Av Robert C. Koehler

Amerikanske ueksploderte artillerigranater og miner har drept over 40.000 og lemlestet 60.000 mennesker i Vietnam etter krigens slutt i 1975 og frem til i dag.

Det er et avgjørende, oversett aspekt ved Daniel Ellsbergs arv som er verdt å applaudere for: hans forvandling fra å være for Vietnamkrigen til en forferdet motstander av den, og til å bli klar til å risikere fengselsstraff for å bringe hemmeligstemplet sannhet om dens meningsløshet kjent for offentligheten.

Ellsberg, som døde 16. juni i en alder av 92, hadde vært en del av det militær-industrielle komplekset på 1960-tallet – en smart ung mann som arbeidet som Pentagon-konsulent ved Rand Corporations tenketank. På midten av 60-tallet endte han med å tilbringe to år i Vietnam, på et oppdrag for utenriksdepartementet for å studere bekjempelse av opprør. Han reiste gjennom det meste av landet – og var ikke bare vitne til krigen på nært hold, men selve Vietnam og menneskene som bodde der.

«Vietnam ble veldig ekte for meg og menneskene som døde ble virkelige, og jeg hadde vietnamesiske venner. Det gikk opp for meg at jeg ikke visste om noen på mitt nivå eller høyere som hadde en vietnamesisk venn. Faktisk hadde de fleste av dem aldri møtt en vietnameser».

Krigen var ikke lenger en abstraksjon for Ellsberg. Det var et helvete som besøkte menneskeheten. Det stakk ham inn til sjelen. Hva nå? Han fortsatte arbeidet sitt. Fra 1969 hadde han 7000 sider med dokumenter i safen – en studie av tumulten i Vietnam fra 1945 da det fortsatt var en fransk koloni til 1967, som viste at alle presidentene visste at krigen var absurd og ikke kunne vinnes, men fortsatte å «tjene amerikanske interesser», til ekstraordinære kostnader for det vietnamesiske folket, som ikke betydde noe i det hele tatt.

Til slutt bestemte han seg for å handle. Han brukte åtte måneder på å kopiere dokumentsamlingen i hemmelighet, og ga til slutt ut papirene til New York Times og til slutt i alt 19 aviser, som trosset Nixons ordre om at innholdet var en nasjonal sikkerhetsrisiko og ikke måtte publiseres.

Krigen fortsatte uansett, men offentlig forargelse både i og utenfor militæret, vant gradvis frem og USA trakk seg ut, forlot blodbadet det hadde skapt og tenkte ikke på konsekvensene for Vietnam. Tross alt hadde det militær-industrielle etablissementet sitt eget sår – også kalt «Vietnam-syndrom», en offentlig avsky for deres dumme og brutale kriger – det måtte overvinnes, noe det selvfølgelig gjorde.

Faktisk har arven fra Vietnamkrigen – og selve krigen – ikke tatt slutt. Krig betyr retten til å drepe et helt land. Som War Legacies Project rapporterer: «Mellom 1961 og 1971 sprøytet USA over 45 millioner liter av dioksinet Agent Orange og over 30 millioner liter andre ugressmidler på Vietnam og store områder av både erklært nøytrale Laos og Kambodsja».

Det amerikanske luftvåpenet fløy 20.000 sorti med sprøyting av kjemikalier over landet med den hensikt å avløve tropiske løvskoger, plantasjer, mangrover, områder med kratt og andre områder med vegetasjon: Omtrent 25 millioner hektar med tette tropiske skoger i Sør-Vietnam, tilsvarende et område omtrent på størrelse med staten Kentucky. Programmets offisielle mål var å sprøyte kjemikalier med taktiske kodenavn som ‘Rainbow herbicider’ som kunne avløve dette tropiske landbruks-landskapet, som ga dekning for de vietnamesiske motstandsstyrkene.

Ville en slikt mord på et helt økosystem vært rettferdiggjort selv om krigen kunne vinnes? Åpenbart ikke. Utslettede tropiske skoger, og kjemikalier som gir fryktelige fødselsskader. Realitetene som krigshissere velger å ikke legge merke til.

Så er det selvfølgelig de ueksploderte artillerigranatene og landminene strødd utover landets landskap, som blåser armene av folk og dreper barn den dag i dag. Som vietnamesisk statsminister Pham Minh Chinh påpekte tidligere i år, har dette drept mer enn 40.000 mennesker og skadet 60.000 siden krigen endte i 1975. Kan vi la denne virkeligheten synke inn?

Dette er den pågående arven etter dehumaniseringen, uten det ville krigføring ikke være mulig. Som en amerikansk vietnamkrig-veteran beskrev hva treningen hans lærte ham: «Fienden er ikke et menneske. Han har ingen mor eller far, ingen søster eller bror».

Fra Global Research, publisert 23. juni 2023.
Oversatt av Northern Light fra engelsk og forkortet. Linker i orginalartikkelen.
Orginalartikkel: The Enemy Is Not a Human Being.