Hvordan vi bekjempet det Grønne Passet og det Nasjonal Sosialistiske Hypokonder Partiet

«Takk, Gud, for at Du gir oss styrke til å gjøre Din vilje og kjempe imot.»

Torsdag, 19. august 2021. Covid Nazismens vind blåser sterkt. Pfizer laboratorie-rotter på høyre side. De som insisterer på å beholde sin menneskelighet (sitt menneskeverd), til venstre.

Vi har familie-medlemskap i sportsklubben, for bruk av svømmebassenget og treningssenteret. Jeg trener der flere ganger i uka, og vi tar også ofte barna med dit for å svømme. Ledelsen kjenner oss.

Vi (går ikke med) bærer ikke det Grønne Hakekorset. Vi har ikke noe «grønt pass». Vi vil ikke en gang ta del i (bli befengt med) dette ved skaffe oss et falskt pass. Vi har aldri tatt en eneste serologisk eller PCR test. Vi går aldri, noen gang, med ansiktsmasker, vi går ikke i karantene (unntatt hvis vi har sykdomssymptomer, og det er selvsagt fornuftig). Vi er ikke medlemmer av Covid Nasjonal Sosialistisk Hypokonder Partiet. Vi samtykker ikke, og vi vil ikke adlyde.

Vi kjører til svømmebassenget. Jeg, min kone og mine 5 barn, alder 11 til 2. Vår plan er å gå rett inn, overse enhver anmodning om å vise grønt pass, og bare gå direkte til bassenget. Før vi går inn ber vi til Den Hellige, Velsignet Være Ham, om å verge oss mot Covid Nazister, og gi oss styrke til å forholde oss rolige. Jeg sier til mine barn, «så lenge vi gjør det som er riktig, vil Hashem (Gud) beskytte oss.» Jeg ser hver og en av dem i øynene. Vi går inn. 

Vi nærmer oss døren, og der er det. Det avskyelige grønne Hakekorset. Det kvalmende grønne pass-skiltet som sier at vi nå er mindreverdige mennesker fordi vi nekter å underlegge oss et medisinsk masse-eksperiment. Vi ignorerer det. Vi går inn i bygningen, og forbi telleapparatet.

«Har dere et Tav Yarok (grønt pass)?», spør funksjonæren.

«Nei, vi har ikke det.»

«Da må dere komme hit og ta en Corona test.»

«Nei, det vil vi ikke.» Og vi går videre.

«Vent! Stopp!»

Jeg snur meg mot henne mens jeg går mot bassenget.

«Tilkall politiet hvis du vil. Vi skal svømme.»

Hun tar opp telefonen for å ringe lederen. Vi drar til bassenget og legger sakene våre på plenen. Det er nesten ingen andre der. Svært uvanlig for en varm dag i august, det er første dag Grønt Pass er påbudt. Vi ser at lederen, som vi kjenner, kommer gående mot oss. Før han så mye som kommer i nærheten sier jeg høyt, «Jeg er ikke interessert i å diskutere dette overhodet. Ring politiet hvis du vil. Vi skal svømme nå.»

Han sier han skal tilkalle politiet. Han tar opp telefonen og går vekk.

Det går 30 minutter og vi koser oss i bassenget, nesten helt for oss selv. Vi forteller våre eldre barm om hva som foregår, og at politiet kan komme snart og arrestere oss. De forstår.

Vi plasker rundt i bassenget mens vår fireåring svømmer mellom oss. Vi forsøker å beholde roen, og lurer på om politiet kommer hvert øyeblikk for å dra oss ut av vannet. Plutselig kommer lederen tilbake og spør meg høflig, «Kan jeg få snakke med deg litt?»

Dette høres rimelig ut, så jeg sier ja, så klart. 

«Hør her, dere er mine kunder, og jeg kommer ikke til å bruke politiet mot dere. Det kommer nesten ingen hit mer, og jeg ønsker ikke å miste dere som kunder. Jeg kjenner mange som dere, og jeg forstår. Men det er lover i dette landet, og jeg må følge dem.»

«Jeg vil ikke følge dem. Nazistene hadde også lover.»

“Jeg kan ikke kommentere det, men jeg vil ikke plage dere. Men altså, det er forskjellige måter å forholde seg til en slik situasjon. Dere kan ikke bare brase inn på den måten», sier han. Greit nok. 

«Hør her, jeg beklager det. Du kjenner jo meg. Jeg er glad for at du forstår, og jeg respekterer og takker deg. Jeg har vært under press i 18 måneder nå og er møkk lei all denne urettferdigheten. Jeg beklager at jeg trengte meg inn, men jeg har rett og slett svært lite tålmodighet. Jeg vil slett ikke at du skal få problemer. Bare vær klar over at jeg vil fortsatt komme hit, jeg går rett inn, gjør treningen min, jeg har ikke noe grønt pass, og jeg kommer aldri til å ta en eneste test, noensinne.»

«Det er i så fall på ditt eget ansvar», sier han. 

«Selvfølgelig, 100%. Det er mitt ansvar, ikke ditt. Takk skal du ha, og jeg er glad for at vi er på samme bølgelengde.»

Min kone og jeg gir hverandre en klem, han snur seg tilbake og ser oss, han smiler. Vi har en deilig svømmetur med barna våre. Jeg spør min syvåring hvordan han har det. Han sier til meg, «Jeg visste at politiet ikke ville komme.» Han virker trygg og selvsikker, uten en bekymring i verden. 

«Jeg var ikke så sikker på det, men du hadde nok rett. Jeg burde være mer modig, som deg», sier jeg til ham. Stoltheten veller opp i meg, og jeg får en klump i halsen. Han er et godt menneske. 

Alle kan gjøre dette. Hvor som helst. Du må gjøre det. Bare gå inn og avslør bløffen deres. Be dem ringe politiet. Det verste som kan skje, hvis du forholder deg rolig og står på ditt, er at du får en bot som du kan ta til retten, og boten vil bli kansellert, fordi de ønsker ikke at noe skal gå til domstolene i tilfelle de taper saken og det skaper presedens, slik at hele det totalitære systemet kollapser.

Avslør. Bløffen. Deres. Dette handler bare om frykt. Det er ingenting å være redd for. Svømmebasseng erobret. Treningssenter erobret. Supermarked erobret. Motangrepet fortsetter.

Takk Gud, for styrke til å gjøre Din vilje og kjempe imot. 

Oversatt av Henning Nielsen

Kilde: The Jewish Libertarian