Dette innlegget er hentet fra Drammen Nei til EUs nyhetsbrev.

Om å sitte ved bordet

Av Jan Christensen

Blant de som ønsker å skrote EØS-avtalen, finner vi både EU-motstandere og EU-tilhengere.
Som EU-motstander er jeg imot EØS-avtalen fordi den blant annet tvinger oss til konkurranseutsetting og til å innføre EUs fri flyt av det meste. Penger, varer, tjenester og arbeidskraft. EU-tilhengere er mot EØS fordi de ønsker EUs markedsliberalisme for evig og alltid. EØS betyr usikkerhet. I tillegg vil de ha en plass rundt bordet. 
– Vil vil være med å bestemme der beslutningene tas, sier de. Vi vil ikke lenger være husmenn.


Umiddelbart høres dette fornuftig ut. 
Hvorfor være med i noe der avgjørelsene fattes over hodet på oss?
Men er dette egentlig noe problem her?
Våre folkevalgte har i snart 30 år sagt ja til alle EU-rettsakter (lover, direktiver og forordninger) som kommer fra Brüssel. 
Er det noen grunn til å tro at en norsk bordplassering ville betydd noe fra eller til?

Norge hadde nylig plass ved bordet i kanskje verdens mest prestisjefylte organ: FNs sikkerhetsråd. 
Hva gjorde vi her – som 1 av 15 medlemmer? 
Hvordan markerte vi oss? 
Hva gjorde vi for å forhindre krigene i Jemen, Kongo og Ukraina? 
Dempe konfliktene i Palestina, Syria og på Balkan? 
Så vidt jeg har forstått: Svært lite eller ingenting. 
Ville vi blitt en mer kraftfull røst rundt EU-bordet?

ESA er en liten forsmak. 
Dette kontrollorganet som skal påse at Norge, Island og Liechtenstein følger opp EØS-avtalens bestemmelser. Norge finansierer mesteparten, og rundt 70 nordmenn er ansatt. 
Hvor mange av disse er kritiske til EU?
Min påstand: Ingen!
Ved sitt bord i Brüssel snarere svekker enn forsvarer de norske interesser.

I EU-kommisjonen, EUs «regjering», og i EUs Ministerråd, ville vi – i likhet med de andre medlemsstatene – få 1 av 28 medlemmer.
Hvem skulle dette bli? 
Jonas eller Erna? Eller en politisk kloning? 
I dag snakker begge med samme EU-stemme. Som pådrivere for EU-tilnærming på flest mulig områder. 
Og rundt EU-bordet? 
Trolig enda mer EU-lojalitet.

I Europa-parlamentet– som velges hvert femte år og har langt færre oppgaver enn vårt eget storting – ville vi fått 12-13 av over 700 medlemmer. 
Hvem dette ville vært, spiller trolig mindre rolle. Europa-parlamentet oppfattes som en sandpåstrøende prateklubb uten virkelig innflytelse. 
Valgdeltakelsen til dette EU-parlamentet har tradisjonelt vært lav. I Nederland stemmer  eksempelvis bare hver tredje velger.

I dag treffes de fleste EU-vedtak etter flertallsbeslutning. Tidligere bestemmelser  med vetorett i Kommisjonen og Ministerrådet, gjelder nå kun i de færreste saker. 
Allikevel har praksisen til nå vært kompromisser og enstemmighet framfor offentlig uenighet. 
Etter Lisboa-traktaten, innført i 2009, har EU, Den europeiske union, gradvis utviklet seg i retning av Europas forente stater. I enkelte medlemsland har det riktignok vært store protester mot ei sånn utvikling fordi den styrker de store lands innflytelse på bekostning av de små. 
Som mer EU-lojal enn mange av EUs egne  medlemsland, vil lille Norge rundt bordet neppe være noen bremse. 

Dermed kunne det også bli fritt fram for Brüssel å få kloa i vårt Oljefond, vår olje, gass og vannkraftressurser.

Over 30.000 lobbyister spiller viktig rolle i EU-systemet. Her er også norske selskaper og organisasjoner rikt representert, på linje med andre. 
Lobbyistene er sentrale både i påvirkning, avgjørelser, smøring og bestikkelser. Ved juletider ble visepresident i  Europa-parlamentet arrestert for korrupsjon. 
Kanskje har det blitt sånn at mange EU-parlamentarikere lytter mer øre til de som lover «gull og grønne skoger»? 
Og mindre til egne velgere? 
Vil det bli noen endring med norske EU-parlamentarikere? Neppe. 
Mange av oss har fortsatt våre hjemlige stortings-skandaler i friskt minne. 
I Brüssel er avstanden til kritiske media større.

Hvorfor er da viktig å sitte rundt dette EU-bordet? Med en stemme som knapt høres? Som jatter med, eller som blir korrumpert? 
For det norske folk blir resultatet ytterligere svinebinding til en politikk som går mot flertallets interesser. Vår nasjonale landbruks- og fiskeripolitikk vil stå for fall. Krona overtas av euro. Stadig flere avgjørelser tas av byråkrater og rettsapparat, uansett inngripende betydning for det norske folk. 
Strømpriskrisa, der EU i dag dirigerer strømprisene, er bare en forsmak.

Dette til tross – rundt bordet-tenkinga har innflytelsesrike tilhengere:

• De som vil ha evig høyrepolitikk. Eller mer «forutsigbarhet», som de kaller det. Mer markedsøkonomi og minst mulig statlig innblanding. Mer EU-minstelønn, mer fritt arbeidsmarked. Mindre velferdsstat, offentlige reguleringer og fagforeningsmakt.
   
• De som ikke vektlegger norske verdier som lokaldemokrati, spredt bosetting og desentralisering, nasjonal uavhengighet, selvberging og selvråderett.
   
• De som tror på større forskjeller mellom folk. Sjefs-lønningene i EU-landene er høyere enn i Norge. Vanlige folks lønnsnivå, trygdeytelser,  velferdstilbud og sosial sikkerhet er lavere.
   
• De som ønsker å flytte makt fra norske folkevalgte organer til EU-byråer og EU-byråkrati. Viktige avgjørelser tas over hodet på folk. Stadig færre tar del i lokale og nasjonale styringsprosesser. Folk avpolitiseres. Ingen stilles til ansvar.
   
• «Karriereristene». Byråkrater og politikere. For spåkmektige «nikkere» åpner seg flere avansementsmuligheter. Europa-parlamentet frister med doble stortings-lønninger samt godtgjøringer for det meste. Et liv enda fjernere fra velgerne. Lønnsmessig og geografisk. 
  Hvor er «karrieristenes»  lojalitet? 
  Til EU-systemet eller til oss som har valgt dem?

Jeg sier nei til denne bordplassen. 
Også fordi – om vi seinere skulle angre – vil få store problemer med å komme oss vekk. Britene klarte det, med vekslende hell. Et Norge i britenes fotspor kan føre til store konflikter og sanksjoner. Kanskje også bli  erklært ulovlig. Et EU dominert av gamle kolonimakter vil nødig gi slipp på ressursrike Norge.
Etter en folkeavstemning om EØS-avtalen, kan de bli tvunget.

Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst

Forsidebilde: Tim Johnson