Len deg tilbake og sjå på at Europa tar sjølvmord
Viss USA sitt mål er å knuse Russland sin økonomi, korfor er det då Europa sin økonomi som er i fritt fall?
AV PEPE ESCOBAR
Det makelause synet av eit EU som gjer harakiri (Et spesielt japansk selvmord, red.) i sakte film fortener ein plass i historiebøkene. Likt ei billig Kurosawa-gjeninnspeling, handlar filmen om korleis Løgnimperiet detonerte rivinga av EU, fullendt med ei følgande omdirigering av visse viktige russiske eksportvarer til USA til skade for europearane.
Det hjelper godt å ha ei femte kolonne-skodespelarinne strategisk plassert, i dette tilfellet den slåande inkompetente Ursula von der Leyen, med ei flunkande ny, høgrøysta kunngjering om ein ekstra sanksjonspakke: russiske skip blir nekta tilgang til EU sine hamner; transportselskap frå Russland og Kviterussland blir nekta å køyre på EU sine vegar; stopp i kolimporten (over 4,4 milliardar euro per år).
I praksis betyr det at Løgnimperiet ristar i stykker sin rikaste – vestlege – klient/marionett. Russland er sjølvsagt for sterke militært. Imperiet treng sårt nokre av nøkkeleksportvarene landet kan tilby – særleg mineral. ’Oppdrag utført’ går i denne saka ut på å dytte EU mot å innføre stadig fleire sanksjonar og med vilje kollapse sine nasjonale økonomiar, og la USA skyfle det heile opp.
Stikkord for dei komande katastrofale økonomiske konsekvensane som europearane vil få kjenne (men ikkje dei rikaste 5%): inflasjon som et opp løn og sparepengar; neste vinters straumrekningar vil slå hardt og brutalt; varer forsvinn frå butikkane; nesten stillstand i ferie-bookinga; Le Petit Roi Macron i Frankrike – som kanskje vil få seg ei stygg overrasking ved valet – kunngjer at «matkupongar, som under Andre verdskrig, er mogleg».
Vi har Tyskland som igjen står overfor hyperinflasjonsspøkelset frå Weimar-tida; BlackRock-president Rob Kapito, i Texas, som seier: «for første gong vil denne generasjonen gå inn i ein butikk og ikkje kunne kjøpe det dei vil»; bønder i Afrika som ikkje har råd til å gjødsle i år, noko som vil redusere landbruksproduksjonen med ei mengd som tilsvarer mat for 100 millionar menneske.
Zoltan Poszar, tidlegare guru frå sentralbanken i New York og USAs Skattedepartement, no storvesir for Credit Suisse, har farta rundt og snakka om korleis varereservane – og her stiller Russland i særklasse – vil spele ei heilt sentral rolle i det han kallar Bretton Woods III (men det som no blir forma av Russland, Kina, Iran og Den eurasiatiske økonomiske unionen, er faktisk ein post-Bretton Woods).
Poszar seier at krigar, historisk sett, blir vunne av dei som har meir av mat- og energiforsyning, før til å drifte hestar og soldatar, no til å mate soldatar og tanke opp stridsvogner og jagarfly.
Kina har for øvrig samla opp svære lager av nesten alt.
Poszar seier at Bretton Woods II-systemet vi no har, verkar deflaterande (globalisering, open handel, just-in-time-prinsippet for forsyningskjedane), medan Bretton Woods III vil verke inflaterande (de-globalisering, autarki, hamstring av råvarer) på forsyningskjedane og føre til ekstra militærutgifter for å kunne forsvare det som blir att av sjøtransportert handel. Implikasjonane er sjølvsagt overveldande. Implisitt, illevarslande nok, er at denne tilstanden også kan føre til Tredje verdskrig.
Rubelgass eller amerikansk LNG?
Valdai Club har ført ein viktig ekspert-debatt om det vi ved The Cradle har definert som Rubel-gass – den geoøkonomiske faktoren som verkeleg endrar spelet i sentrum for post-petrodollar-æraen. Alexander Losev, medlem av det russiske Rådet for utanriks- og forsvarspolitikk, har gitt oss konturane av Det store bildet. Men det var opp til Alexey Gromov, energidirektør for Institutt for energi og finans, å legge fram dei praktiske detaljane.
