POSTED IN EU, Norsk politikk

EU er i full krise.

Hvorfor ble ikke landsmøtet i Nei til EU omtalt i mediene?

2 kommentarer

Landsmøte og media-taushet

Av Jan Cristensen

Innlegget er hentet fra Drammen Nei til EU sitt medlemsbrev

Nei til EUs landsmøte ble avholdt 11-13. november. Media var ikke-nærværende. Klassekampen hadde et kort intervju med nyvalgt leder noen dager etter landsmøtet.  Nationen gjenga ei pressemelding fra Nei til EU om ledelsesvalget. Aftenposten og nyhetssendingene til NRK var tause.
Det er lett å trekke slutningen at EU-spørsmålet er av liten interesse for media, og at den manglende interessen forplanter seg til folkedypet. Minst mulig støy om EU/EØS er noe tilhengerne ønsker. 
Dermed kan de lettere frata EU og EØS ansvar for store hjemlige problemer. Vi som ser og forstår disse sammenhengene, ties i hjel.

Fra Landsmøtet

Nå er det kanskje sånn at mange av disse problemene ville vært aktuelle også uten vår EU/EØS-tilknytning. Men da hadde vi i hvert fall lettere kunne plassere ansvaret hos våre egne politikere. 
Som underlagt EU gjennom EØS-avtalen  forklares det meste med solidaritet, fri konkurranse og regelverk. Som noe vi tjener på. Som noe slags naturgitt, som noe det er utenfor vår makt å endre. 
Sånn er det selvsagt ikke. Det som mennesker har skapt, kan også endres av mennesker.

EUs viktigste
 bærebjelke er markedsliberalismen. At det er fortjeneste, profitt, som skal bestemme om noe er liv laga. Ikke folks behov.

 
Med EU/EØS-markedet som «sjef» blir de som betaler mest – eller de som kan gjøre arbeid/tjenester «billigere» enn det offentlige – vinnere. Uansett hvilke følger det kan få for folk og samfunn som helhet.
Her i Norge ser vi nå hva dette har ført til: Skyhøye strømpriser, usikre arbeidsplasser, fattigdomsopprør og dyrtid. Men samtidig: Uendelig mye ny rikdom på få hender. At Høyre og Arbeiderpartiet har stått – og står – sammen om denne politikken, tjener spesielt Arbeiderpartiet til liten ære. Det får de nå svi for på meningsmålingene.

For Nei til EU bør det være et tankekors at Facebookgruppa «Vi som krever billigere strøm» har over 600.000 medlemmer. Selv var jeg også med her i noen uker, til jeg ble ekskludert fordi jeg også var opptatt av årsakene til dagens strømpriskrise. Men, hvordan kan ei sånn gruppe, på kort tid, få hver sjuende voksne nordmann som medlem når vi i Nei til EU sliter med å komme over 20.000? På det viktige strømpris-området har vi jo samme hovedkrav.
 
En stor forskjell
 er at for å bli medlem av denne «Sylte»-gruppa behøver du bare å klikke – det tar et sekund. For å bli med i Nei til EU, krever det litt mer tid, samt kontingent.Kan Nei til EU lære noe av dette? 

At vi bør senke terskelen for å bli med? Kanskje kunne et slags livslangt «støttemedlemskap», med enkel innmeldingsprosedyre og symbolsk  kontingent, satt fart i medlemsvervinga? Siden Nei til EU er en grasrotorganisasjon – kanskje kunne mye av denne prosessen vært overlatt til fylkeslagene? Sånn at støttemedlemmene ble vervet av fylkeslag/lokallag?

Hvordan kan en øke oppslutningen til organisasjonen Nei til EU?

Målet til fylkeslaget måtte være å gi støttemedlemmene grunnleggende kunnskap om EU/EØS og å knytte denne kunnskapen til den dagsaktuelle situasjonen. Etter en stund ville sikkert mange tatt skrittet videre. Til fullt medlemskap og vanlig kontingent. Kanskje kunne for eksempel noen fylker prøve ut en sånn ordning? I fylker der Nei til EU samarbeider godt med andre organisasjoner, for eksempel  politiske partier, fagbevegelsen og miljøbevegelsen, burde det være godt grunnlag for å verve tusenvis av støttemedlemmer.

Nei til EU vedtok en arbeidsplan, omtrent identisk med den jeg tidligere har kritisert for å være altfor lang og omfattende (se her). Den vedtatte arbeidsplanen mangler dessuten prioriteringer. Det blir nærmest som Ole Brumm: Ja takk begge/alle deler. 

