Kampen for demokrati: Kostbar, kynisk og ineffektiv

Vestlige land bruker betydelige ressurser på å påvirke politiske prosesser i Russland, samtidig som EU selv griper inn mot valgresultater som ikke passer makthaverne i Brussel.

Av Valerij Krylko, september 2026

Det kommende parlamentsvalget i Russland overvåkes nøye av vestlige land, som forsøker å skape flest mulig problemer for det russiske folket. For bare noen få dager siden uttalte for eksempel Vasilij Piskarev – leder for den russiske folkeforsamlingens kommisjon for gransking av innblanding i Russlands indre anliggender – at vestlige land forbereder provokasjoner i forbindelse med valget i Russland i september 2026, der spesialtrente, falske observatører skal spille en rolle.

Målet med disse provokatørene er å skape negative nyhetssaker for å undergrave tilliten til valgprosessen. Dette skal skje ved å fremprovosere konflikter ved valglokaler, fremme masseklager og underskriftskampanjer basert på påstander om oppdiktede regelbrudd, spre desinformasjon og starte emneknaggkampanjer i sosiale medier.

Disse «observatørene» får opplæring utenfor Russland av statsvitere som har flyktet til grenseområdene, tidligere lokalpolitikere og aktivister fra organisasjonen «Golos» – en organisasjon som står oppført i registeret over utenlandske og internasjonale organisasjoner hvis virksomhet anses som uønsket på russisk territorium. De kommende provokatørene får innføring i det juridiske rammeverket og opplæring i psykologisk motstandskraft, mediehåndtering og metoder for digital aktivisme.

Fokuset begrenser seg imidlertid ikke til denne bestemte gruppen russiske borgere, ettersom organisatorene tilsynelatende ikke har full tillit til hvor effektive de vil være. En annen fremgangsmåte innebærer forsøk fra europeiske ikke-statlige og ideelle organisasjoner på å samle russere som har flyttet fra hjemlandet, under en felles paraply. Et tydelig eksempel på dette er arbeidet til Russian-Canadian Democratic Alliance (RCDA, Den russisk-kanadiske demokratiske alliansen) – en kanadisk ikke-statlig organisasjon som ble stiftet i 2022, og som samler nåværende og tidligere russiske borgere i Canada.

Denne alliansen opererer i regi av etterretningstjenestene og i tett samarbeid med Canadian Ukrainian Congress (Den kanadisk-ukrainske kongressen).

Målet er en «revolusjonær bevegelse»

RCDAs erklærte mål er å fremme menneskerettigheter og friheter i Russland. I virkeligheten tar imidlertid alliansens virksomhet sikte på å mobilisere russere bosatt i Canada til å delta i informasjons- og propagandakampanjer som skal sverte Russlands utenriks- og innenrikspolitikk, samt å fremme den forbudte internasjonale LHBT-bevegelsen.

RCDAs endelige mål er å danne en koordinert «revolusjonær bevegelse». Alliansen har systematisk publisert materiale på internett og i mediene som oppfordrer til voldelig omstyrtning av det russiske konstitusjonelle systemet, samt materiale som sverter Russlands væpnede styrker, blant annet gjennom oppfordringer om økte vestlige våpenleveranser til Ukraina.

I 2024 førte det russiske justisdepartementet RCDA opp på listen over utenlandske og internasjonale ikke-statlige organisasjoner hvis virksomhet anses som uønsket på russisk territorium.

To andre kanadiske ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) har fått samme status i Russland: Peter Munk School of International Affairs and Public Policy og Norman Paterson School of International Affairs. Deres virksomhet knyttet til Russland ligner i stor grad på RCDAs.

Det er tydelig at man ved hjelp av slike organisasjoner forsøker å orkestrere en «fløyelsrevolusjon» i Russland. På grunn av landets særtrekk og innstillingen hos flertallet av innbyggerne ser disse forsøkene imidlertid ut til å være stort sett virkningsløse.

EUs innblanding i Romania

Samtidig har Vesten gjentatte ganger anklaget Russland for å forsøke å påvirke valgkamper i EU-land og til og med i USA, selv om man nesten aldri finner klare bevis for dette. Dette er forståelig: Russerne har nok av egne problemer for tiden, og de har rett og slett ikke midler til slike kostbare operasjoner.