Russland har så langt seld gass til Europa i storleiksordenen 155 milliardar kubikkmeter per år. EU har sagt dei skal kvitte seg med den innan 2027, og redusere forsyningane innan slutten av 2022 med 100 milliardar kubikkmeter. Gromov spurde «korleis», og bemerka at «ekspertane har ikkje svar. Det meste av Russlands gass blir frakta i røyrleidningar. Dette kan ikkje berre erstattast med LNG (flytande gass).»
Det lattervekkande europeiske svaret har vore «start sparinga», som i «førebu dykk på forverringar. Senk temperaturen heime». Gromov fortel at i Russland «22 til 25 grader om vinteren er norma. Europa promoterer 16 grader som ’sunt’, og å ha på seg genser om natta.» EU vil ikkje greie å skaffe seg gassen dei treng frå Noreg eller Algerie (som prioriterer det nasjonale konsumet). Aserbajdsjan ville i beste fall kunne tilby 10 milliardar kubikkmeter i året, men «det vil ta 2 eller 3 år».
Gromov poengterer at «det er ikkje noko overskott i marknaden i dag for US-amerikansk og qatarsk LNG.» Og at prisane for asiatiske kundar alltid er høgare. Resultatet blir at «ved slutten av 2022 vil ikkje Europa ha greidd å betydeleg redusere» det dei kjøper frå Russland: «dei kan kanskje kutte ned med 50 milliardar kubikkmeter, maksimalt.» Og prisane på spot-marknaden vil bli høgare – minst 1300 dollar kubikkmeteren.
Ei viktig utvikling er det at «Russland har allereie endra dei logistiske forsyningslinjene til Asia.» Det gjeld også for olje og gass:
«Ein kan innføre sanksjonar dersom det er overskott i marknaden. No manglar det minst 1,5 million fat olje om dagen. Vi vil sende forsyningane våre til Asia – til redusert pris.» Slik stoda er, betaler Asia allereie ein premie på mellom 3 og 5 dollar meir per fat olje.
Med omsyn til oljefrakt, kommenterer Gromov også nøkkelspørsmålet om forsikring: Forsikringspremiane er høgare. Før Ukraina var alt basert på FOB-systemet. No seier kjøparane at ’vi vil ikkje ta risikoen med å ta inn cargoen dykkar i våre hamner’. Så dei brukar CIF-systemet, der seljaren må forsikre og transportere skipslasta. Det verkar sjølvsagt inn på fortenesta.»
Eit absolutt hovudspørsmål for Russland er korleis dei skal utføre overgangen til Kina som hovudkunde for gassen. Alt handlar om Sibirkraft 2 (Power of Siberia 2)– som vil nå full kapasitet først i 2024. Og først må koplinga gjennom Mongolia byggast – «vi treng 3 år til å bygge denne røyrleidninga» – så alt vil vere på plass først rundt 2025.
Gjennom Yamal-røyrleidninga «går det meste av gassen til Asia. Dersom europearane sluttar å kjøpe, kan vi omdirigere.» Og så har vi Arktisk LNG 2 (Arctic LNG 2 for flytande gass) – som er større enn Yamal: «Første fase bør vere ferdig snart, den er 80% klar.» Eit ekstra problem kan oppstå med «dei Russlandsfiendtlege» i Asia: Japan og Sør-Korea. LNG-infrastruktur produsert i Russland er framleis avhengig av utlandsk teknologi.
Det er det som får Gromov til å tilføye at «modellen ’mobiliseringsbasert økonomi’ er ikkje så god.» Men det er det Russland må forhalde seg til, i det minste på kort eller middels sikt. Det positive er at det nye paradigmet vil tillate «meir samarbeid innan BRICS» [Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika, mrk.]; ekspansjon av Den internasjonale nord-sør transportkorridoren (INSTC); og meir interaksjon og integrasjon med «Pakistan, India, Afghanistan og Iran».
Berre mellom Iran og Russland er bytehandel i Det kaspiske hav allereie i gang, sidan Iran produserer meir enn dei treng, og skal auke samarbeidet med Russland innanfor rammene til det styrka strategiske partnarskapet.
Hypersonisk geoøkonomi
Det var opp til den kinesiske energieksperten Fu Chengyu å tilby ei presis forklaring på korfor EU sitt motiv for å erstatte russisk gass med amerikansk LNG er, vel, ein røyrleidningsdraum. Tilbodet frå USA er i grunnen «altfor avgrensa og altfor dyrt».
