POSTED IN Norge, Venstresiden, Virkelighetsforståelse

Giske-saken:

Hvordan en ikke løser en politisk konflikt.

2 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Giske-saken – tre grunnproblemer.

Av Ragnar Audunson

Ragnar Andreas Audunson er en statsviter fra Norge. Han tok doktorgraden i 1996 ved Universitetet i Oslo. Han er professor i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag, Oslomet. Wikipedia

Så er Giske-saken kommet til veis ende. Gateparlamentet bestående av en del aktivister internt i partiet i kombinasjon med kommentariatet i Akersgata vant – slik de også gjorde da Gerd Liv Valla ble mobbet ut av vervet som LO-leder i 2007. Partidemokratiet tapte. Medlemmene i Trøndelags arbeiderparti fikk aldri anledning til å ta standpunkt på årsmøtet sitt til om de har eller ikke har tillit til Giske.

Saken setter søkelyset på en del grunnleggende problemer: 

For det første demokratiproblemet knyttet til at Giskes motstandere vil nekte ham den selvsagte retten det er å stille til valg for å se om han har tillit eller ikke. 

For det andre det selsomme prinsippet som er ut til å være knesatt, nemlig at de som opplever seg som ofre i en sak, skal tilkjennes domsmyndigheten. 

Og for det tredje tendensen til å kvitte seg med politiske motstandere ved å konstruere en stråmann i form av et monster i stedet for gjennom åpen, men kanskje krevende og slitsom, politisk argumentasjon. 

Demokratiproblemet

To og et halvt år er gått siden Arbeiderpartiets ledelse konkluderte med at Giske har brutt partiets retningslinjer og Giske trakk seg fra alle verv. Støre som leder i partiet har erklært at Giske er velkommen tilbake til normal partiaktivitet. Til normal partiaktivitet hører retten til å stille som kandidat til politiske verv. 

Det er ingen menneskerett å ha tillitsverv, som det ganske riktig er blitt påpekt. Men det må være en selvsagt medlemsrett å søke verv og tillit. Så må det være opp til kompetente og representative beslutningsorganer –  årsmøtene på kommune eller fylkesnivå, landsmøtet eller eventuelt velgerne å avgjøre om en kandidat har eller ikke har den tilliten som kreves for å betros partiverv eller verv som folkevalgt. Det er en ryddig prosess der alles rettigheter ivaretas. Giske kan be om tillit. Medlemmene og velgerne kan si ja eller de kan si nei. 

Problemet med det som nå skjer i Arbeiderpartiet, er at Giske – trass i at Arbeiderpartiets leder har sagt at han er velkommen tilbake – mobbes fra å gjøre bruk av retten Støre har sagt han skal ha. Annette Trettebergstuen, lederen for APs homonettverk, de som mener seg utsatt for krenkelser og kommentatorene i massemediene sier at dette er det ikke opp til partiets ledelse å bestemme. Det er vi som må bestemme når tida er inne og når Giske kan komme tilbake. 

Men dette er å overlate avgjørelsen til et gatas parlament av aktivister og kommentatorer. At en slik rettsløshet råder i Arbeiderpartiet, et parti jeg har håpet og trodd skulle overta regjeringsmakta i sammen med de andre partiene i den rødgrønne alliansen etter neste valg, er skremmende. 

Jeg har nettopp lest om igjen Terje Halvorsens bok om oppgjøret i NKP i 1949. Det er nesten så man må si at det oppgjøret foregikk i ryddige og reinhårige former sammenlignet med det vi har vært vitne til i Arbeiderpartiet nå. 

Ofrene tilkjennes domsmyndighet

De som har opplevd seg som ofre for Giske, må ikke påføres den belastningen det vil være å møte ham i verv. Dette er har vært ett hovedargument hos dem som mener Giske ikke må slippe til i og ikke en gang søke politiske verv. 

Dette er en selsom og ikke minst farlig tanke – farlig fordi den overlater straffeutmåling til dem som opplever seg som ofre. Om en person mener seg urettmessig straffedømt og går til Gjenopptakelseskommisjonen, er det naturligvis ikke slik at de som opplever seg som ofre for vedkommende, har noe veto. 

Et sentralt og helt grunnleggende kjennetegn på sivilisasjon er nettopp at man ikke overlater rettshåndhevelsen til dem som opplever seg som ofre. Men i Arbeiderpartiet er det akkurat det som nå skjer. Det er også skremmende. 

Drittsekkargumentet

Så har vi drittsekkargumentet. Monsterkonstruksjonen. 

Giske har oppført seg som en drittsekk. Det har vi kanskje alle fra tid til annen, men hos Giske er det åpenbart slik at drittsekkadferden konstituerer ham. Han er en drittsekk.  Eller en kødd, som Dagbladets Marie Simonsen med spirituelt vidd og eleganse formulerte det i en av sine kommentarer. Og kødder kan vi naturligvis ikke betro politiske verv. 

Trond Giske. Er han bare en drittsekk tvers igjennom?

