Dette innlegget er hentet fra Drammen Nei til EU sitt medlemsbrev.
Likelønn som dreper
Et krav i norsk arbeidsliv har vært lik lønn for likt arbeid. Opprinnelig i forbindelse med kvinner og menn som utfører samme type jobb, nå stadfestet i Arbeidsmiljøloven.
I dag er det store lønnsforskjeller mellom norske og utenlandske arbeidere, uavhengig av kjønn.
Med EUs østutvidelse for 15 år siden ble millioner kastet ut i arbeidsledighet og tvunget til å søke jobb utenlands, bl.a. i Norge. Med EØS-avtalen ble det fritt fram for å krysse våre grenser og å slå seg ned her, helt eller delvis. Tilbudet på arbeidskraft ble større enn etterspørselen. Arbeidskraften ble billigere, og våre arbeidsmiljølover ble undergravd.
Dette har særlig gitt seg utslag innenfor landbruk, fiske, transport, bygg og anlegg. Minstelønningene her har sakket akterut. Stadig færre nordmenn rekrutteres til disse næringene. Utlendinger overtar. Mange steder lønnes også utlendingene langt under enn fra før lav tarifflønn.
Verftsindustrien, med sine mer «anstendige» lønns- og arbeidsforhold – har nylig vært i fokus.
Stadig flere nybyggingsoppdrag går utenlands. Skipsverftene på Vestlandet sitter igjen med tomme ordrebøker.
Et flertall av disse verftene har langtidspendlende arbeidsfolk fra EU-land som en viktig del av arbeidsstokken.
I Norge jobber de maksimalt, er fleksible og arbeidsvillige. En arbeidsgivers «drøm». Etter noen uker her, reiser de ofte hjem før de atter er tilbake på arbeid i Norge.
Deres sosiale liv er i hjemlandet, ikke her.
Koronaen ødela mye av dette opplegget, selv om vår industrilobby fikk gavepakker fra regjeringa i form av unntaksbestemmelser. Som kjent bidro disse unntakene til sterk økning av corona-importsmitten.
Allikevel synes ledere innafor verftsindustrien at dette med likt lønn for likt arbeid nå har gått for langt. De vil ha slutt på dette særnorske likebehandlingsprinsippet – «allmenngjøringen», som de mener har bidratt til å ødelegge konkurransekraften for mange skipsverft.
Derfor ønsker de ulik lønn for likt arbeid, noe som åpner for sosial dumping og lønns- og arbeidsvilkår som mer harmoniserer med de vi finner i EU.
Kanskje får vi – i en ikke altfor fjern framtid – tredd ned over hodene våre et EU-direktiv som forbyr allmenngjøring og i stedet innfører en slags felles EU-minstelønn på for eksempel 100 kroner timen?
Rett nok kan vi dermed vinne noen fremtidige nybyggingsoppdrag, men prisen vil være et arbeidsliv med brukket rygg og lønnsnedslag for arbeidere i konkurranseutsatte næringer.
Men – når norske myndigheter skal bygge skip, er det vel de som bestemmer hvem som skal få oppdraget? I teorien ja, men praksis er annerledes. EØS-regelverket bestemmer at større offentlige oppdrag skal utlyses i hele EU, og at verft i alle EU-land kan konkurrere om oppdraget. Verftsindustrien på Vestlandet skal ikke gis særbehandling.
Med norske politikere og byråkrater uten samfunnsmessig forståelse og kun opptatt av snever innsparing og etterfølgende skattelette for de rikeste, går det også den vei høna sparker. Oppdrag forsvinner utenlands. Norske lokalsamfunn fraflyttes. Flere havner i arbeidsledighet, på trygd eller blir førtidspensjonerte. Den del av regnestykket er verken del av EØS-avtalen, eller i hodene på dagens bestemmende myndigheter.
Alternativet?
Raskest mulig ut av EØS-avtalen.
Nasjonal kontroll over arbeidsoppdrag, arbeidsplasser og økonomi. Arbeidsinnvandring som tjener norske behov, og ikke EUs behov.
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 318 ganger.