Samtidig synes jeg den hopper over noe av det viktigste: Kreve Norge/EU/EØS-problematikken inn i skoleundervisninga, samt å styrke fylkeslagenes kunnskaper i bruk av sosiale media. Mestrer vi ikke å få ut budskapet vårt til den oppvoksende generasjon, risikerer vi å fortsette som en organisasjon for i hovedsak pensjonister. 

Har problemene noe med dette å gjøre?



Alt dette til tross: Landsmøtet viste at Nei til EU lever videre, og at Nei til EU samler mange dyktige og kunnskapsrike folk. Ledervalget viser en samlet organisasjon, og vi gratulerer Einar Frogner med ledervervet! Landsmøtets krav om å erstatte EØS med en handelsavtale har bred støtte. 
Landsmøtet vedtok sju viktige uttalelser. De finnes på Nei til EUs hjemmesider (klikk på linkene under), men kanskje ikke andre steder:
 

  1. Verden er større enn EU. 
    Nei til norsk EU-medlemskap er et ja til et selvstendig og solidarisk Norge i verdenssamfunnet.
  2. EUs energipakke 4 må avvises i denne stortingsperioden. 
    Nei til EU kan ikke godta at EUs energipakke 4 innføres bit for bit. Tilpasningen til EUs energiunion må stoppe.
     
  3. Strømprisen skal avgjøres i Norge og ikke av EU.
    Nei til EU vil umiddelbart foreslå å forby utbygging av Bitcoin datasenter, som ESA påtvinger Norge å likebehandle med annen datasentervirksomhet. Bitcoin er en virksomhet som fremmer økonomisk kriminalitet.
  4. Landbrukspolitikken vår vil vi styre sjølve, slik avtala var!  
    I ei tid med mykje usikkerheit er det enda viktigare enn nokon gong å verne om norsk landbruk. Med mat produsert på norske ressursar, over heile landet, så sikrar vi eige folk rein og trygg mat. 
     
  5. På jernbane og taxi løper regjeringen fra Hurdalserklæringen . 
    Hurdalserklæringen var en seier for alle som ville utfordre handlingsrommet i EØS-avtalen.
      
  6. Erstatt EØS-avtalen med en jevnbyrdig handelsavtale. 
    Nei til EU vil arbeide for at Norge skal si opp EØS-avtalen og etablere en ny handelspolitikk overfor EU.
     
  7. Arbeidslivet for kvinner i EU. 
    Kvinner i EU har i dag en lavere tilgang på arbeidslivet enn menn og kvinner tjener også mindre enn menn.


Å arrangere landsmøte annethvert år, er ingen billig affære. Kanskje rundt en million kroner? 
Spørsmålet vi alltid bør stille oss er hvordan få mest mulig ut av pengene? Kontingenten står for halvparten av Nei til EUs inntekter, resten kommer fra landbruksorganisasjoner og Staten. Disse inntektene vil alltid være usikre, og har i de siste årene vært synkende. 

Selv om landsmøtet for mange er en slags vitamininnsprøyting, må vi også spørre om det kan være færre deltagere fra fylkene? Eller kanskje avholde landsmøte bare hvert 3. eller 4. år? Og så bruke penger som spares til for eksempel å styrke Nei til EUs utadretta profil? Sånn at våre kommende landsmøter ikke ender opp som ikke-saker i toneangivende massemedia.

Jan Christensen

Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst



1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 1 817 ganger.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

2 kommentarer. Leave new

  • Wasan Totland
    27 november 2022 9:04

    Nei til Eu oppfatter jeg som politisk kuppa kontrollert opposisjon etter at folk som Shoaib Soltan ble med i ledelsen for flere år siden. Jeg var også med i Motvind helt til de viste sin skammelige politiske side og orker ikke støtte noen som ikke klart viser hvem de er. Det finnes sikkert en god del oppegående folk der ute. Slike som allerede på slutten av syttitallet meldte seg ut av NAF av samme grunn. Nei til EU burde skifte navn til Nei til Eøs.

    Svar
  • Meget interessant Wasan . Jeg kom til å tenke på en venn av meg som var dypt inne i de grønne. Han ble kuppet ut og de grønne la seg under ap.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Vennligst skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Ny studie:

Jorden regulerer CO2 innholdet i atmosfæren gjennom egen mekanisme.

Previous Post

Når «The Manila Times» publiserer denne artikkelen sier det egentlig alt:

USA-allierte i Asia forstår ikke hva EU-lederne tenker – eller om de gjør det.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.