POSTED IN Krig-fred, NATO

Fredsprisen:

Egentlig er det en Nato-pris.

3 kommentarer

Fredsprisen, framsnakking og baksnakking

Av Lars Birkelund.

Det å trykke andre ned for å løfte seg sjøl opp regnes som ufint. Det er det motsatte av ‘framsnakking’, som kronprins Haakon tok til orde for i 2010 og som ble et vanlig motto i Norge en stund.

Nobels Fredspris, som har blitt utdelt av Norge siden 1901, er en form for framsnakking, som imidlertid har en bakside. For ofte er det sånn at komiteens belønning med penger, heder og ære fungerer som aktiv baksnakking av andre. Riktignok i åpenhet, men prisen er alt for ofte en gavepakke til norske politikeres venner i USA, NATO og EU. En gave til «land vi liker å sammenligne oss med» på bekostning av «land vi ikke liker å sammenligne oss med».

Berit Reiss-Andersen, medlem av Nobelkomiteen siden 2012, leder siden 2017, fulgte denne rutinen da hun 7. oktober 2022 sa: «Denne prisen er ikke rettet mot president Putin». Dette om tre prisvinnere som alle er mer eller mindre allierte med USA/NATO/EU:

1. Ales Bjaljatski er representant for den hviterussiske opposisjonen som Vesten har støttet de siste årene.

2. Memorial ble grunnlagt i 1992 av den russiske dissidenten Andrej Sakharov, visstnok med penger han fikk som mottager av ‘Fredsprisen’ i 1975. Organisasjonen skal ha operert uformelt før den formelle dannelsen og blir av Russlands myndigheter regnet som utenlandske agenter, fordi de tjener Vestens interesser i Russland og har donorer som den amerikanske Soros-stiftelsen Open Society.

3. Den ukrainske prisvinneren er ikke mer fredelig enn at den gjentatte ganger har bedt om å få våpen1 til krig mot Russland. Så Reiss-Andersens uttalelse om at prisen ikke er rettet mot Russland er i beste fall lite gjennomtenkt. For støtte til Russlands (væpnede) motstandere er naturligvis rettet mot Russland og Putin.

Alle vestlige ledere sa seg fornøyd med prisen, mens lederskapet i Russland, Hviterussland og Ukraina var misfornøyde. Men Ukrainernes begrunnelse skilte seg ut, de ble misfornøyde fordi de ikke fikk prisen alene.2   7. desember sa den russiske og ukrainske prisvinneren at de ikke tror på en fredelig løsning på krigen i Ukraina. «De ber om mer våpen til Ukraina i kampen mot Russland» (ABC-nyheter 7. desember 2022).

«Det gode omdømmet som Fredsprisen har følger av gode beslutninger gjennom 120 år».  Dette sa Reiss-Andersen 13. januar 2022 under debatt på NRKs Dagsnytt 18. Slik framsnakket hun seg sjøl og sine etter å ha lyttet til folk som mener at prisen har et godt omdømme.

Godt omdømme eller ikke; det er naturligvis gjevt å få prisen, med festivitasen, berømmelsen og annet som følger med. «I prisen inngår en medalje, et personlig diplom og et større prisbeløp, for tiden åtte millioner svenske kroner» – SNL. Så gjevt at den sørkoreanske presidenten Kim Dae-jung (en USA-alliert) bedrev en «omfattende kampanje» i regi av den sørkoreanske etterretningstjenesten før han fikk fredsprisen i 2000. Dette skrev Dagbladet om 5. desember 2016 på basis av boka Jakten på Nobels fredspris, skrevet av den amerikanske journalisten Donald Kirk og Kim Ki-sam, avhopper fra Sør-Koreas etterretningstjeneste. I boka forteller de «en historie om målbevisst bearbeiding av norske nøkkelpersoner som Gunnar Stålsett (medlem av Nobelkomiteen), Geir Lundestad (sekretær for Nobelkomiteen) og tidligere statsminister Kjell Bondevik», ifølge Dagbladet.

