POSTED IN Diverse

Fri migrasjon:

Hjerneflukt fra fattige land.

1 kommentar
Print Friendly, PDF & Email

Fri migrasjon er ikke akkurat aktuell politikk i disse dager, men vår tilstand vil ikke vare evig. Denne problemstillingen vil dukke opp igjen når en prøver å gå tilbake til normaltilstand.

For under globalismen (imperialismen) skal både varer og mennesker flyte fritt. Det er slik kapitalen vi ha dem, disponible og flyttbar til der de trengs. Noen tror at migrasjon dreier seg om humanisme, vi er snille hvis vi tar imot alle verdens fattige.

Det er det motsatte som er tilfelle, slik denne artikkelen viser.

Knut Lindtner

Mine barndoms erfaringer med Polio gav meg viktig lærdom vedrørende effektene av migrasjon på helsetjenester

Av Patrick Cockburn

I 1956 ble jeg rammet av polio under en epidemi i byen Cork. Jeg var da seks år gammel og ble bragt til St. Finbarrs sykehus der jeg fikk god behandling av leger og sykepleiere. Feberen gikk over, men viruset hadde forkrøplet musklene i ryggen og bena, derfor ble jeg flyttet til et annet sykehus kalt St. Marys. Det lå på et sted som heter Gurranebraher. Her ble pasientene, for det meste små barn, fryktelig feilbehandlet.

Fra Cork i Irland

Sykepleierne så på polioofrene de skulle hjelpe som den irriterende årsaken til at de måtte jobbe og ble sinte når forkrøplede pasienter ba om noe. Jeg husker en sykepleier som skjente på en liten gutt som hadde bæsjet i sengen fordi han var for svak til å bevege seg og sa at hvis han gjorde det igjen, ville han bli tvunget til å spise sin egen avføring. Jeg lystret i skrekk og fryktet det samme kunne skje med meg.

Sykepleierne opprettholdt en slags tøff brakke-leir-disiplin, mens jeg ble mobbet av eldre gutter som knuste lekene jeg hadde fått fra foreldrene mine. Atskillige år senere møtte jeg Maureen O’Sullivan, en utrettelig frivillig sykepleier som kjørte en røde kors ambulanse under epidemien. Hun fortalte meg at problemet på sykehuset var at «det manglet fagopplærte og også var stor mangel på øvd personell. Mange av sykepleierne så på det som en jobb og ikke et kall. Hovedproblemet var alltid mangel på ressurser.»

Jeg sluttet å spise og snakke og foreldrene mine trodde, nesten helt sikkert med rette, at jeg var døende. Legene, som hadde en ganske fjern og ineffektiv tilstedeværelse på sykehuset, trodde at min forverring på en eller annen måte var forbundet med polio. De la merke til at omsorgen for pasientene var elendig, og de ble fortalt av senior-matronen at det var store problemer med å rekruttere sykepleiere, mens uutdannede omsorgspersoner var lett nok til å finne.

Etter 13 uker i Gurranebraher brakte foreldrene meg hjem hvor jeg raskt gjenvant mitt gode humør, selv om jeg var rullestolavhengig.

Problemet til Irland på 1950-tallet var ikke så mye mangel på sykepleiere, men det faktum at så mange av de beste av dem hadde reist til Storbritannia på grunn av bedre lønn, vilkår og muligheter. I kampen mot en raskt spredende polioepidemi hadde de irske helsemyndighetene konsentrert sitt best trente og mest erfarne personell i St. Finbarr. De   andre sykehusene måtte prøve å klare seg så godt de kunne kunne.

Til tross for import av helsepersonell sliter mange sykehus i Storbritannia fortsatt med rekrutteringen.

Denne problemstillingen har ikke forsvunnet i løpet av de siste 60 årene. Det britiske helsevesenet forblir ekstraordinært avhengig av å tiltrekke seg leger og sykepleiere fra fattigere deler av verden, særlig Afrika og Sør-Asia. Dette har skadelige og katastrofale konsekvenser for helsen til folk i land som har blitt ribbet for sitt mest profesjonelle helsepersonell.

«I Storbritannia er over en tredjedel av de registrerte legene ikke opprinnelig derfra og nesten halvparten av sykepleiere kommer fra utlandet.» Dette sier Rachel Jenkins, professor Emeritus ved Institutt for psykiatri ved King’s College i London, i en lederartikkel i tidskriftet International Psychiatry som her setter fokus på på hjernenflukten av medisinske spesialister fra de fattige til de rike landene.