Fu Chengyu viser korleis ein langvarig, komplisert prosess er avhengig av fire kontraktar: mellom gassprodusenten og LNG-selskapet; mellom LNG-selskapet og kjøpar-selskapet; mellom LNG-kjøparen og cargo-selskapet (som bygger tankskip); og mellom kjøparen og endebrukaren.
«Kvar kontrakt,» påpeikar han, «tar lang tid å fullføre. Utan desse signerte kontraktane vil ingen part investere – enten det gjeld investeringar i infrastruktur eller i gassfeltutvikling.» Så ei levering av amerikansk LNG til Europa avheng av at alle desse samanknytte ressursane er tilgjengelege – og fungerer perfekt.
Dommen til Fu Chengyu er krass: det at EU er så besette på å skrote russisk gass, vil framprovosere «ein innverknad på global økonomisk vekst og resesjon. Dei legg press på sitt eige folk – og verda. I energisektoren vil vi alle ta skade av det.»
Det var ganske opplysande å samanstille den komande geoøkonomiske turbulensen – EU sin mani for å omgå russisk gass og starten på Rubelgass – med dei verkelege årsakene bak Operasjon Z i Ukraina, fullstendig mørklagt av vestlege medie-psyops.
Så eg leverte nokre spørsmål til ein gamal, no pensjonert, proff innan USAs djupstat, svært kunnig i dei interne arbeidsmåtane til alt frå det gamle OSS, CIA sin forgjengar, til det neokonservative sløvsinnet.
Svara hans var ganske så edrueleggjerande. Han starta med å påpeike at «heile Ukraina-saka handlar om hypersoniske missil som kan nå Moskva på under fire minutt. USA vil ha dei der, i Polen, Romania, dei baltiske statane, Sverige, Finland. Dette er eit direkte brot på overeinskomstane i 1991 om at NATO ikkje skulle ekspandere i aust-Europa. USA har ikkje hypersoniske missil no, men kan få det innan eit år eller to. Det er ein eksistensiell trussel mot Russland. Så dei måtte gå inn i Ukraina for å stoppe det. Neste blir Polen og Romania, der missiloppskytingsutstyr har blitt bygd i Romania, og er under bygging i Polen.»
Frå eit heilt anna geopolitisk perspektiv, er det interessant at analysen hans passar saman med Zoltan Poszar sin geoøkonomi: «USA og NATO er totalt krigerske. Dette presenterer ein reell trussel for Russland. Idéen om at atomkrig er heilt utenkeleg, er ein myte. Om ein ser på eldbombinga av Tokyo i forhold til Hiroshima og Nagasaki, så døydde det fleire i Tokyo enn i Hiroshima og Nagasaki. Desse byane vart bygde opp att. Strålinga forsvinn, og livet kan starte på nytt. Skilnaden på eldbombing og atombombing er berre effektivitet. NATO-provokasjonane er så ekstreme at Russland måtte sette sine kjernefysiske missil i alarmberedskap. Dette er ei svært alvorleg sak. Men USA ignorerte det.»
Publisert på The Cradle.co den 7. april, 2022
Omsett av Monica Sortland
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 691 ganger.
7 kommentarer. Leave new
Viktige opplysninger her om hypersoniske raketter som USA får om 1-2 år. Slike raketter avfyrt fra feks Ukraina eller Romania eller Polen er noe som Russland vanskelig kan klare å beskytte seg mot og som gjør det vanskelig for Russland å kunne sette i gang et gjengjeldelsesangrep før disse raketter treffer Russland (feks baser i Russland). Det er ganske vilt at Russland nå har gått til krig for å forhindre noe som kan komme til å skje et par år fram i tid. Dette er noe mye mer enn et såkalt forhåndsangrep. (En pedagogisk utfordring å skulle forklare og rettferdiggjøre noe slikt)
Hva kan skje i nærmeste framtid? Kan det tenkes at det bare er et spørsmål om kort tid før Russland fyrer av noen raketter mot Finland, Sverige, Romania og Polen (feks mot øde steder i disse land eller mot de steder i disse land hvor USAs rakettramper skal ligge)? Dette for å «gi en klar beskjed» til disse land om at Russland ikke aksepterer utviklingen i disse land.
Latvia, Estland og Litauen er allerede Nato medlemmer og et slikt angrep du beskriver er fult mulig å gjennomføre fra disse landene… Ukraina gjør egentlig ikke noen forskjell i så måte.
Kort sagt «the great reset» agendaen til Klaus Schwab lederen for WEF/FN i full aksjon…
KATASTROFE. LAGRE FOR DYREFOR I EUROPA ER SNART TOMME.
