Tekst og illustrasjon av Terje Sørensen og KI-vennen
Et enormt område som strekker seg fra Japan og Østkinahavet via Taiwan og Filippinene til Sørkinahavet, er i dag et av verdens mest strategisk betydningsfulle og potensielt farlige områder. Her møtes stormaktsambisjoner, historiske konflikter, enorme handelsinteresser og rivalisering mellom Kina og USA.
Når verdens oppmerksomhet er rettet mot Midtøsten, Europa eller Nord-Amerika, er det lett å overse utviklingen i Øst- og Sørøst-Asia. Men nettopp her finnes noen av verdens mest alvorlige konflikter og de viktigste sjøveiene for internasjonal handel.
Fra Japan i nord til Malakkastredet i sør ligger et sammenhengende havområde som binder sammen noen av verdens største økonomier. Området omfatter Japan, Kina, Taiwan, Filippinene, Vietnam, Malaysia, Indonesia og flere andre land. Her lever hundrevis av millioner mennesker, og her passerer varer som er avgjørende for verdens industri og energiforsyning.
Mens konfliktene i Europa og Midtøsten ofte dominerer nyhetsbildet, foregår det i denne delen av Asia en kontinuerlig maktkamp som kan få avgjørende betydning for det 21. Århundrets politiske og økonomiske utvikling.
Et Havområde med global betydning
Store deler av verdens varetransport passerer gjennom Øst-Kina-havet og Sør-Kina-havet. Skipstrafikken mellom Japan, Sør-Korea, Kina, Taiwan, Filippinene, Singapore og Europa gjør området til en økonomisk livsnerve.
En betydelig del av verdens containertrafikk og store mengder olje og naturgass transporteres gjennom disse havområdene. Mange av verdens viktigste forsyningskjeder er avhengige av at skipstrafikken kan foregå uhindret.
I tillegg er havområdene rike på fiskeressurser og antas å inneholde betydelige forekomster av olje og gass. Dette gjør at flere land ønsker kontroll over øyer, skjær og maritime soner som kan gi tilgang til verdifulle naturressurser.
Den som kontrollerer disse havområdene, vil også få stor innflytelse over internasjonal handel. Nettopp derfor har regionen fått stadig større strategisk betydning.
Kina og Japan – Historien som fortsatt lever
Forholdet mellom Kina og Japan er preget av historiske sår etter Japans ekspansjon på 1930- og 1940-tallet. Territoriale spørsmål omkring Senkaku/Diaoyu-øyene bidrar fortsatt til spenninger.
Mange kinesere har ikke glemt den brutale japanske okkupasjonen før og under andre verdenskrig. Hendelser som massakren i Nanjing og den japanske krigføringen i Kina er fortsatt levende i den kollektive hukommelsen.
I dag er Japan og Kina økonomisk tett knyttet til hverandre, men samtidig rivaler. Begge land ønsker regional innflytelse, og japanske myndigheter følger nøye med på Kinas raske militære opprustning.
Spenningen omkring Senkaku-øyene, som Japan kontrollerer, men Kina gjør krav på, fører jevnlig til diplomatiske konflikter og militære markeringer.
Kina og Taiwan – Den farligste konflikten?
Beijing betrakter Taiwan som en del av Kina, mens Taiwan i praksis fungerer som en selvstendig stat. Kinesiske militærøvelser og amerikansk støtte til Taiwan gjør konflikten til en av verdens mest alvorlige.
Bakgrunnen går tilbake til den kinesiske borgerkrigen i 1949, da Chiang Kai-sheks nasjonalister flyktet til Taiwan etter kommunistenes seier på fastlandet.
Siden den gang har Taiwan utviklet seg til et moderne demokrati med en avansert økonomi. Øya spiller en helt sentral rolle innen produksjon av halvledere og mikrochips som benyttes I alt fra mobiltelefoner til moderne våpensystemer.
Kina har de siste årene økt presset mot Taiwan gjennom militærøvelser, flygninger og marine-operasjoner. Samtidig har USA styrket sine forbindelser med Taipei.
Mange analytikere mener at en eventuell konflikt om Taiwan vil kunne få konsekvenser langt utover regionen og involvere verdens største militærmakter.
Kina og Filippinene
I Sør-Kina-havet har det oppstått flere sammenstøt mellom kinesiske og filippinske fartøy. Begge land gjør krav på områder med fiskeressurser og mulige energiressurser.
