Dette innlegget er hentet fra Drammen Nei til EU sitt medlemsbrev.

Ekspertstyre eller folkestyre

Av Jan Christensen

Sierra Leone har diamanter. 

Det har vært landets forbannelse. Borgerkrig. Død og elendighet. Illustrert blant annet gjennom spillefilmen «Blood diamond» i scenen der en fattig landsbybeboer hadde et fromt ønske: «Jeg håper endelig ikke at de finner olje her. Da blir alt bare enda verre.»

Vi i Norge har heldigvis sluppet krig på eget område. I stedet har vi deltatt – og deltar – i mange andres. Med utstyr, våpen og/eller soldater. 
Olje og gass har vi nok av. I hvilken grad dette har vært til glede, er meningene delte. De fleste har pengemessig blitt rikere. Gjennomsnittsinntekta har økt til over 600.000 kroner. Allikevel er mange av våre viktigste samfunnsfunksjoner avhengig av folk som tjener langt mindre.

Vår oljerikdom har betydd økte forskjeller og større synlig ulikhet enn vi hadde tidligere. 
Gjennom vår EU-tilhørighet har markedsøkonomi – og ikke vanlige folks behov – blitt viktigst. Fri konkurranse. Fri flyt av varer, tjeneste, penger og arbeidskraft. 

Utviklingen har fortsatt nærmest uavhengig av hvilke partier som har hatt makta. Både ledelsen i Høyre og Arbeiderpartiet er eksempelvis like sterke tilhengere av EØS-avtalen. Men fordi Støre er mer avhengig av fagbevegelsen, må han i større grad ta hensyn. Hans markedstilpasning krever mer tid. I noen tilfelle har han også blitt presset til å ta omkamp. Som for eksempel på Solberg-regjeringas hastevedtak om nye fylkes- og kommunegrenser.

Vi har nok strøm, olje og gass. I hovedsak er dette folkets, det offentliges, eiendom. De aller fleste kraftselskapene eies av stat, fylke og kommuner. I oljeselskapet Equinor er statens eierandel på over 2/3. 
I dag skusles dette offentlige eierskapet bort gjennom privat forvaltning. Det er ikke lenger folkets valgte og kritiske representanter som styrer. Makta er delegert til «eksperter» som har i oppgave å skape størst mulig overskudd for det enkelte selskap. Noen ganger lykkes de, andre ganger bommer de totalt. 
Satsinga på vindkraft er avhengig av vedvarende høye strømpriser for å gi lønnsomhet. Equinors USA-eventyr ga tap på 200 milliarder kroner. At «ekspertstyre» er bedre enn «folkestyre», er en myte.

Om vår pengebinge, Oljefondet, vokser i form av økte inntekter, merkes dette lite av folk flest. 
Pengene går i første rekke til økte bonusutbetalinger, og til tvilsomme utenlandsinvesteringer i spesielt EU og USA. I hvilken grad disse investeringene påtvinges oss gjennom hemmelige avtaler, er et åpent spørsmål. Bare er brøkdel av oljeinntektene brukes til fordel for den jevne mann og kvinne, eller til utbygging av nødvendig infrastruktur. At Oljefondet vil komme seinere generasjoner til gode, er en påstand bygd på tvilsomme forutsetninger.

Med høy gjennomsnittsinntekt følger krav om innstramninger. Nordmenn har det for godt. Middelklassen, arbeiderklassen og folk som er avhengig av offentlige ytelser, får for stor del av samfunnskaka. Livreima må spennes inn. Alt ifølge utenlandske eksperter og vår egen høyreside. Det er de samme folka som ikke krever tiltak for å strupe sjefslønningene i offentlig og privat virksomhet. 

I et Norge bygd på ansvarlige parter i arbeidslivet, er det vanskelig å stramme inn lønninger/ytelser gjennom lønnsoppgjør. Om folk flest får lønnsnedgang mens andre blir rikere, skapes uro. 
Løsningen blir derfor å gjøre oss fattigere gjennom skjulte omveier. Senk verdien på våre kroner! Da vil det meste koste mer, og det blir dyrere på leve. Selv om lønnsoppgjørene gir tillegg, spises tilleggene opp av prisveksten.  «Nøytrale» og ekspert-styrte Norges Bank går i front for ei sånn utvikling.

I en energifattig verden er det selvsagt mot alle naturlover at rike energiland har en valuta som kneler og som kalles for «søppelvaluta». Når norske nasjonale interesser må vike til fordel for utenlandske, er allikevel det meste mulig. Også at økte oljepriser ikke gir mer velstand, men mer fattigdom. Fordi den såkalte «handlingsregelen» betyr merinntekter fra oljeeksporten betyr at Norge må selge flere kroner for å finansiere økte utenlandsinvesteringer gjennom Oljefondet. Økt kronesalg svekker kronas verdi. Dollar og euro koster mer, importerte varer blir dyrere. Inflasjon.
Hva gjør våre folkevalgte? Fraskriver seg ansvar.

På to år har Norges bank sin såkalte styringsrente økt fra 0,25% til det 17-dobbelte, og er i dag på 4,25%. I den grad sånt kan dempe luksusforbruk, er det en bra ting. Men når folks boutgifter sluker brorparten av lønna eller når vanlige folk må selge sin ordinære bolig, er vi på ville veier. 
Når eksempelvis storbanken DnB – der staten er en betydelig aksjonær og har vetorett – er førstemann ute med å øke boliglånsrenta, forteller det sitt om folkevalgte uten styring. De har kapitulert for ekspertene.

Med dette prøver jeg å fortelle:

1. At vi på grunn av internasjonalisering/globalisering stadig mer mister kontrollen over eget land og vårt lands økonomi. 
Jamfør Oljefondet som svekker nordmenns økonomi og styrker økonomien hos våre allierte.

2. At våre folkevalgte unnlater å ta ansvar og i stedet overlater styring av viktige norske samfunnsområder til «eksperter» – utenlandske som innenlandske.
Jamfør eksempelvis EU/EØS/ACER, strømpriskrisa og prishopp på dagligvarer. 
Den siste tids habilitetssaker får også mange til å stille spørsmålstegn ved våre politikeres uavhengighet, integritet og kunnskap. Gir vi tillit til feil folk?

3. At en sånn utvikling skaper større forskjeller i samfunnet. «Underklassen» av arbeidsledige, av trygdede av «working poor» (lavtlønna arbeidsfolk) vokser.  Stadig flere klarer ikke å opprettholde et normalt liv på vanlig inntekt.
Jamfør ideelle organisasjoners matutdelinger og politikernes redsel for å gi økt skatt til de mest velstående.

Det norske folk er disiplinerte, noe vi ikke minst opplevde under koronaen. 
De som i første rekke taper på dagens utvikling sitter fortsatt for stille i båten. Vi andre evner i for liten grad å bry oss. I stedet gir vi fornyet tillit til de som med sin fordummende, men retoriske argumentasjon, ivrer for stadig større forskjeller og alt som skal «lønne seg».

Før oljealderen var Norge det minst korrupte land i Norden. I dag er vi det mest korrupte.

Forsidebilde: Lexica