Del 1. Situasjonen for Europas bønder forverres. Prisene stiger og fôrlagre begynner å bli tomme. Dyreoppdrettere rundt om i Europa er dypt bekymret. Samtidig hindrer EU og regjeringene i enkelte land på ulike måter bøndene i å opprettholde eller øke produksjonen. Dette kommer i tillegg til den allerede alarmerende mangelen på såkorn og gjødsel.
Først til høsten vil vi være vitne til den katastrofale innvirkningen av dette får med en kraftig reduksjon i kornproduksjonen. Dessuten kunne kjøtt- og melkeprodusenter se at store deler av virksomheten deres ble eliminert lenge før det. Vestlige ledere har advart om matmangel, men har ikke tilbudt noen løsninger.
Nyhetsbyrået Reuters intervjuet nylig den italienske bonden Carlo Vittorio Ferrari, som driver en gård sammen med sin bror i nærheten av byen Cremona i Nord-Italia. De har blant annet rundt to tusen griser, som det nå begynner å bli uholdbart dyrt å fø opp. Han frykter at deres familiebedrift vil gå tapt på grunn av konflikten i Ukraina, som stadig flere tror kan være dødsstøtet for global matsikkerhet.
Dette er fordi krigsherjede Ukraina og sanksjonerte Russland, i tillegg til å være store eksportører av hvete, mais og gjødsel, også var store leverandører av dyrefôr globalt. Europas importavhengige fôrlagre ble raskt redusert og vil trolig snart gå tomme. Michele Liverini, visepresident for den italienske fôrprodusenten Mangimi Liverini SPA, sa at kombinasjonen av alle negative faktorer og krigen i Ukraina har skapt en «perfekt storm». Liverini slår også alarm om at forsyningene med dyrefôr snart er tomme.
«I de italienske havnene hvor skip fra Russland og Ukraina ankom hver uke, er det nå bare 25 dagers forbruk igjen», advarte den store fôrprodusenten. I mellomtiden blir millioner av kyllinger drept i Europa og rundt om i verden. Ikke fordi det er mangel på mat, men for å stoppe et angivelig utbrudd av fugleinfluensa. I Storbritannia har det ikke vært mulig å kjøpe egg fra frittgående høner siden 19. mars, da disse er forbudt. Det ser likt ut i mange andre land, men hovedstrømsmediene har unnlatt å nevne det.
Verre nå enn under andre verdenskrig.
Europeiske bønder er under stort press, og mange ser dagens situasjon så uholdbar at de ikke tror de kan fortsette å produsere mat lenge. Den frykten har også griseoppdretteren Ferrari. «Dette er en familiebedrift. Min bestefar opplevde to verdenskriger, faren min opplevde en krig, men jeg vet ikke om vi kommer oss gjennom dette, sa eieren. Italia har den fjerde største husdyrbesetningen i EU med rundt 22,5 millioner dyr og Spania har den største på rundt 58,8 millioner. Dette ifølge EU-statistikk for 2021 som inkluderer griser, kyr, sauer og geiter.
Reuters har ennå ikke rapportert om det kjøligere været i det hele tatt, med kuldeperioder og kortere vekstsesong i mange viktige vekstområder, som siden 2018 gradvis har redusert den globale matproduksjonen. Til dette må Corona-restriksjonene ta mye av skylden, som siden mars 2020 har ødelagt den globale forsyningskjeden og alvorlig skadet landbruket på utallige måter.
Bønder over hele verden ble i 2020-2021 tvunget til å la millioner av tonn grønnsaker og andre ting stå på åkrene for å råtne, da den nødvendige arbeidskraften ikke kunne eller fikk lov til å høste avlinger. Millioner av liter melk måtte helles ut når den ikke kunne prosesseres i tide, og millioner av egg ble kastet da fabrikkene som produserer eggekartonger ble tvunget til å legge ned.
Verst av alt var nok da millioner av dyr som måtte avlives og begraves når slakterier i USA som var mest rammet av påståtte korona-utbrudd, ble tvunget til å stenge og ikke kunne ta imot dyrene. Bøndene kunne heller ikke fortsette å mate kyrene, da de var blitt for mange og også for gamle for den nødvendige kjøttkvaliteten. Det ble ikke så mye lagt merke til da, men matbutikker og produsenter av frossen- og hermetikk begynte å gå tomme. Mat til hundrevis av millioner mennesker finnes ikke lenger når det trengs.