Spesielt området rundt Second Thomas Shoal og Scarborough Shoal har vært preget av konfrontasjoner. Kinesiske kystvaktfartøyer og filippinske skip har flere ganger havnet i farlige situasjoner.
Filippinene er samtidig en viktig alliert for USA, noe som gjør at lokale hendelser raskt kan få internasjonale dimensjoner.
For mange filippinere handler konflikten ikke bare om storpolitikk, men også om fiskeri, arbeidsplasser og nasjonal selvstendighet.
Vietnam og de mindre nabostatene
Vietnam, Malaysia, Brunei og andre land utfordrer Kinas omfattende krav i Sørkinahavet. Kina har bygget kunstige øyer og militære installasjoner som har skapt bekymring i regionen.
Vietnam har et komplisert forhold til Kina. De to landene har en lang historie med både samarbeid og konflikt. Selv om Vietnam styres av et kommunistparti, har landet et sterkt ønske om å bevare sin uavhengighet.
Malaysia og Brunei forsøk i større grad å balansere forholdet til Kina, samtidig som de ønsker å sikre egne interesser.
Flere land i Sørøst-Asia forsøker derfor å unngå å bli tvunget til å velge side mellom Kina og USA.
USAs rolle
USA opprettholder allianser med Japan, Sør-Korea og Filippinene og ser fri sjøfart som en grunnleggende interesse. Dette gjør regionen til et møtested mellom verdens to største makter.
Amerikanske marinefartøyer opererer jevnlig I området for å understreke prinsippet om fri ferdsel på havet. Samtidig har USA styrket sitt samarbeid med Australia, India og flere asiatiske land.
USA ønsker å hindre at Kina får kontroll over de viktigste sjøveiene. Fra kinesisk side blir dette ofte oppfattet som forsøk på å begrense landets naturlige vekst som stormakt. Dermed er rivaliseringen mellom USA og Kina blitt et av vår tids viktigste geopolitiske spørsmål.
Hvorfor hører vi mindre om dette?
Konfliktene er ofte lavintensive og utvikler seg gradvis. Samtidig har krigene I Europa og Midtøsten fått større oppmerksomhet I vestlige medier.
I tillegg er situasjonen komplisert. Det finnes ingen klare frontlinjer, og mange konflikter foregår som diplomatiske strider, økonomisk rivalisering eller markeringer til sjøs.
Samtidig ønsker de fleste aktørene å unngå åpen krig. Derfor foregår maktkampen ofte under terskelen for direkte militære sammenstøt.
Likevel er det mange eksperter som mener at nettopp denne regionen kan bli avgjørende for den fremtidige verdensordenen.
Fremtidige Scenarier
De fleste eksperter håper at økonomiske interesser og diplomati vil forhindre en større krig. Likevel kan feilvurderinger eller lokale hendelser raskt føre til alvorlige kriser.
Et optimistisk scenario er at rivaliseringen fortsetter innenfor fredelige rammer og at internasjonale avtaler bidrar til stabilitet.
Et mer pessimistisk scenario er at en hendelse omkring Taiwan eller i Sør-Kina-havet utløser en konflikt som trekker inn både Kina og USA.
Mange analytikere mener at nettopp risikoen for misforståelser og utilsiktede hendelser er den største faren.
Avslutning
Området fra Japan til Sør-Kina-havet er ikke bare en regional sak. Utfallet av konfliktene her vil påvirke verdensøkonomien og den internasjonale maktbalansen i flere generasjoner.
Det er derfor ikke usannsynlig at historikere i fremtiden vil se tilbake på dette enorme havområdet som et av de viktigste geopolitiske tyngdepunktene i det 21.århundret.
Dersom fred og stabilitet bevares, vil regionen kunne fortsette å være motoren i verdensøkonomien. Dersom rivaliseringen utvikler seg til åpen konflikt, vil konsekvensene bli globale.

Referanseliste:
* Council on Foreign Relations.
* International Institute for Strategic Studies (IISS).
* CSIS Asia Maritime Transparency Initiative.
* The Economist.
* BBC News.



1 kommentar. Leave new
Terje Sørensen har skrevet en artikkel om Asia med referanseliste fra bare en asiatisk studiegruppe. Resultatet blir følgelig ubalansert og overfladisk, uten i det hele tatt å nevne de store konflikter som allerede har utspilt seg i regionen.