Men for de aller fleste av oss er det slik at det vi måtte ha begått av drittsekkstreker, ikke konstituerer oss. Slik er det nok med Giske også. Hadde han vært en entydig drittsekk, hadde han rett og slett ikke hatt en så sterk posisjon som han har i mange miljøer, så mange gode venner som han åpenbart har osv. 

Men det er et problem i dagens politikk at i stedet for å bekjempe en politisk mostander gjennom politisk argumentasjon, konstruerer man en drittsekk, et monster. Den konstruksjonen blir en tilstrekkelig grunn til å fjerne vedkommende. 

Man trenger ikke gå den besværlige veien om politisk argumentasjon. Det er nok et problem at man tidligere overså og ikke tok noe oppgjør med drittsekkadferd. Men nå er problemet tendensen til monsterkonstruksjon som virkemiddel til å bekjempe motstandere.. 

Da Gerd Liv Valla måtte gå som leder av LO, var det nettopp det som skjedde. Hun var helt sikker ingen pusekatt som hun sa selv, men her var det også et gateparlament ledet av Ingunn Yssen og kommentariatet som lyktes med å konstruere Gerd Liv Valla som en drittsekk som LO ikke kunne leve med. Slik ble man kvitt en politisk motstander, ikke gjennom politisk kamp i åpent lende, men gjennom monsterkonstruksjon. 

Vi ser mye av det samme i debatten om Trump. Det er svært lite debatt om hvilke politiske forhold i det amerikanske samfunnet som har skapt grunnlaget for at han ble valgt – fokuset er på Trump som drittsekk; vi finner den i den identitets- og kjønnspolitiske debatten. Harry Potter-forfatter J.K. Rowlings konstrueres som et transfobt monster man ikke kan snakke med.  

Det er sterke elementer av dette også i Giske-saken. Å definere ham som uverdig med hensyn til grunnleggende rettigheter som partimedlem – å stille til valg -er ett utslag. AUF-delegatenes utmarsj da han holdt talen sin på årsmøtet, er et annet. At denne måten å drive ikke-politikk på har nådd Arbeiderpartiet, er tragisk. Man skaper ikke en politisk plattform for endring gjennom det. 

Det blir lite politikk av å konstruere et monster og forholde seg til det.

Monsterkonstruksjon som politisk virkemiddel er noe de av oss som har bakgrunn fra mere sekteriske organisasjoner enn det Arbeiderpartiet har vært, har erfaring med. Alle ødeleggende partikamper har vært ført mot en konstruert monsterfigur og denne figurens tilhengere. Blir vi bare kvitt «trotskistene», «titoistene», «revisjonistene», «kommunistmedløperne»,  «de transfobe», «trakassererne» – og nå altså «drittsekker» som Giske , blir alt bra. Da kan vi starte på ny frisk, for eksempel med å bygge en ny partikultur. 

Men slike renselsesprosesser har aldri ført til noe godt, Det dukker hele tiden opp nye syndere og urene – nye «trotskister» og «titoister», nye «kommunistagenter», nye «trakasserere» som må renses ut. Det ser vi allerede nå i Trøndelag arbeiderparti. Resultatet blir ødeleggende konflikter i stedet for tillitsfullt samarbeid, frykt for det hemmelige politiet av varslere i stedet for utrydding av fryktkultur og uforsonlige konflikter som legger lokk på fruktbare politiske samtaler. 

-Det er ingen sak å gjøre partiet lite. Det er tittelen på en bok av Einhart Lorenz fra 1983. Han skrev om NKP. Vi får bare krysse fingrene for at det ikke blir nødvendig med en revidert utgave av den boka, der også Arbeiderpartiet må få sine kapitler. Det kan bli det tragiske sluttresultatet av det som nå skjer.

Forsidebilde: Marloes Hilckmann

Knut Lindtner har lagt til bilder m/tekst

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

2 kommentarer. Leave new

  • Giskes avgang er ett signal om at nå er MeToo kulturen sjef her. Men det er ikke helt tilfelle. MeToo kulturen brukes når man ledelsen ser det for å være lønnsomt. Men et gir ett godt signal til feministene.
    Det var Hadjias rolle som nestleder som skulle sikres, og med det overgangen fra Arbeiderpartiet til araberpartiet. At hun kan være nestleder veldig lenge kan godt tenkes, for det er der hun virkelig trengs. Å ha utlendinger i lederrollen tror jeg de selv synes vil være en smule vel progressivt. For tiden.

    Svar
  • Som «søt liten snuppe» i yngre dager, har man opplevd «uønsket oppmerksomthet» uttallige ganger oppigjennom – både fra overordnede og andre. Man parerte det verbalt…humoristiisk eller sviende…
    Kunne det være in idé, etter disse MeToo- tider, at f.eks organisasjoner, åpent instruerte sine medlemmer, på alle nivåer om, at denslags uønsket «kyss-klapp-klem» oppførsel ville «utøveren» umiddelbart bli konfrontert med.
    Giske er nok en flink fyr og bra for partiet, synd derfor at han skal utelukkes pga dårlig oppførsel overfor damene i partiet.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Facebook

De demoraliserte slår tilbake

Forrige innlegg

NTB og NRK:

20 000 demonstranter borte vekk!

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.