Grønn økofanatisme før menneskeliv.
Del 2. Land som ønsker å gjøre ting enklere for bøndene sine, blir stoppet av EU. Italia har for eksempel bedt Brussel om å oppheve EUs regler som begrenser statsstøtte til landbruket, men det ble avslått. Regjeringene i mange land hindrer også bøndene i å tilpasse produksjonen slik at matsikkerheten kan sikres. Bønder i Nord-Amerika som vil at kornet deres skal være mat og ikke biodrivstoff blir hindret av Biden-administrasjonen og bønder i Europa som vil ta i bruk udyrket jord med ulike EU-subsidier, blir også forhindret. Bønder er tvunget til å legge en del av jordbruksarealet sitt brakk, da skatter, avgifter og ulike EU-subsidier ellers gjør videre drift ulønnsom.
Tysklands landbruksminister, Cem Özdemir, bekreftet i mars at EUs anti-landbruksreformer vil forbli gjeldene i Tyskland til tross for at tyske bønder ikke lenger kan skaffe nok såkorn, gjødsel og dyrefôr. Dette gjorde tyske bønder rasende. En av disse, Christian Lohmeyer, påpekte indignert i en video at «midt i en katastrofe som denne, settes grønn økofanatisme – økologisk galskap foran menneskeliv».
Spania har tatt grep for å muliggjøre kjøp av mais fra Argentina og Brasil, men dette er ikke en langsiktig løsning, ettersom de store matproduserende landene i Sør-Amerika allerede har fått store deler av innhøstingen ødelagt enten av kulde eller tørke. I Brasil har den alvorlige og langvarige tørken enkelte steder ødelagt 90 prosent av avlingene denne sesongen. Nabolandet Paraguay har også sett 60 prosent av alle landets soyabønner ødelagt av tørke. Soyabønner og mais er mye brukt i dyrefôr.
Landene i Sør-Amerika begynner også å sikre matforsyningen til befolkningen på ulike måter, noe som reduserer eksportkapasiteten ytterligere selv om det ennå ikke er innført eksportforbud.
Millioner av dyr kan bli drept. Situasjonen til europeiske bønder, som Carlo Vittorio Ferrari i Italia forklarte, forverres også av at land som Ungarn, Serbia og Moldova har forbudt eksport av ulike landbruksprodukter fordi de også vil styrke sin egen matsikkerhet.
I første omgang betyr det mangel og skyhøye priser på det som er igjen, men snart kan det gå tomt for både gjødsel og dyrefôr. Mangel på eller for høye gjødselkostnader tvinger bøndene til å dyrke på et mindre areal, da avlingen uten gjødsel er så liten at det blir ulønnsomt, spesielt nå med høye drivstoffpriser. Akkurat som transportører bruker bøndene mye diesel. De trenger også store mengder olje, smøremidler til sine traktorer og skurtreskere.
Synkende dyrefôrlagre gjør at kyr, griser og andre dyr blir slaktet.
«Det er ikke bare mais, det er også soya og mange biprodukter som er vanskelige å finne. Det er en kamp bare for å få tak i det som finnes, sa en annen italiensk bonde Elisabetta Quaini. Hun har rundt 1 300 kyr for kjøtt- og melkeproduksjon på gården sin i Lombardia, det europeiske episenteret for Covid og ble derfor allerede i februar 2020 hardt rammet av koronarestriksjoner. Quaini, som også er nestleder i Cremonas uavhengige landbruksforening, la til at mange kolleger hadde gitt opp og begynner å redusere besetningene sine.
Jeg hører stadig flere rapporter om at bønder slakter dyrene sine men jeg vil unngå det, sa melkebonden. Det kan ta åtte år å gjenopprette en melkeproduserende besetning. For å oppnå samme kvalitet i dag vil det ta enda lengre tid, ettersom det kan ta tiår å oppdra avlsdyr. Europas befolkning vil bli hardt rammet hvis millioner av dyr, som produserer kjøtt og meieriprodukter må avlives. Det vil ikke bli nok protein, da produksjonen av kylling og egg allerede er betydelig redusert i Europa og økt fiske eller fiskeoppdrett kan ikke dekke de enorme tapene. Europas matsikkerhet er truet for første gang i moderne tid.
Fra Global Research, publisert 21 April 2022.
Skrevet av Free West Media.