Kim Dae-jungs «solskinnspolitikk» overfor Nord Korea, som han fikk prisen for, fikk knapt noen virkning. Men han fikk sine 15 minutter med verdensberømmelse, som Andy Warhol kanskje ville ha sagt.

Mine observasjoner og undersøkelser av fredsprisutdelingene gjennom årene har aldri vært grundige. Men det er mange år siden jeg første gang tenkte at de danner et mønster av belønning og straff. Fredrik Heffermehl, norsk jurist og fredsaktivist, har imidlertid vært

­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­svært grundig. Han har skrevet to bøker som bygger på undersøkelser av hvordan prisutdelingene står seg i forhold til Alfred Nobels intensjoner med sitt testamente, og har konstatert at Reiss-Andersen, i likhet med sine forgjengere, helt ser bort fra Nobels juridisk bindende intensjon. Reiss-Andersen er dessuten advokat og bør derfor vite, mer enn andre, at testamenter skal følges så nøyaktig som mulig. Alfred Nobels testamente sier at prisen skal gis til «den som har virket mest eller best for nasjonenes forbrødring og avskaffelse eller reduksjon av stående armeer samt å organisere og utbre fredskongresser».

De norske forvalterne skulle dermed ha fulgt ordene i testamentet, om «fredskongresser» og «avskaffelse eller reduksjon av stående armeer». I stedet har de, som Heffermehl påviser i sine bøker, i alle år valgt å tolke ord som fred og fredsarbeid. Prisen anvendes etter komiteens egne innfall, frikoblet fra Nobels testamente.

Medaljens bakside (2020) viser Heffermehl at komiteen har brukt prisene til framsnakking av USA nesten fra startenav.3

Komiteens første store feil var prisen i 1906, til USAs president Teddy Roosevelt, en uttalt militarist. De interne arkivene viser at sekretariatet ga klare advarsler om hvor lite egnet Roosevelt var, men komiteen lyttet ikke. Norge var blitt selvstendig nasjon ett år tidligere og «trengte en venn, selv om han er langt borte», mente komiteens leder og norsk utenriksminister Jørgen Løvland (s 56).

Blant mange andre og bedre kandidater valgte altså komiteen en som deres eget sekretariat advarte mot. Dette kunne Heffermehl lese ut av dokumenter som vanligvis er hemmelige: «Nobelkomiteen skjermer sitt indre liv. Intet skal røpes utad fra komiteens møter, intet skal nedskrives om diskusjonene. For nominasjoner og interne utredninger gjelder også et totalt hemmelighold. Med et unntak – ‘forskere i intellektuell historie’ kan gis tilgang til arkivene, men bare til det som er mer enn 50 år gammelt» (s 158). Heffermehl har derfor ikke hatt adgang til arkiver som er nyere enn fra 1970. 

I løpet av årene 2002 til 2009 var det tre USA-presidenter som fikk prisen: Jimmy Carter, Al Gore (som riktignok ‘bare’ ble visepresident) og Barack Obama. Og av alle de 112 prismottagerne fram til 2021 har 22, eller 20% av mottagerne, vært fra USA. På de neste plassene finner vi andre «land vi liker å sammenligne oss med», der de helt sentrale NATO-landene Storbritannia og Frankrike kommer på andre og tredjeplass, med hhv 9 og 8 priser, Sverige på fjerde plass, Tyskland på femteplass osv. Det finnes unntak fra alle regler. Men mønsteret, at prisen gis for å belønne ‘venner’ og straffe ‘uvenner’, trer klart fram når man ser nærmere på hvem som får prisen. Og hvem som ikke får den.