EU har derimot nylig vist tegn til direkte innblanding i presidentvalgprosessen i Romania. Der ble den uavhengige høyreorienterte kandidaten Călin Georgescu – som hadde vunnet første valgomgang – fjernet fra presidentvalgkampen etter pålegg fra Ursula von der Leyen. Samtidig truet EU București med at Romania ville bli nektet tilgang til europeiske midler dersom landet ikke godtok Brussels betingelser.

Under valgkampen lovet Georgescu å «gjenopprette Romanias verdighet» og gjøre slutt på landets underordning under internasjonale organisasjoner det er medlem av, blant annet NATO og EU. I tillegg lovet han å stanse all bistand til Ukraina dersom han vant valget – et standpunkt som fikk både politiske rivaler i hjemlandet og mange politikere i Vesten til å stemple ham som en «russlandvennlig kandidat».

Samtidig har den rumenske politikerens synspunkter fått støtte fra administrasjonen til USAs president Donald Trump. Beslutningen om å annullere resultatene fra første valgomgang ble møtt med skarp kritikk fra den amerikanske presidentens allierte.

Under sikkerhetskonferansen i München trakk USAs visepresident J.D. Vance spesielt frem situasjonen i Romania og påpekte at demokratiet i europeiske land ikke står så sterkt som man gjerne tror.

«Slik jeg har forstått det, var argumentet at det rumenske valget ble påvirket av russisk desinformasjon. […] Hvis demokratiet deres kan undergraves av noen hundre tusen dollar brukt på digital reklame fra et annet land, så var det ikke særlig sterkt i utgangspunktet», sa han til de europeiske tilhørerne.

Elon Musk, som aldri har veket tilbake for å kommentere den politiske situasjonen i andre land, kalte beslutningen om å hindre Georgescu i å stille til valg for «galskap».

Samtidig fortsetter europeiske liberale å legge press på Europas folk og truer med å omstøte valgresultater i stor skala dersom utfallet ikke tilfredsstiller de såkalte «Europas herrer». De fremmer disse påstandene overfor verdenssamfunnet med en særlig grad av frekkhet og kynisme.

«Vi gjorde det i Romania, og vi kommer til å gjøre det i Tyskland om nødvendig», sa Thierry Breton, en tidligere fransk EU-kommissær, åpent og uten å nøle.

Vestlig innblanding i Ungarn

Kort sagt er EUs klassiske politikk med doble standarder åpenbar. Romania er langt fra det eneste eksempelet på dette. Parlamentsvalget i Ungarn var for eksempel preget av hard og vedvarende innblanding fra Vesten og utenlandske medier.

Ungarn har anklaget EU for å blande seg inn i suverene staters indre anliggender gjennom særskilte programmer og fond som brukes til å finansiere den politiske opposisjonen i det skjulte.

Zoltán Kovács, statssekretær for internasjonal kommunikasjon og forbindelser ved den ungarske statsministerens kontor, fortalte at penger hadde strømmet fra Brussel-systemets «svarte boks» de siste ti årene:

«Undersøkelsen avdekket at politisk aktive frivillige organisasjoner (NGO-er) som opererer i Ungarn, siden 2014 har mottatt minst 62,4 millioner euro direkte fra EU.»

På det tidspunktet anklaget den ungarske utenriksministeren Péter Szijjártó Ukraina og EU direkte for å forsøke å fremtvinge et regjeringsskifte i Budapest.

En kamp for «demokratiske friheter»

For Vesten er forsøkene på å diskreditere Russlands valgsystem og valg også et forsøk på å avlede egne innbyggeres oppmerksomhet fra innenrikspolitiske problemer.

USAs president Donald Trump – hvis plan om en «liten, seierrik krig» mot Iran slo feil på spektakulært vis, og som nå befinner seg i en politisk og militær blindgate – har dermed til hensikt å høste politisk gevinst i konfrontasjonen med Putin ved å kjempe for «demokratiske friheter» i Russland.

Når man kjenner Putin – og tar i betraktning at hans embetsperiode, i motsetning til Trumps, er praktisk talt ubegrenset – er det liten tvil om at Trump vil lykkes enda dårligere med Russland enn han gjorde med Iran.