For å starte med Taiwan, nevnes ikke at ved siste presidentvalg hadde de tre opposisjonspartiene tilsammen flere stemmer enn regjeringspartiet, men deres manglende valgsamarbeid gjorde at regjeringspartiet fikk flere representanter i nasjonalforsamlingen.
Handelen mellom Folkerepublikken og utbryterne på Formosa, nå kalt Taiwan er stor. Alt tyder på at en gjenforening med Folkerepublikken blir krevende, men fredelig.
Det andre og langt større konfliktområdet er Spratlyfeltet som Terje Sørensen unngår å nevne ved navn.
I en lang serie artikler Derimot har jeg beskrevet hva som har foregått mellom USA og Folkerepublikken Kina i deres strid om å dominere grunntvannsområdet kalt Spratlyfeltet, som er like stort som hele Sør-Norge til fylkesgrensen til Nordland.
Jeg har bodd på Filippinene i nitten år, og som militær offiser med etterretningstjeneste som en del av tjenesten, har jeg drevet min egen ‘E-tjeneste’ basert på hva åpne kilder har meddelt om Spratlyfeltet, som USA har klart å knytte til Filippinene.
Allerede før siste tusenårsskifte dannet ASEAN-landene sammen med Kina, en arbeidsgruppe som skulle fordele resursene i Spratlyfeltet frivillig fra alle kystlandene. Målet var å etablere denne frivillige ordningen kalt Code of Conduct (COC). Dette langvarige og møysomlige arbeidet var kommet godt i gang i 2010, da USA presset den svake filippinske regjeringen til å be havrettsdomstolen i den Haag definere landets teritorialfarvann og økonomiske soner (EEZ). Dommen ble avsagt i 2015, som ga Filippinene EEZ som dekker 25-30% av hele Spratlyfeltet.
COC var lagt død med dommen.
Folkerepublikken Kina reagerte øyeblikkelig med å starte en storstilt utbygging av atoller i Spratly til militære installasjoner.
Likeså bygde Kina opp en flåte stålfartøyer i forskjellige størrelser med forsterket baugparti som ble registrert sivilt, i et antall på 500 bemannet med militært personell som benevnes Naval Militia. Fartøyene disponeres som ordinære marinefartøyer.
I april 2021 gjorde US Navy første forsøk på å sette soldater på land i Spratly, på to av den gang USA-vennlige Malaysias atoller. Angrepet mislyktes fordi Malaysia plutselig skiftet side til å bli Kinavennlig, samtidig som 200 skip Naval Militia lå oppankret der landgangen var blitt planlagt.
I mai samme år skjedde det samme da Filippinske atoller i Spratly skulle okkuperes.
Et enda større angrep mot Spratly foregikk i månedskiftet juli-august 2024, da en USA-alliert flåte bestående av tre store landgangsskip sammmen med 30-40 andre krigsskip og minst enn hangarskipsguppe. Kina avverget angrepet med hundrevis av skip fra Naval Militia som la seg omkring hvert eneste skip i angrepsflåten, støttet av kystvaktskip og marinefartøyer.
Konflikten ble løst i en konferanse på Fiji mellom den amerikanske sjef i Asia og kinesiske representanter.
Den 14. oktober 2023 ble president Duterte tvunget til å ‘samarbeide’ med USA, som krevde å utføre tre hundre ‘aktiviteter’ innen årets utgang. Den amerikanske okkupasjonen forsetter med betydelige troppestyrker rettet mot Kina.
I juni 2025 ble det fra Filippinsk marine meldt at i Spratly har Kina to marinehavner, og minst trettien militære atoller derav minst elleve flystasjoner. I Sør-Kinahavet har Kina alltid mellom femti og ett hundre krigsskip, fordelt på ordinære marinefartøyer, kystvaktfartøyer og Naval Militia.
Viktig: Kina har ALDRI truet sivil skipsfart i Sør-Kinahavet, USAs påstand om ‘a free and open Asia’ er tøv og forbannet løgn.
Tørrleggingen i Spratly har resultert i at Kina har atten tusen hektar tørt land, og Vietnam som er strategisk alliert med Kina har tørrlagt elleve tusen hektar.
Hensikten er klinkende klar: Angripe og ta Filippinene, og dermed vinne full kontroll over Spratlyfeltet, til glede for Kina og ASEAN-landene.
Terje Sørensens artikkel nevner intet av dette. Leseren kan selv sammmenligne med hva jeg her opplyser.