Alle storting siden 1949 har hatt et massivt flertall av NATO-tilhengere, for ikke å si USA-tilhengere. På samme måte med alle de største mediene i Norge og andre organisasjoner. Er det virkelig noen som tror at en komité utnevnt av ledende norske politikere vil tildele priser til noen som motarbeider den sikkerhetspolitiske linjen som de samme ledende norske politikere og komitémedlemmer bekjenner seg til, altså tilknytningen til USA, NATO og EU? Nobelkomiteen lykkes med å lure mange til å tro det, kanskje også seg sjøl. Men kineserne, russerne og andre vet bedre.

Det at Norge deler ut Fredsprisen istedenfor eksempelvis Russland styrker også en vestlig (vrang)forestilling om at Norge/Vesten eier en eksklusiv rett til å straffe og belønne andre lands myndigheter. For det at eksempelvis en russisk, kinesisk eller iransk dissident får prisen er naturligvis en ‘straff’ av disse landenes myndigheter, mens det å gi den til allierte lands presidenter, utenriksministere eller lignende like selvfølgelig er en belønning.

Prisen av 2021 var på samme måte, og i nesten like stor grad, en gavepakke som den i 2022. For også det var en ‘fredspris’ som kom til nytte i Vestens evige hybridkrig mot Russland. Prisen gikk til to journalister, hvorav den ene, Dmitrij Muratov, er redaktør for den opposisjonelle russiske avisen Novaja Gazeta. Prisen ble begrunnet med ord som dette:

Dmitrij Andrejevitsj Muratov har i en årrekke forsvart ytringsfriheten i Russland under stadig mer krevende forhold (…) Ved sin faktabaserte journalistikk og faglige integritet har avisen blitt en viktig kilde til informasjon om lite omtalte og kritikkverdige sider ved det russiske samfunn. Siden oppstarten i 1993 har Novaja Gazeta publisert kritiske artikler om alt fra korrupsjon, politivold, urettmessige arrestasjoner, valgfusk og ‘trollfabrikker’ til bruk av russiske militære styrker i og utenfor Russland.

Det kan god tenkes at Muratov er en god journalist, i alle fall god for NATO. Men hva ville Alfred Nobel ha sagt, med tanke på ordene i hans testamente, gjentar: Prisen skal gis til «den som har virket mest eller best for nasjonenes forbrødring og avskaffelse eller reduksjon av stående armeer samt å organisere og utbre fredskongresser».

Ved å belønne og framsnakke en sånn journalist lyktes fredspris-komiteen i NATO-landet Norge også i 2021 med å skaffe baksnakking av Russland, samt at komiteen også deltok i baksnakkingen gjennom fyldig mediedekning. Den andre journalisten, filippinske Maria Ressa, må også regnes som en venn av vestlige eliter, med sin karriere blant annet i CNN, med sine hyggelige møter med bl.a. Hillary Clinton og med sin aksept for fengslingen av Julian Assange.

Det kan godt hende at disse journalistene fortjente en eller annen påskjønnelse. Men det at de fikk fredsprisen istedenfor eksempelvis Julian Assange, som i mange år har blitt utsatt for store overgrep for å ha avslørt noen av USAs krigsforbrytelser, er dessverre typisk. Det er ytringsfriheten og retten til å kritisere USAs militær-industrielle kompleks som sitter i Belmarsh fengsel, London. Denne prioriteringen var det da også mange som kritiserte. En av de mest velformulerte kritikerne heter Arvid Ystad. Han avsluttet sitt leserinnlegg i Aftenposten 12. oktober 2021 på denne måten:

Etter dette innslaget på Dagsrevyen kommer et intervju med Norges påtroppende statsminister. Jonas Gahr Støre (Ap) forteller at det var han som foreslo den ene kandidaten, og gir sin begrunnelse (…) Deretter ser vi et innslag på Dagsrevyen hvor Norges nåværende statsminister Erna Solberg (H) leser opp noen ferdigskrevne setninger hvor hun priser vinnerne og forteller hvor viktig deres arbeid er for demokratiet og for å holde makten i sjakk.
    Verden må etter dette få inntrykket at det er den norske regjeringen som står bak utdelingen av Fredsprisen. Mange utenfor våre grenser vil kanskje tenke at en annen profilert journalist som sitter i fengsel for sitt arbeid, også burde ha vært med på å dele prisen. De vil kanskje tro at regjeringen og Nobelkomiteen ikke turte gi prisen til Julian Assange i Wikileaks av politiske grunner og av frykt for USAs reaksjon. Det tror også jeg.