Jenkins skriver at – på samme måte som polioepidemien i Irland som jeg opplevde – «er farene eksemplifisert ved det nylig utbruddet av ebola i Vest-Afrika som kunne spre seg så raskt på grunn av et svakt helsevesen. Disse systemene ville ha vært betydelig sterkere dersom det ikke hadde vært for migrasjon av helsepersonell til Storbritannia.»

Antall involverte er alarmerende mange. Av totalt 255.141 leger registrert i Storbritannia ble ikke færre enn 82.866 eller 36.4 prosent opplært andre steder. Enkelt sagt, den britiske befolkningen sin høye standard på helsevesenet avhenger av helsepersonell opplært andre steder, og denne etterspørselen vil stige i takt med den britiske befolkningens aldring.

Den økonomiske gevinsten tjener Storbritannia og tapet for noen av de fattigste landene i verden er svært høyt. Jenkins påpeker at det koster £ 220.000 for å utdanne en lege i Storbritannia og £ 125.000 for å lære opp en sykepleier. Hvis opplæringen er gjort andre steder innebærer dette en besparelse til fordel for Storbritannia. F.eks. vil besparelsen være £ 65 millioner gjennom ansettelse av 293 ghanesiske leger og £ 38 millioner  gjennom ansettelsen av 1.021 ghanesiske sykepleiere. Dette beløpet overstiger den årlige britiske hjelpen til Ghana.

Cuba bruker utlån av leger som u-hjelp. Her en cubansk lege i Ghana. Dette var i 2004 hvor Cuba hadde utplassert mer enn 200 leger i Ghana.

Dette ukjente arbeidskraft-tilskuddet til Storbritannia fra fattige land har ført til flotte, hykleriske solskinnshistorier. Institutt for internasjonal utvikling (DFID) i Storbritannia sa i en rapport i sommer at «vårt fokus er på å hjelpe Ghana til å avslutte sin avhengighet av hjelp og bli en sterk handelspartner for Storbritannia».

Løsningen på dagens betente situasjon, hvor de fattige landene støtter helsehjelp for de rike og dermed tapper sine egne helsesystemer, er todelt: velstående land som Storbritannia må bygge opp egen utdanning av leger og sykepleiere til et nivå som tilsvarer etterspørselen. Dårligere stilte stater, på den andre siden, må forbedre lønn og vilkår for sitt eget helsepersonell til et nivå som gjør at utvandring slutter å være et attraktivt alternativ.

En slik omfattende endring i den britisk regjeringens politikk er usannsynlig fordi det nåværende dårlige, urettferdige systemet er, sett fra deres side, en varig og god ordning. Jenkins hevder at situasjonen bare bli bedre «når rike land tar noe ansvar for å betale opprinnelseslandet for hver utenlandsk fødte helsearbeider». Dette vil gi slike land penger til å gjenoppbygge helsevesenet.

Vestlige stater har alle fordelene av å velge og vrake i helsepersonell: 23 prosent av legene i USA var utdannet i utlandet og 64 prosent kommer fra lav- eller mellominntektsland. Dette er ikke en statistikk som trolig vil bli nevnt av president Trump fordi han betegner innvandrere generelt som parasitter som tar jobber fra innfødte amerikanere.

Forkjemperne for Brexit i Storbritannia, klar over at motstanden mot innvandring har vært den viktigste suksessfaktoren, har aldri ønsket at utenlandske helsearbeidere skal symbolisere innvandringen. Og det skyldes kanskje at en YouGov-undersøkelse viser at 76 prosent av den britiske befolkningen ønsker dem velkommen og ønsker at flere skal komme.

Det finnes en del forståelse for hvor nødvendig denne migrasjonen av leger og sykepleiere er for syke mennesker i Storbritannia, men lite kunnskap om skaden den påfører landene de kommer fra. U-hjelp ville være mer populært dersom det ble presentert som kompensasjon for de store skjulte fordelene Storbritannia får fra denne typen innvandring.  

Oversatt av: J Bjoerkmo

Artikkelen er litt forkortet og tidligere publisert på derimot.no

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

1 kommentar. Leave new

  • Det er veldig vanskelig å drive sosialistisk poltikk under den globaliserte kapitalismen, når innvandring tilsynelatende er svaret på alt.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Jan Bøhler:

Mot det humanitærpolitiske komplekset*

Forrige innlegg

Dag 21 i rettssaken mot Julian Assange.

Viktige vitnemål reduseres til en papirøvelse.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.