Har regjeringa Erna Solberg noen gang i løpet av åtte år fatta et regjeringsvedtak som har fulgt habilitetsreglene, det vil si at de som har vært med å bestemme ikke har hatt egeninteresse av et bestemt utfall? Eller brutt ansvaret for å sørge for å kjenne til alt?
Og har regjeringa Jonas Gahr Støre fatta bare gyldige vedtak? Hva uttalte Ola Borten Moe i regjeringsforhandlingene om forholdet til Kongsberg Våpenfabrikk samtidig som han kjøpte og solgte aksjer i selskapet? Og hva med alle ministervedtak i denne samme tida?
Må alle vedtak gjøres om på nytt? Trenger vi habilitetsreglene hvis det ikke betyr noe at de brytes?

Henta fra Politikus
Av Ove Bengt Berg

Habilitetsreglene sies å være for at de vedtaka offentlige organer vedtar, skal bli møtt med tillit til at vedtaket ikke er fatta for å tilgodese den eller de som har vært med på å utarbeide, formulere og fatte det endelige vedtaket.

Den politiske eliten i Norge har nå store problemer med å forstå reglene, og heller ikke forstår hvorfor vi har dem. Det er nok derfor de ikke klarer å følge dem. For politikere er det litt forståelig at det er vanskelig, for det ligger i politikkens mest grunnleggende vesen å være subjektiv, å være partisk. Det er egne meninger, egne interesser — som en jobber politisk for aleine og sammen med andre om — som er politikkens formål. Men nå går det i økende grad over til å dreie seg om egne personlige økonomiske behov.

Vil et vedtak framstå subjektivt?
Juristene sier nei til alt
Forvaltningsloven siteres i regjeringas politiske håndbok, og det som gjelder for forvaltningslovens habilitetsbestemmelser generelt gjentar håndboka:

Forvaltningsloven § 6 annet ledd slår fast at en kan være inhabil dersom det foreligger «andre særegne forhold … som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet». Om det foreligger slike særegne forhold, skal vurderes konkret ut fra omstendighetene i saken som skal behandles. Spørsmålet er om ens tilknytning til saken er av en slik art, og så nær og sterk, at den kan gi grunn til å anta at noen vil kunne bli særbehandlet – positivt eller negativt. En må også vurdere om det utad vil fremstå som om det er fare for en slik særbehandling, da det vil svekke tilliten til avgjørelsen.

Dette er jo en ganske fornuftig formulering. Grensa for habilitet er generelt veldig tynn. Den er klarere i regjeringas håndbok: Der har regjeringsmedlemmet sjøl «en plikt til å skaffe seg faktisk kunnskap om [forhold] som eventuelt kan lede til inhabilitet for politikeren.»

Men reglene tolkes sånn som at når så mange har liten tillit til at Anniken Huitfeldt ikke har brutt habilitetsreglene, og Tonje Brenna, så er det likevel ikke nok for dem som avgjør sånne spørsmål. Huitfeldt og Brenna nyter jo også en særlig viktig beskyttelse av statsministeren. Å skifte en utenriksminister på grunn av feil gjør ikke alle stater sånn uten videre. En streng juridisk norm legges til grunn for hva som skal regnes som at noe bryter med tilliten til at vedtaka er riktig behandla.  Ikke den mer politiske «gi grunn til å anta» og «fremstå som fare for særbehandling».

I loven er det kraftige kravet med følgende: «Vanlig, godt bekjentskap, samarbeid og profesjonelle forhold er gjennomgående ikke nok til at en anses som inhabil.» «Godt bekjentskap» betyr vel at kameraderi er ok?

Er sjefen inhabil, er alle underordna også inhabile
Følges heller ikke
Økokrimsjef Pål K. Lønseth meldte seg inhabil til å vurdere partikollega Anniken Huitfeldts manglende ansvar for mannens aksjehandler. Da er etter forvaltningsloven alle ansatte, alle Lønseths underordna, også inhabil. Men det gjorde riksadvokat Jørn Maurud unntak for. Maurud er gift med tidligere Ap-statsråd Hanne Bjurstrøm som også var Jens Stoltenbergs «politiske funn» blant byråkratene i Miljø- og klimadepartementet. Bjurstrøm var statsråd sammen med Huitfeldt. Er ikke også da riksadvokaten inhabil til å «frikjenne» alle ansatte i Økokrim som kunne komme i den posisjon at de fatter et vedtak som går imot sjefens partifelle utenriksministeren?

Gjelder vedtaket ved inhabilitet?
I praksis alltid: ja
Hvis det har blitt fastslått brudd på habilitetsreglene, er vedtaket da ugyldig? I realiteten sjelden. Den politiske håndboka for regjeringa og den politiske ledelsen fant jeg ingen konkrete bestemmelser om følgen av brudd på habilitetsbestemmelsene. Men den loven som den politiske håndboka er bygd på, forvaltningsloven, har bestemmelser om dette. I forvaltningslovens § 41 står det:

Er reglene om behandlingsmåten i denne lov eller forskrifter gitt i medhold av loven ikke overholdt ved behandlingen av en sak som gjelder enkeltvedtak, er vedtaket likevel gyldig når det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold.

Enkeltvedtak er vedtak som gjelder en konkret person, bedrift eller organisasjon. Det er ikke et enkeltvedtak å vedta regler eller vedtak som gjelder en stor gruppe. Spørsmålet om enkeltvedtak eller ei er uviktig i denne sammenhengen.

Habilitetsbruddets redningsplanke
Skal en vurdere om inhabiliteten skal kunne gjøre at vedtaket må sees på som ugyldig, må det være «grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold». «Grunn til», er ikke det det samme som å si alt og ingenting? Dette er formuleringer som åpner for å kunne si at vedtaket ville blitt det samme uansett. Og det ville det nok blitt i mange tilfeller, men i alle?

Dette er habilitetsbruddets redningsplanke fordi «fritaksgrunnen» er så subjektiv. Det betyr at å være inhabil ikke gjør noe særlig.

Så ligger det jo bak at det å oppheve et vedtak i praksis ofte er umulig. Bordet fanger. Alt fra budsjettvedtak, tildeling av konsesjoner må da gjøres om i ettertid, i Solbergs tilfelle i hele åtte år bakover. Det går ikke.

Suppe av kameraderi og inhabilitet
Systematisk har vi en suppe av kameraderi og bekjentskaper i den politiske eliten. Partiene er ikke lenger en kanal fra vanlige folk opp til regjering og Stortinget, men en stige for ambisiøse folk som vil ha seg mektige og behagelig ledende statsstillinger. Det viser virkeligheten, og partienes slutt som folks mulighet til innflytelse på den politiske utviklinga, til og med for de mest politiske interesserte av oss, skriver allerede maktutredninga fra 2003 om.

Det som kan forsvare habilitetsregler er da bare et ønske, et mål. At det egentlig ikke er så nøye. For det inhabile vedtaket som er fatta blir likevel stående.

Bortsett fra tilliten fra «folk flest». Men hvor viktig er den? Folk bryr folk seg ikke konkret ikke om om de fleste enkeltsaker. Det dreier seg generell tillit, og den er vel så som så. Økende kan den ikke være. Politikerne kan trygt bryte habilitetsreglene. Vedtaka blir ikke omgjort. Er det ikke litt falskt å ha regler som ikke følges?

Framheva illustrasjon:   Alexander Lesnitsky fra Pixabay