Hvis Julian Assange (Australia), Daniel Hale (USA) eller Craig Murray (Storbritannia), som alle da satt i fengsel på grunn av dissidentvirksomhet, hadde fått prisen, ville imidlertid Nobel-komiteen ha vist at den er hva komiteen, storting og norske regjeringer hevder: uavhengig av norske og allierte myndigheter.

«Nobels fredspris til modige journalister», lød NRK Dagsrevyens begeistrede overskrift den dagen prisen ble meddelt (8. oktober). NRKs Sigurd Falkenberg Mikkelsen var ikke snauere enn at han samme dag presterte å si at prisen «sparker oppover». NRKs Dagsnytt 18 inviterte dagen etter offentliggjøringen kun sånne som hyllet utdelingen, nemlig komiteens leder Berit Reiss-Andersen, Aftenpostens Kristoffer Rønneberg og Inna Sangadzhieva fra Den norske Helsingforskomiteen. De fikk alle rikelig anledning til baksnakking av Putin og Russland, uten å klargjøre hvordan denne prisen oppfylte Nobels intensjon om å fremme et demilitarisert globalt fellesskap av nasjoner.

Hvis det hadde vært sånn at prisen «sparker oppover», som Falkenberg Mikkelsen påsto, hadde naturligvis ikke hele den vestlige øvrigheta fra Jonas Gahr Støre til Jens Stoltenberg, Erna Solberg, Joe Biden og Boris Johnson vært fornøyde med utdelingen.

Prisen av 2017 er en av få som norske/vestlige myndigheter har vist misnøye med. Den gikk til ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapon), en internasjonal kampanje for avskaffelse av atomvåpen. Heffermehl kommenterte:

Nobelprisen passet for en gangs skyld godt med Nobels fredsvisjon, men da passet den Norge dårlig (…) Det er fast tradisjon for at hele det diplomatiske korps er til stede og kaster glans over Nobelseremonien. Men i 2017 ble det en litt matt forestilling. Det offisielle Norge, stortingspresidenten (H) og statsministeren (H), var sparsomme med applausen. De ledende NATO-land valgte å la sine ambassadører holde seg hjemme. For en gangs skyld var det ikke deres pris (side 371).

   
Så furtne blir altså norske/vestlige ledere når prisen en sjelden gang ikke faller dem i smak.
   

Prisen av 2016 gikk til Juan Manuel Santos (president i Colombia, et av mange land med amerikanske militærbaser) for «hans iherdige innsats for å bringe den mer enn 50 år lange borgerkrigen i landet til opphør». Men fant virkelig ikke Nobel-komiteen en bedre kandidat blant nesten 50 millioner colombianere, en som ikke er ansvarlig for drap på tusenvis av geriljasoldater og som ikke hadde vært med på å praktisere et system med skuddpremier, som Santos gjorde da han var forsvarsminister? «De militære styrker som Juan Manuel Santos var ansvarlig for, gikk ut i det fattige Barrios-området området lengst sør i Bogota og kidnappet flere tusen unge menn, brakte dem ut i jungelen, kledde dem opp i uniformer og drepte dem, og påsto at de var FARC-soldater» (noe som utløste skuddpremier, Heffermehl side 368/69, se ellers «False positives scandal» 4).      