5 kommentarer. Leave new
Uansett hva du skal ha gjort her i Norge, er det alltid noen der ute som kan gjøre det litt billigere, med litt lengre dager, litt mindre krav til lønn og arbeidsvilkår, med litt mindre sikkerhet, litt mindre kompetanse, med litt mer svart lønn. Matvarene som vi kan få litt billigere importert blir litt farligere. Transporten og dermed utslippene etter varehandelen øker. For å få hjulene til å gå rundt, må vi ha åpne grenser med fri flyt selv når alt annet er stengt på grunn av korona. Og noen selskaper klarer å tjene litt mer penger som ikke skattes i Norge men plasseres i Paradis.
Mantraet heter: «Laveste standard skal gjelde» – demontering av velferdsstaten er resultatet, og dagens ungdommer forstår ikke bæret av hva som skjer. Reslultatet er at jobber som ikke krever fagutdannelse ikke lenger er tilgjengelig for ungdommer som mangler nettopp dette. Men også kompetanse forsvinner, norske fagfolk er en saga blott innen mange yrker, og færre vil de bli.
Hva slags verden er det egentlig politikerne vil ha ?
» Hva slags verden er det egentlig politikerne vil ha ?»
Hva slags verden er det innbyggerne i Norge vil ha?
Jordbær som dyrkes i , og spises av, befolkningen i Norge bør selvfølgelig plukkes av egne innbyggere. Matproduksjon til eget forbruk også.
Til den prisen som norske lønninger gir.
Men man kan spørre seg: Hvorfor skal vår statsadministrasjon legge på avgifter/skatter på denne produksjonen? Det er jo produktene som gir oss velferd, ikke skatter/avgifter.
«Hvorfor skal vår statsadministrasjon legge på avgifter/skatter .. »
Samme grunnen som at de legger enøk-avgift, el-avgift, grønne sertifikater, snart CO2-avgift og 25% moms på ren, fornybar, miljøvennlig elektrisk kraft. De er kåte på pengene våre, og de gir blanke blaffen i om vi tar miljøvennlige valg så lenge de får inn litt ekstra avgifter.
Samtidig er det jo morsomt å se at man får momsfritak for et beist av en Tesla eller tilsvarende på mellom 2 og 3 tonn til 700.000 kroner, mens man må betale moms på en el-sykkel.
Ja, det er ikke de som starter/driver bedrifter, som gir oss bedre materiell velferd, som er problemet for nasjonen Norge. Uansett hvor mye de tar i fortjeneste.
Det er en stats-administrasjon som fordyrer produktene gjennom skatter/avgifter, slik at det blir billigere å importere fra «lavkostland».
Hva brukes denne merverdien til? Man vet at den politiske, fordyrende, statsadministrasjonen ikke kan «bevilge» 10 øre, uten at det tar 100 øre for å hente inn og administrere , og «dele ut smulene. ( Foruten det som går bort i krigs-lek & drap, styrt av USA.)
Det verste i dette fordyrende sirkuset er at folk etterhvert tror at det er den politiske statsadministrasjonen som forsørger den arbeidende nasjonen.
Og enda flere folk og bedrifter må søke «bevilgninger/støtte» i denne galskapen.
Her ( f.eks.) rotes det til.
Skatt på inntekt skal vi betale for å være med på nødvendige fellesoppgaver. ( Men da burde vi få et klart regnskap hva denne skatten går til . Er det til å bombe f.eks. Libya eller Afghanistan, stortingsgarasjer. – Eller veier og sykehus/fellesskapet.)
Men i forhold til oppdrett er det jo, burde være, en LEIE for bruk/båndlegging og forurensning av kysten vår. Skatt er noe annet.
‘I Norge har vi en form for samfunnskontrakt, som går ut på at vi skal alle betale skatt, sier professoren….’
https://www.nrk.no/norge/ulltveit-moe-angriper-laksenaeringen-1.15598269
Og/men igangsatt industri, som f.eks. fiskeoppdrett, bringer også skatt fra salg til utlandet og skattelegging av arbeidere i næringen.
Det er viktig å vite, at selv om stortingspolitikeres millionlønn trekkes i skatt, så er det skatt av INGENTING av produktivitet. Altså skatt av en UTGIFT. 😉
Vi skal, bør ikke, betale skatt til noe vi ikke vet hva er.
Og vi bør ikke betale skatt av en produksjon, der produksjonen er viktig for landets befolkning.