen til en globalisert verden begynt med sammenslåing av kommuner og fylker. Nasjonal identitet skal utviskes, og Norge skal bli en region i et globalt frihandelsområde. Den globale storkapitalens politikere på Stortinget utfører oppdraget de har for kapitalen, folket eierandel i oljen er nå nede i 70%, elvråderetten over vannkraften er redusert av ACER, vannkraften tappes av EU med kablene, og hjemfallsretten er under angrep.
Infrastrukturen selges ut, jernbanestrekninger selges til utenlandsk kapital. Det heter ikke Statoil og Norges Statbaner lenger, som sier i navnet at det er folkets eiendom, de har fått nye navn som Equinor og Vy, så folket skal glemme det. Storkapitalens presse og media minner ikke folket på det, de avleder oppmerksomheten med sport og underholdning. Høyre vil privatisere drikkevanns-kildene og vannforsyningen, og fiskekvotene går fra kystfiskerne til fabrikktrålerflåter eiet av utenlandsk kapital. Norge selges ut bit for bit bak folkets rygg.
Globalismen for Norges del kan bare reverseres ved at folket stiller seg bak en sterk nasjonalstat, hvor folket har selvråderett og suverenitet over landressursene, fiskerisonene og infrastrukturen ved at det forblir statlig eiendom. At Norge har en egen sentralbank med en egen valuta, egne landegrenser og identitet, og et eget forsvar, ikke et forsvar som er integrert i USAs krigsmaskin.
Vi må ha en så høy selvforsyningsgrad som mulig for mat, produsere viktige medisiner selv, og viktige reservedeler for infrastrukturen som telekommunikasjon, strømnett, vann og avløp, jordbruk og fiske. Dette kan vi bruke oljefondet til, det er den beste investeringen Norge kan gjøre, og det er ingen tid å miste, ellers vil globaliseringen sluke Norge som bare blir en region i et frihandelsområde.
Legger dette ut som artikkel på søndag.
To gode innlegg, N. L.
Om det er ondskap/grådighet eller idioti som står bak/trekker i trådene, så bør/burde en nasjons ledere alltid ha nasjonens innbyggere sin velstand og forutsigbarhet som mål. Eller så er de ikke ledere, men trojanske hester.
Det innebærer å ha langsiktige planer for bruk av egne arbeidskrefter for å bygge den velstanden som folk ønsker. Med egne krefter, og egne naturressurser, i stolthet. Om arbeidet tar 10, 50 eller uendelige år er lite viktig. Det er stolthet og forutsigbarhet i en slik arbeidsprosess og kulturutviklng som er det viktige. Dette er endel av opplevd velferd.
Og selvfølgelig må en nasjon styre penger/valuta og renter innenfor egne grenser. Penger er uten egenverdi for en nasjon, kun byttemidler i nasjonens arbeidsdeling, og bør verdifastsettes av den enkelte nasjon.
Varebytte med andre frie nasjoner bør skje til felles nytte. Om måleverktøy et er vekten, kalorier eller penger.
Å låne penger for en nasjon (av hvem?), for hva?, blir da like underlig idioti som at innbyggerne lever på kreditkort.
Noen ser ut til å frykte frie nasjonalstater, og ønsker En verden, En leder, – og En valuta. Og da med ww-sentralstyret renter som er det viktigste våpenet for å styre andre/alle nasjoners utvikling, i et strupetak om de vil. Spesielt når vi i vår barnslighet forveksler fiktive og reelle verdier, og tror at penger er viktigere enn arbeidskrefter for en nasjon. Hvem har lært oss, og våre ledere og pengeøkonomer, dette? Antagelig de som ønsker en (digital) verdensvaluta, og sentral kontroll.
At vi får gode tider når priser/lønninger stiger, og dårlige tider når priser/lønninger synker er en underlig forestilling. Det er selvfølgelig omvendt.
Og vi trenger ikke noe oljefond for å sikre velstand i Norge, hverken for unge eller pensjonister. Den velstanden nasjonen trenger må uansett bygges av de arbeidskreftene Norge har til rådighet i hver generasjon. Blir de brukt riktig vil velstanden stadig øke.
Men da må vi vite hvor vi vil, ha langsiktige mål og gode planer.