Prisen av 2014 er en av de aller mest populære, da den ble tildelt pakistanske Malala Yousafzai, da kun 17 år, og etter at hun så vidt hadde overlevd et attentat utført av Taliban-tilhengere. Men begrunnelsen til Nobel-komiteen? Den unnlot å nevne det som
virkelig gjorde at Malala fortjente prisen: 


Hun hadde ved flere tilfeller talt modig mot militarisme og krig, blant annet i en privat samtale med president Obama i Det hvite hus 13. oktober 2013. Sekstenåringen oppfordret USAs president til å gjøre slutt på dronekrigene i Asia, disse kunne bare lede til hat mot USA og skape flere terrorister. Komiteen greide effektivt å fjerne de trekkene som gjorde henne fortjent til prisen. Hun var den rette om komiteen hadde villet mobilisere unge mennesker til kamp mot krig og militarisme. Kunne noen være mer egnet som forbilde for jevnaldrende
over hele verden? (Heffermehl side 365).


Dette var imidlertid begrunnelsen Nobel-komiteen brukte for å gi henne prisen: «kamp mot undertrykkelse av barn og ungdom og for alle barns rett til utdannelse». Det var også et godt formål. Men det at modige mennesker får fredsprisen av gale årsaker er en gjenganger i historien om Nobels fredspris (Malala delte prisen med indiske Kailash Satyarthi).

Det å gi prisen til EU (2012) var knapt mer enn en gave Nobel- komiteen av EU-tilhengere ga til seg sjøl, som om de skulle ha gitt den til NATO. Prisen ble begrunnet med EUs bidrag til å «fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa». Men hva med EUs rolle i verden? Her bør det være nok å minne om EUs bruk av dødelige sanksjoner mot land som Syria, Iran, Venezuela, Hviterussland og Russland og flere land i Afrika. I disse og andre tilfeller spiller EU på lag med USA og NATO med en politikk som tar sikte på å ødelegge økonomien, for slik å skape opprør/krig mot myndigheter i til dels fattige land.

Prisen av 2010. Hvordan hadde vi reagert i Norge hvis Kina hadde utdelt en fredspris til Anders Behring Breivik? Dette er naturligvis en spissformulering, som jeg allikevel bruker for å tydeliggjøre et poeng. Kinesiske Liu Xiaobo (1955 – 2017), som fikkNobels fredspris i 2010, av Norge, er blant de aller mest kjente fredsprisvinnerne her til lands. Dette fordi prisen førte til at Norge ble plassert i Kinas «fryseboks» i seks år (2011-2017), noe som gikk ut over norsk eksport til Kina.

Hadde kineserne grunn til å være misfornøyde med prisen? Hvis medier som NRK, TV 2, Aftenposten og VG hadde undersøkt hvem Liu Xiaobo var hadde både de og det norske folk fått mer forståelse for hvorfor Kina reagerte som de gjorde overfor Norge. Men isteden fortsatte disse mediene å hylle Liu Xiaobo i årene som kom. Og intet tyder på at de kommer til å slutte med det. Liu Xiaobos synspunkter blir fortiet i Vesten fordi Vesten ikke ønsker samtale om dem, het det i en artikkel av Barry Sautman og Yan Hairong i The Guardian 15. desember 2010.Der går det også fram at Liu Xiaobo i 1988 sa at han ønsket Kina skulle bli som Hong Kong, men at Kina, dvs kinesere, ikke var i stand til å klare det på egen hånd, underforstått at Kina trenger ‘hjelp’ fra blant annet den tidligere kolonimakten Storbritannia for å bli som dem (Hong Kong var under britisk herredømme til 1997).

Liu Xiaobo hadde også forbindelser til USA gjennom pengestøtte fra National Endowment for Democracy (NED), som regnes som en gren av CIA. Vi kan altså slå fast at Kinas myndigheter så vel som vanlige kinesere hadde gode grunner til å være misfornøyd med ham. Var det tilstrekkelig grunn til å sette ham i fengsel? Kanskje ikke. Men det kan jo hende at det også var andre grunner til at han ble fengslet, som konspirasjon med fremmede makter. Dette med tanke på at han faktisk ble ‘sponset’ av USA. 