Orginalartikkel: European Feed Stocks Expected to Run Out Soon.
«Kina har for øvrig samla opp svære lager av nesten alt».
Hva har den norske regjeringen gjort for å sikre matforsyning til befolkningen? Beredskapslagrene for korn ble nedlagt for flere år tilbake, og de nødlagrene som finnes nå rekker bare for 30 000 mennesker i 3 dager. Norge har bare en selvforsyningsgrad på under 40%, over 60% av maten må importeres, og nå med en krig mellom store matleverandører til Europa, er dette en katastrofal situasjon for Norge forårsaket av politiske beslutninger gjort av våre globalistiske politikere.
Det Stortinget vi har er ikke så mye en regjering som en administrasjon for den globale storkapitalen den tjener. Hadde de representert folk og lands interesser, hadde de satt det eksistensielle som matforsyningen først, og prioritert landbruk og fiske. I stedet driver de nærmest krig mot småbøndene over hele landet og kystfiskerne, som regimer ellers i Europa. Med CO2 utslipp som påskudd, skal millioner av småbønder og mindre matprodusenter vekk, for at Gates og de gigantiske agrobusiness-selskapenes industribruk skal få monopol på matproduksjon, distribusjon, salg og pris på mat.
Global storkapital vil også ha maten i fiskerisonene. Storkapitalens folk i fiskeridirektoratene utformer sertifiseringer for sjarker som blir så dyre at flere sjarkfiskere må gi opp, og fiskekvoten går til fabrikktrålere med utenlandsk kapital. Finansfolkets mål er at fabrikktrålere bare skal kunne seile inn i norske fiskerisoner, fiske fisken og seile ut igjen uten å levere til norske fiskemottak og selge fisken der de får mest betalt for den. EØS gjør at vi gradvis blir et uformelt medlem i EU, og global storkapital får kontroll på norske fiskerisoner også.
Norske fiskerisoner rundt fastlandet, Svalbard og Jan Mayen inneholder enorme mengder matfisk og krabbe som forvaltet til folk og lands beste, vil kunne produsere det meste av maten til en befolkning i Norge uansett situasjonen med matforsyningen i resten av verden. Det betinger at de globalistiske politikerne på Stortinget byttes ut med politikere som representerer folk og lands interesser.
Politikerne som har fått Norge i denne situasjonen er «nøkkelpersonell» og vil bli prioritert med mat fra nødlagre og importert mat mens folket stiller sist i køen. De samme globalistiske politikerne som også har gitt kontrollen og råderett over fellesgodet vannkraften til det globale finansfolket, uten at det norske folk har gått mann av huse for å avsette regjeringen. Hjemfallretten gjør at det norske folk fremdeles eier vannkraften, noe de borgerlige og EU vil oppheve så storkapitalen kan eie den også.
Som noen skrev: «Vi eier fremdeles arvesølvet men vi kan ikke dekke bordet med det». Men hva vil det norske folk gjøre når det ikke er mat i fatene på bordet? Er det først da det går opp for folk at vi må ut av EØS/EU og si nei til andre overnasjonale avtaler som TTIP og ISDS for å sikre at landets ressurser kommer egen befolkning til gode?
«EØS gjør at vi gradvis blir et uformelt medlem i EU, og global storkapital får kontroll på norske fiskerisoner også.»
Nårvi synes toppen av selvhøytidelig dobbeltmoral er nådd i Norge kan vi bare ta en kikk på ledelsen i EU:
‘ EU om Russlands gass-stans: – Utpressing
Russland har stanset gassleveranser til Polen og Bulgaria. Russland viser seg som en «upålitelig» leverandør – men EU er forberedt, sier Ursula von der Leyen.’
e24.no/boers-og-finans/i/V9v1wV/eu-om-russlands-gass-stans-utpressing
EU/USA vil ha gass fra en leverandør, men vil ikke betale for varene. De vil altså stjele. ( Som de også gjorde i Libya og Afghanistan) Dette er deres kultur.
Når leverandøren synes dette er en dårlig deal, – når man ikke får betalt for varene, så er ‘LEVERANDØREN som er ‘upålitelig.’ 😉
Jeg tror dette gjør noe med oss. Når vi har ledere som opptrer som idioter og argumenterer som idioter, blir innbyggerne som må surre rundt i et slikt landskap også idioter.
Og slike folk /Eu skal altså ha overnasjonal styring av Norge.
Og vi kan ikke engang fjerne idiotene gjennom valg!