FRANKRIKES ROLLE OG ANSVAR I MASSAKREN AV TUTSIENE, RWANDA 1994.
Av Daniel Ducrocq
26 mars fikk E.Macron utlevert en rapport på 1200 sider med overskriften »Frankrike, Rwanda og folkemordet over Tutsiene (1990-1994)»
Fjorten historikere står bak rapporten som er basert på 8000 dokumenter.
Selv om franske myndigheter ikke kan anklages for direkte medvirkning til overgrepene mot Tutsiene (800 000 drept mellom april og juli 1994 i følge FN), understreker rapporten at »Frankrike bærer et tungt ansvar» for å ha forholdt seg passivt under planleggingen av massakren. Det er spesielt den daværende sosialdemokratiske presidenten Francois Mitterand og hans regjering som får gjennomgå for ukritisk å ha støttet den rwandiske presidenten, Habyarimana.
Under Mitterand leverte Frankrike rikelig med våpen til Rwanda, franske offiserer trente rwandiske soldater, på et tidspunkt hvor varslere advarte mot planleggingen av overgrepene mot Tutsiene.
Rapporten som ble levert nylig til E.Macron har gransket det politiske ansvaret. Det reises nå spørsmålet om også det franske militærapparatet bærer sin del av ansvaret. Under FN mandat intervenerte franske styrker i Rwanda i juni 1994 med sikte på å få slutt på massakren av Tutsiene.
Le Monde har intervjuvert Guillaume Ancel, forfatteren av boken »Rwanda. Slutt på taushet. Vitnemål fra en fransk offiser» (2018). Guillaume Ancel som var offiser i fremmedlegionen under den franske intervensjonen i Rwanda sier til Le Monde:
»Endelig med rapporten ser vi lys i tunnelen etter 27 år med fornektelser og løgn. Det er slutt på taushet. (…) Sannheten er at folkemordet av tutsiene ble begått av Frankrikes allierte. Sannheten er også at det dreier seg om det eneste folkemordet som vi kunne ha hindret.»
Allikevel svarer ikke rapporten på alle spørsmål. Hvorfor blir forskere nektet adgang på dokumenter skrevet av en parlamentarisk kommisjon i 1998, og som er oppbevart i Parlamentets arkiv? Hvorfor er noen dokumenter forsvunnet, som for eksempel dokumenter som angår den eldste sønnen til Mitterand som hadde stillingen som regjeringens rådgiver for Afrika? Hvorfor ble noen dokumenter brent i hagen til Frankrikes ambassade i Rwanda? spør Le Monde.
Et spørsmål presser seg frem: hvorfor tok det 27 år for å få belyse Frankrikes ansvar i Rwanda i 1994? Er det for å beskytte de som hadde den politiske og militære ledelsen på nittitallet? For å beskytte fransk kapitals interesser i Afrika? Eller vil man unngå kritiske spørsmål om Frankrike som kolonimakt fra fortiden til våre dager?
Ønsker du å vite mer om emnet, anbefales serien »Det franske kolonirikets fall» som er å finne i NRKs arkiv.
Serien avdekker at bak landets sympatiske og kjente sider (gastronomi, kunst, arkitektur, litteratur, osv ) skjuler det seg en rå militærmakt som har herjet over store deler av verden. I dag har ikke Frankrike økonomiske ressurser og politisk makt for å å spille denne rollen alene lenger. Derfor ønsker Macron et tettere militær samarbeid under EU flagg.
Forsidebilde: Stuart Isaac Harrier
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 194 ganger.
1 kommentar. Leave new
Dette var nytt og ukjent stoff. Men jeg må bare henge meg opp i en setning:
«hvorfor tok det 27 år for å få belyse Frankrikes ansvar i Rwanda i 1994?»
Det tok 50 år før man kunne si at angrepet i Golf of Tonkin, som var årsaken til Vietnamkrigen, aldri skjedde. Det var en konstruert hendelse, resultat av en konspirasjon av admiraler og politikere, som skulle gi et «legitimt» påskudd for en lang krigsforbrytelse som tok livet av 3 millioner vietnamesere og 58.000 amerikanske soldater.
Det tar tid å få lys over saker og ting, særlig med medier som nå ser det som sin jobb å være stuereine og ukritiske.
Det er bare 20 år siden 11. september 2001 …