Liu Xiaobo var USA-venn også på andre måter. The Guardian igjen:

Det å fengsle Liu var helt unødvendig. Men hvis politikken hans hadde vært kjent, ville de fleste ikke ha premiert ham. For han er en forkjemper for krig, ikke fred. Han gikk inn for invasjonene av Irak og Afghanistan og han applauderte i 2001 Vietnam og Korea-krigene (…) Liu har også helt ensidig hyllet Israels politikk i Midøsten. Han legger skylda for Israel/Palestine-konflikten på palestinerne.

Visste Nobelkomiteen dette om Liu Xiaobo da de ga ham prisen i 2010? I alle fall burde den ha visst det, da mye av dette var velkjent lenge før den belønnet ham. Og komiteen har ignorert klare advarsler tidligere, som tilfellet Theodor Roosevelt viser.    

Prisen til Barack Obama i 2009, som han fikk vel et halvt år etter at han ble president, skyldtes neppe mye annet enn at Nobel-komiteen, som andre, var trollbundet i en slags eufori over at USA omsider hadde fått en afroamerikansk president. Ja, den reneste svigermorsdrømmen av en mann, ‘i sin beste alder’, som sjarmerte hele verden, tilsynelatende, og som ga assosiasjoner både til John Kennedy og til en tidligere prisvinner: Martin Luther King. Ikke så lidenskapelig som King, men veltalende som Kennedy, elegant og sofistikert, med en tillitsvekkende baryton som lovte gull og grønne skoger, kanskje mer i måten han sa ting på enn hva han faktisk sa.

Jeg var også imponert og glad, rørt til tårer under innsettelsen, der også hans like sjarmerende og ‘coole’ kone Michelle og de to fortryllende barne-døtrene var representert. Det var rett og slett et fullkomment glansbilde. Jeg fattet virkelig håp om en bedre verden. Allikevel var jeg ikke mer rammet av eufori enn at jeg protesterte høylytt og med indignasjon da Obama ble tildelt prisen i oktober 2009. Nobel-komiteen, da under ledelse av Torbjørn Jagland, må simpelthen ha vært så forelsket og så rammet av ønsketenkning om Obamas kommende virke at de belønnet ham på forhånd. For hva skjedde? Halvannet år seinere startet Barack Obama bombingen av Libya under mottoet «lead from behind» (å lede/styre fra baksetet, det var Frankrikes president Sarkozy som ‘frontet’ denne krigen).

Så og si samtidig startet Obama den lenge planlagte krigen mot Syria, samt at Obamas administrasjon også var sentral i den prosessen som førte til statskupp og deretter krig i Ukraina. Bruken av drapsdroner, blant annet i Pakistan, økte dessuten kraftig under Obama. Det ble ikke mer fred med Obama, det ble mer krig. 
   
«Komiteen er så mektig i sin opphøydhet at den tillates å få rett når den tar feil», var det en som sa. Også kritikken svenske myndigheter kom med etter at de hadde undersøkt om Nobelkomiteen i Norge etterlever Alfred Nobels testamente prellet av på komiteen. «Ei ny svensk lov kan føra til at framtidige Nobelprisvinnarar tek imot fredsprisen i Sverige og ikkje i Noreg», skrev NRK 22. februar 2012. Det har som kjent ikke skjedd.

‘Fredsprisen’ gis stadig til ikke-vestlige dissidenter. Men det har altså knapt noen gang i løpet av vel 120 år forekommet at en vestlig dissident har fått prisen (i så fall med feilaktige begrunnelser). På den annen side har vestlige krigsforbrytere som Henry Kissinger og Barack Obama fått prisen.

