Dette er skrevet av barnebarnet mitt, Thea, nå 11 år. Hun har vært på en støl i Aurland, 950 meter over havet, og deltatt i den tradisjonelle stølsvirksomheten som var vanlig i Norge for 100 år siden, men som i dag er nesten helt borte. Denne oppgaven ble skrevet i fjor, men hun er nettopp ferdig med et nytt seteropphold i år. Vi republiserer derfor innlegget i år til glede for nye lesere.

Det er en livsform som er helt spesiell og fullstendig ukjent for de fleste som vokser opp i Norge i dag. Jeg legger ut denne for bl.a. å illustrere hvilken omforming landet vårt har gjennomgått på historisk kort tid, men også for å vise noe verdifullt som er gått tapt: Kollektivt arbeid og tett samliv under arbeidet.

Jeg legger det ut slik hun har skrevet det uten noen endringer av teksten. Hun holdt dette som et lite foredrag for klassen sin, og det mange av barna reagerte på var at stølen ikke hadde innlagt rennende vann, men at det måtte hentes i bøtte fra elven.

Hvert år i august reiser hennes familie i Aurland, som driver en geitegård, til støls for å utnytte fjellbeitet i en drøy uke. Det er en kollektiv opplevelse hvor hele familien, og ofte mange flere, deltar. Alle sover, spiser og arbeider inne et lite, trangt sel ( = huset på stølen). 

Deltagernes erfaring, slik jeg har forstått det, er at det er en stor og berikende opplevelse. Den er virkelig på en helt annen måte enn f.eks. på nettet; den er konkret og fylt med meningsfullt arbeid i et kollektivt samvær. Alle har sine oppgaver og alle blir derfor verdsatt.

Egentlig er det en illustrasjon på hvor avhengig vil alle er av hverandre, hvor viktig samarbeid og felles virksomhet er. 

Bildene er hentet fra det samme stedet og er tatt i år.

Å, jeg vet en seter…

Knut Lindtner

Hei! Og velkommen til hvordan en dag på stølen er!

Til de som ikke vet hva en støl er, en støl er et sted der man dro til i gamle dager for at dyrene skulle få bedre og mer beite enn det som var rundt gårdshusene. Og når man dro til stølen måtte man jobbe hver dag med å kna osten, melke geitene, vaske melkebøtter, lage mat og masse andre oppgaver. Dere lurer kanskje på hva de gjorde med all den melken, vel de lagde ost av den, men det kommer vi tilbake til etterpå. De var faktisk på stølen opp til FIRE uker i strekk. 

men nå skal jeg fortelle litt om hvordan man kommer seg opp dit, for det er jo ikke sånn at man blir kjørt opp eller noe. vi må jo ha med tingene våre som f eks ullklær, mat, fjøsdress, hundemat, hesteutstyr. Men nå er det jo sånn at man kan jo ikke bære alt dette selv, for det hadde jo blitt veldig tungt. Så vi bruker hestene til å frakte alt opp.

Men før dette må vi gjøre alt utstyret klart, og da må vi f eks pusse kløvsalen, og en kløvsal er en sal der man har en kasse som henger på hver side av hesten. Og vi må pusse den hvert år for at den skal holde seg fin, vi må også sko hestene, det betyr at vi tar hestesko på de, og hesteskoene der sånn ut. For å komme til Øystølen må vi gå i bratte oppoverbakker i 2 timer og vi må krysse en stri elv for å komme til den siste og lengste og  tyngste bakken for så å krysse enda en elv. Og den elva er det ikke alle geitene som liker, faktisk så var det kanskje åtte geiter som ikke ville gå over elva så de ble igjen på andre siden et par dager.

Og på veien opp er det ofte masse deilige blåbær som man kan gå å spise på. Og når vi har kommet oss opp på toppen kan vi slappe av og grille pølse å bare ha det fint. Og selv om det er litt usunt spiser vi nugatti til  frokost og kvelds hver eneste dag men ikke bare det, etter vi har spist kvelds, drikker vi kaffe og kakao, og koser oss med å spille kort mens vi spiser godteri. Og så legger vi oss til å sove, jeg sover oppe på hemsen btw (by the way, red).

Og oppe på Øystølen er det verken do, dusj, vask, lampe, nett, varme så praktisk talt lever de i gamle dager der oppe. Så er det en ny dag, Tante og Harald Farbror  må stå opp klokken seks om morgenen for å hente geitene hvor en de har dratt, for dere skjønner det at det er ikke noe gjerde som holder de inne, de kan gå hvor de vil. Så derfor må de hente geitene. Det samme med hestene, men de er det jeg og kusinen min  som må hente.

Men i hvertfall når de har hentet geitene må de jage geitene inn i en innhegning ved hjelp av hunden deres dino og hunden til kusinen min, obi. Og så vekker de alle de andre for å stå opp å melke. Og i fjøset er det bare plass til 16 geiter eller noe så det tar lang tid å melke alle. Men når vi har fått melket de går vi opp igjen i selet, som er huset på stølen, Men før vi kan lage frokost må vi bort i elven å bade og vaske melkebøttene.

Men etter vi har gjort det kan vi endelig lage frokost og da er det ca 9 timer til neste gang som er kl 6. men imens vi venter på det så vasker vi huset vasker opp etter frokosten går å bader. men når alle andre gjør dette så må tante røre å røre å røre i melken sånn at det blir både hvitost og brunost og det er veldig godt. Og når man lager ost har man noe som heter en kjel som er som er gigantisk gryte, og den står oppå en grue som er nesten som en peis uten “lokk”  og der må melken stå å koke å koke å koke helt til den skilles fra noe som heter myse, og myse er på en måte oste olje hvis dere skjønner hva jeg mener.

Og når den er skilt fra osten må den stå i formen å trekke. og når den er ferdig med det kan vi spise den. men vi kaster jo ikke mysen ut i hagen. Mysen er faktisk den vi lager brunost av. og da gjør vi nesten det samme bare at osten skal ikke skilles fra noe, så da rører man bare til den blir brun, Og så tar vi den oppi en balje å lar den bli litt kaldere før vi tar den ut å knar den, fordi når vi har gjort det kan vi ta den i rose former og selge den og så gjør vi det om igjen neste dag. takk for meg.