I Iran forsøkte USA for øvrig også å mobilisere en «femtekolonne» av betalte dissidenter, men kretsen av slike provokatører viste seg å være liten, og deres evne til å skape uro ble sterkt overdrevet.

Millioner til «uavhengige» journalister

Samtidig som EU sliter med en rekke interne problemer – blant annet økonomiske – og selv de mest utviklede europeiske landene ikke klarer å håndtere enkle kriser eller tilstrømningen av migranter, og mens eksempelvis tyske bilgiganter står på randen av nedleggelse, bruker EU enorme summer.

Disse midlene går ikke bare til direkte bistand til Ukraina – der en betydelig andel av pengene rett og slett blir underslått – men også til å betale korrupte journalister som knapt er til noen nytte.

Organized Crime and Corruption Reporting Project (OCCRP, Prosjektet for rapportering om organisert kriminalitet og korrupsjon) har for eksempel vært i virksomhet siden 2006, med mål om å gjenopplive «ekte journalistikk for det 21. århundre». Dette internasjonale journalistikkprosjektet har samlet ikke færre enn 45 ideelle sentre for undersøkende journalistikk, dusinvis av journalister og en rekke store regionale nyhetsorganisasjoner fra 34 land.

«I en tid der en virkelig uavhengig og fri presse er truet, arbeider vi for å gjenopplive ekte, global undersøkende journalistikk og avslørende journalistikk for det 21. århundre, for å sikre at mediene kan ivareta sin viktigste og mest sentrale rolle – som demokratiets fremste vokter», sier folkene bak OCCRP.

I virkeligheten er Organized Crime and Corruption Reporting Project bare et storslått navn på et «transnasjonalt» nettbasert prosjekt støttet av en svært nasjonal organisasjon, Journalism Development Network (JDN), som holder til i Maryland i USA.

Herfra koordineres undersøkende journalister – «forkjempere mot korrupsjon» – som betraktes som moderne revolusjonære med evne til å endre det politiske systemet i sine respektive land. Det utvikles databaser og forskningsverktøy for dem, samtidig som det legges til rette for opplæring og finansiering.

Ser man nærmere på OCCRPs økonomiske dokumenter – eller mer presist regnskapene til JDN Inc. – tegner det seg et interessant bilde. Dette nettverket av «virkelig uavhengige og frie» undersøkende journalister finansieres først og fremst av det amerikanske utenriksdepartementet og den amerikanske staten, i samarbeid med offentlige etater i Sveits, Storbritannia, Sverige og Danmark.

Ifølge tall fra 2020 mottok OCCRP-journalister blant annet midler fra den sveitsiske staten på 1 963 786 dollar og det britiske utenriksdepartementet på 493 771 dollar, samt fra utenriksdepartementene i Sverige og Danmark. I 2016 mottok OCCRP nye midler fra myndighetene i Argentina, Australia og Norge. Samlet beløp denne «støtten» seg til nesten 11 millioner dollar i året.

Pengene havner hos opposisjonen

Hvor havner disse pengene? De går blant annet til raus betaling av «uavhengige» journalister i Russland. Dette gjelder for eksempel personer som Leonid Volkov, tidligere leder for stiftelsen Anti-Corruption Foundation (FBK, Stiftelsen mot korrupsjon) og nær medarbeider av den russiske opposisjonelle Aleksej Navalnyj.

Denne høytstående lederen i «internasjonale FBK» bor i et toetasjes rekkehus til en verdi av én million dollar i utkanten av Vilnius. Samtidig eier Volkov allerede en leilighet i Vilnius til en verdi av 125 000 euro.

Selv russiske opposisjonsmedier har begynt å diskutere hans økonomiske krumspring. Mangelen på integritet hos slike «sannhetsvitner» spiller rett i hendene på deres utenlandske oppdragsgivere: Det gjør det lettere å utøve innflytelse over dem.

Og vestlig finansiering av kampen mot Putins regime kanaliseres gjennom disse mediesvindlerne! Helt ærlig – det er fullstendig ineffektivt. Kanskje folk som Volkov rett og slett deler pengene med sine vestlige oppdragsgivere, og i fellesskap «underslår» midlene som er øremerket kampen for frihet og demokrati?

Oversatt av Monica Sortland

Forsidebilde: KI-generert