Ved å framsnakke opposisjonelle i land som USA/NATO/Norge regner som sine fiender, og baksnakke land som Russland, har altså Nobels Fredspris, slik den blir praktisert av Nobel-komiteen, samme funksjon som organisasjoner som Helsingforskomiteen og medier som NRK, TV 2 og Aftenposten. Og Stortinget med vekslende regjeringer. Dessuten har prisen en annen funksjon, da den gir komiteen med dignitærer fra inn og utland en heidundrende fest hvert år, der det knapt spares på noe.

Over tid er prisen mer og mer blitt et norsk nasjonalklenodium, Norges viktigste internasjonale merkevare. En samlet nasjon holder fast grep om prisen. Tildelingene har vært styrt av norsk politikk, især båndene til USA og NATO, en politikk som går i motsatt retning av den Nobel ville fremme. I stedet for å premiere global samforståelse har prisen ofte bidratt til å skjerpe den kalde krigen og andre motsetninger. Den har heller ikke gått mot vestlig ekspansjon, opprustning og deltaking i kriger i fjerne land. Komiteen har fortsatt å favorisere egne ideer og politiske ledere i vest, og dissidenter i øst (…) Det er lov å ha tro på en slik politikk, men lovstridig å bruke Nobelprisen til å støtte den (Heffermehl, s 96).

Men Nobel-komiteen har ikke turt å gi prisen til en Kina-dissident flere ganger.

Denne artikkelen er ellers en komprimert utgave av et av kapitlene i min kommende bok Krig som bestilt? NATO, Ukraina, Russland, russofobien og andre årsaker til krigen i (eller om) Ukraina.

_________________________________________

1. “What we need today is weapons” – The Intercept 7. oktober 2022. https://theintercept.com/2022/10/07/nobel-peace-prize-ukraine-war-crimes/

2. “How the Nobel Peace Prize Committee has managed to unite Belarusian, Russian, and Ukrainian elites in collective anger” https://www.rt.com/russia/564318-nobel-peace-prize-winners/ 

3. Den første fredsprisen ble utdelt i 1901 til Jean Henri Dunant og Frédéric Passy. Ellers har det skjedd mange ganger at prisen ikke har blitt delt ut. Det er riktignok lenge siden (1972), men allikevel underlig, da det aldri har vært mangel på gode kandidater. I 1972 hadde det for eksempel allerede i en rekke år vært mange gode kandidater blant de som protesterte mot USAs krig mot Vietnam. Men ingen av dem fikk prisen. Martin Luther King fikk riktignok prisen i 1964, men det var for noe annet.

4. https://en.wikipedia.org/wiki/%22False_positives%22_scandal    

5. “Do supporters of Nobel winner Liu Xiaobo really know what he stands for”? https://www.theguardian.com/commentisfree/2010/dec/15/nobel-winner-liu-xiaobo-chinese-dissident  

Innlegget er hentet fra Steigan.no



1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 286 ganger.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

3 kommentarer. Leave new

  • Er det noen som bryr seg om Nobels Fredsprisutdelingen fra Norge lengre?
    ( Eller norske krigs-politikere/trojanske hester for den saks skyld.)

    «Hvordan hadde vi reagert i Norge hvis Kina hadde utdelt en fredspris til Anders Behring Breivik? »

    Eller Jens Stoltenberg, til naturlig sammenlikningsammenlikning?
    Begge uttalte etterpå at terroren var ‘grusom men nødvendig’.
    ( Forskjellen er at ABB drepte 80, og Stoltenberg 500 ganger så mange pluss en statsleder.)

    Svar
  • Erna liker å styre ved dekret og hemmelighetsstemple sine forbrytelser, men nøler ikke med å påpeke viktigheten ved å «holde makten i sjakk».

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Vennligst skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Det var ingen massegrav i Mariupol slik vestlige medier påstod.

Undersøkte påstanden om massegrav på gravlunden.

Previous Post

Hvem kontrollerer de som skal kontrollere legemiddelindustrien?

Hvem finansierer helse-forskningen?

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.