Henta fra politikus.no
Av Ove Bengt berg

Det er helt klart hva Senterpartiets medlemmer, og lokallagas utsendinger til landsmøtet, mener om EU-børsens strømpriser. De vil ha norsk makspris på nivået vi hadde før utenlandskablene, men det vil ikke ledelsen, «nå». Ledelsen vant. Senterpartiets ledelse vil ikke ha en konflikt med sin regjeringskollega, EU-partiet Ap. Samarbeidet med Ap er viktigere enn politikken.
I helga vedtok Høyres landsmøtedelegater å inkludere CO₂-binding av skog i klimamålene som i EU. Etter det vedtaket forlangte partilederen å få det opp til ny avstemning og omgjort. Og da snudde landsmøteflertallet. Partiledelsen stod også imot de strømhungrige delegatene fra Vestlandet som sa de hadde ikke råd til å bruke strøm på Melkøya.
For noen år sia stemte et stort flertall på Fagforbundets landsmøte (tidl Kommuneforbundet) nei til nedskjæringer i pensjonsytelsene. Da sa forbundslederen Mette Nord at et slikt landsmøtevedtak kunne hun ikke «forhandle» ut fra. På forbundslederens krav vedtok så landsmøtet at de skulle være uten mening, og Mette Nord «forhandla fram» kraftige nedskjæringer i sine medlemmers pensjonsytelser, til stor applaus fra pensjonsnedskjærerens frontfigur, Jens Stoltenberg. 

Fåmannsveldets jernlov
Denne makta partiledelsene har gjennom disse eksemplene bekrefter noe Robert Michels skreiv om alt tidlig på 1900-tallet. Han formulerte i 1911 en «lov», «Oligarkiets jernlov», «Fåmannsveldets jernlov». Omformulert av meg til «Ledelsen har all makt». Michels studerte tre sosialistiske partier før første verdenskrig, særlig det tyske som han kjente godt. Disse blei valgt fordi de hadde som særlig formål demokrati og medinnflytelse. I Øyvind Østeruds ord i ei lærebok så Michels at en

effektiv massebevegelse forutsatte et fulltids lederskap og et permanent partiapparat. Disse partikadrene ville gradvis miste kontakten med sin proletariske bakgrunn: erverve en eksklusiv ekspertise, kontrollere informasjon og kontaktnett, slukes opp av politiske intriger, være sikret sysselsetting, utvikle en småborgerlig livsstil. Slik ville partiledelsen bli mer opptatt av å beskytte sin egen sosiale revolusjon enn bevegelsens. 

Fåmannsveldet blei en konsekvens av organisasjon, og fordi organisasjon krever ekspertise og ekspertise gir mer makt. Partieliten kontrollerer partikassa (hvis de ikke gir den bort som i Rødt), informasjonskanaler, dagsorden og partilistene ved valg. Partiene blir som en pyramide der ledelsen støttes av et frivillig mellomsjikt og der medlemsflertallet er passive og uinformerte, hevda Michels.

Mer opplyste partimedlemmer i dag?
Passer Michels beskrivelse fra 1911 i dag? Da jeg leste Michels første gang rundt 1966, var det som å lese datidas beskrivelse av Haakon Lies sterkt gjennomkontrollerte Arbeiderparti. På grunn av Aps makt var det ikke mye heder å hente for Michels synspunkter i universitetsfaget for studiet av politikk i Norge. I dag hvor mange landsmøtedelegater i Senterpartiet er ordførere og sjeldent  godt orienterte, skulle en ikke tru at de lar seg så lett utmanøvre. Før landsmøtet i Senterpartiet sto den hederlige grunnplansforkjemper Per Olav Lundteigen fram med den politikken for strømprisen som et overveldende flertall i Norge ønsker. Michels skreiv ut fra 1911, før første verdenskrig, og det kan da ikke gjelde i et avansert gjennominformert samfunn som det norske? Likevel: Lundteigen og alle senterpartiordførerne blei feid av banen av den leende Vedum og den beregnende parlamentariske lederen Marit Arnstad. Kanskje hadde de også fått noen alvorlige hint fra statsministeren om at det blei ut av regjering hvis vi skulle ha tilbake de norske strømprisene.

Annerledes er det ikke i Høyre, med tradisjoner fra aristokratiet i Norge. Også der ga de antatt sjeldent godt informerte landsmøtedelegatene etter for et pålegg fra sin partileder.

Mens Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli, Odvar Nordli og de andre Ap-koryfeene tok seg en pause i et Ap-landsmøte rundt 1970, vedtok landsmøtet sjølbestemt abort. Partilederne fikk nærmest sjokk når de kom tilbake og så at landsmøtet hadde vedtatt noe helt annet enn det de gikk inn for. De frykta for valgnederlag ved å gå til valg med krav om fri abort. Men de konkluderte med noe annet enn Erna Solberg i 2023. De krevde ikke som Solberg, og Mette Nord, ny avstemning for å tvinge gjennom sitt syn.

C. Wright Mills om maktelite og det militær-industrielle komplekset
Partiledelsene har i vår opplyste tid som eksemplene fra Senterpartiet og Høyre viser, og lederne i LO, fortsatt makt til å tvinge sine medlemmer til å underkaste seg ledelsen som i de svært så radikale sosialdemokratiske partiene i 1911. Michels lov, fåmannsveldets makt, lever fortsatt i beste velgående. Og kanskje det har blitt enda verre.

I 1956 skreiv C. Wright Mills boka Makteliten (The Power Elite) om styringssystemet i USA. Mills hevda at forestillinga om maktfordeling og desentralisert beslutningsmønster i USA var falsk — allerede i 1956. Det var etter Mills mening heller en elite med tre hoder som styrte USA: storbedriftene, statsmaskineriet og de militære kommandopostene. I sin kjente avskjedstale som president Dwight D. Eisenhower holdt i 1960, presenterte han begrepet «det militær-industrielle kompleks» som tok utgangspunkt i Mills maktbeskrivelse. Det militær-industrielle kompleks er en åpenbar realitet.

Et tilsvarende kompleks har vi åpenbart i Norge i dag, som Terje Tvedt har påvist; det humanitær-politiske komplekset. Eneste forskjellen fra Mills´ kompleks er at det norske komplekset er ensidig er finansiert med innkrevd skatt.

Fra teori til praksis
Det finnes ingen andre nasjoner i Europa i vid forstand som er så ynkelig underdanige EU som det Ap og Høyre arbeider for — for Norge. Som et erklært parti mot både EU og EØS, finnes det ikke noe mer politisk superhåndverk enn å få akkurat Sp til å slutte opp om Aps EU-underdanighet. Å ha strømpriser i Norge som står i samsvar med produksjonskostnaden (11,8 øre per kWt), gjør ikke norske politikere så populære i EU-kommisjonen som de arbeider for.

Om Senterpartiet var et lett bytte eller ikke, er ikke poenget. Sjøl om det ikke er noe annet parti i Norge som Senterpartiet som bryr seg så lite om politikk bare de får et kjede og en godt betalt heldagsjobb som seremonimester. For Ap er Senterpartiet et funn, et jaktbytte de kan ta med seg til EU-kommisjonens hovedkvarter i Brussel; stortingspartienes Mekka.

Framheva bilde: Gerd Altmann fra Pixabay.