Men jeg skjønner ikke hvorfor sammenslåingen av fylker ødelegger vår identitet som nasjon? Utbygd ny (digital) kommunikasjon gjør at vi må se på, på nytt, hva som er nødvendig for å samhandle /kommunisere godt nok. Dette er ikke lengre så avhengig av fysiske avstander til fylkeshuset, men bør heller styres etter hva som kan redusere årsverk i det vi trenger av administrasjon. Arbeidskrefter Norge heller kan bruke til byggende virksomhet enten det er husbygging eller annen nødvendig bygging/produksjon.
Som så fører til lavere skatter/avgifter for å fø på ikke-produktive innbyggere.
Jo mindre utgifter, færre arbeidskrefter brukt på administrasjon, feks færre fylkeshus m. m, jo bedre.
Dette er altså nasjonal politikk, men de som bedriver politikken vet ikke hva man sparer i arbeidskrefter/penger i nasjonen Norge! Det er bare kostbar parti-politikk.
Men selvfølgelig sparer nasjonen arbeidskrefter/resurser/penger på færre administrasjonsbygg, vedlikehold m.m..
‘ Éitt av dei nye storfylka reknar med å spare 100 millionar årleg på samanslåinga. No vil SV og Sp oppløysa storfylka, men ingen veit kva dét vil koste.
Heller ikkje KS, kommunesektorens interesseorganisasjon har rekna ut prislappen på eventuelle «skilsmisser». Det same seier Statistisk sentralbyrå. NRK har heller ikkje funne økonomiske eller organisatoriske fagmiljø som kan svare. ‘
https://www.nrk.no/vestland/ingen-veit-kva-det-vil-koste-a-opployse-storfylka-1.15655735
Gammel artikkel men jeg tror den er like relevant i dag: http://www.nyhetsspeilet.no/2013/09/john-perkins-bekjennelser-fra-en-okonomisk-leiemorder/
Ja, en god, og skremmende/avslørende, artikkel, S.H.V.
Penger brukes som våpen.
Så bør vi detektere bakmennene og desaremere pengepolitikken når den brukes som våpen. Spesielt fra krefter utenfor nasjonen.
Disse kreftene har verden som krigsplass, og det er vanskelig å slåss med samme våpen som de, som har finslipt dette og har erfaring fra flere hundre år med å lure oss til å tenke deres tanker og spille deres spill.
Norge?
Vi bør vite at det er forskjell på resurs-økonomi og penge-økonomi i en nasjon, f.eks. Norge.
– Uansett hva våre penge-økonomer og deres politikere forteller.
I en nasjon er det mulig å bygge opp velstand, forutsigbarhet og trygghet. Og det er (kun) arbeidskrefter, nysgjerrighet og arbeidslyst som er det nødvendige.
Og i tillegg en befolkning som skiller mellom penger/fiktiver og reelle verdier.
Mellom fantasi og virkelighet.
Om vi kaster alt av penger/gull på havet har vi fortsatt alle skapte verdier og arbeidskrefter/resurser igjen på land, – for å fortsatt skape nye verdier, ny tjenesteytende eller materiell velstand.
Penger er uten egenverdi, kun et verktøy lik vekten og meterstokken. Et byttemiddel (tall) i en nasjons arbeidsdeling. Renter er kun tall av tall og bør kun brukes til å holde dette verktøyet så stabilt som mulig, i forhold til lønn/prisutvikling. Faller priser/lønninger blir rentene lavere, og omvendt. Der et mål er så lave priser og renter som mulig over tid.
Det er ikke slik at vi blir rikere når stabburene er tomme, vi manger det meste og priser/lønninger stiger og vi må arbeide 24/7. Og fattigere når stabburene er fulle, vi får flere frie livstimer,og priser/lønninger synker.
Det er omvendt.
Det er ikke å bli penge/tall-rike en nasjon/Norge skal ha som mål.
Vi, som nasjon, bør bli enige om målet, og langsomt arbeide oss fram mot dette. Om det tar 10 eller 100 år spiller liten rolle. Det er veien som er målet.
– Men altså uten «økonomiske kriser» og vekselsvis «dårlige/gode tider» fordi vi lar penger, renter og ww- bakmenn styre politikken. Styre vår nasjons byttemiddelverktøy. – Styre vår politikk.