Nå har situasjonen med korona vært den viktigste politiske saka i Norge i ett år. Regjeringa har holdt minst en pressekonferanse i uka sammen med Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Ingen av dem veit hva som virker ut over grader av portforbud. De er fornøyd bare de får styre og herje og late som om de gjør noe. De kan ikke begrunne innføringa av tiltaket eller oppsummere om det virka eller ikke. 
Det er mangelen på sjukehus- og intensivplasser som er begrunnelsen for alle de omfattende dramatiske økonomiske nedskjæringstiltaka. Hva har regjeringa brukt på helsetiltak av vårt rikholdige oljefond til utbygging av intensivtiltak, sikring av sjukehjemspasietene og vaksinering? Konklusjonen etter ett år, mange hundre milliarder og tilgjengelige høytlønna forskere: Ingenting er lært, ingenting er gjort. Det er bare dette de har tro på: Stenge butikker, arbeidsplasser og skoler, og sperre folk inne i leilighetene sine.

Innlegget er hentet fra politikus.no

Fra FHI 16.02.2021.
Til talla kan opplyses at det er et mindretall av de 593 døde som bare har dødd av korona. De har nok alle dødd med viruset. Da 264 var døde opplyste Folkehelseinstituttet 8. juli at 15 dødsfall, seks prosent, var registrert uten en eller flere underliggende kroniske sjukdommer. «FHI presiserer at det ikke alltid er mulig å skille om pasienten har dødd av eller med covid-19». Referert i en NTB-melding gjengitt i Dagbladet 13.08.20. 

Hvis den kompakte majoritet har rett om virusets alvorlighet, hva har de gjort for skadehindring?
Her legger jeg til grunn det som den kompakte majoritet av politikere og journalister i spissen hevder, at vi står overfor en verdensomfattende svært smittsom og dødelig sjukdom. Tallene for dem som blir smitta, av de smitta som blir sjuke, og av de sjuke som blir innlagte, og av de innlagte sendt på intensivbehandling som dør, forsvarer ikke tiltaka. Men hvis påstanden om at vi står overfor en slik dødelig sjukdom som regjeringa og dens meningsfeller mener er riktige påstander, hva har regjeringa da gjort for hindre dødsfallene? Og hva har de basert kunnskapen sin på?

Fra FHI 16.02.2021

Disse talla er utarbeida av Helsedirektoratet. Det har i en epost til meg oppgitt at dette er tall for hvor mange som til enhver tid er innlagt. Ikke en tabell/figur over antall nye hver eneste dag. Med invasiv respiratorbehandling behandling menes dem som får noe innført i kroppen som behandling, for eksempel en intravenøs kanyle. (nål).

Mellom 17. september i 2020 må en helt fram til 7. november for å få et tall på 10 samtidig innlagte på intensivbehandling i hele Norge. Det høyeste antall innlagte på intensivbehandling var 11. desember 2020 med 24, en måned etter stenginga av alkoholserveringa og treningssentrene i Oslo. Det høyeste antallet innlagte var i denne perioden 151.

I løpet av ett år har regjeringa ikke gjort noe som helst for å øke antall intensivplasser
Kronargumentet for alle tiltak er: Hvis vi ikke gjør noe, så blir sjukehuskapasiteten i Norge sprengt. Særlig er det mangel på intensivplasser, er det hevda. Påstanden er godtatt med hud og hår av «alle». Når sjukdommen kunne få så alvorlige følger, hva har da regjeringa gjort med antall intensivplasser fra mars 2020 til i dag?

I mars/april 2020 var det 289 intensivplasser i Norge, av i alt 11 000 sjukehussenger. Og hvor mange er det i februar 2021? Det samme: 289 plasser. Dagens Næringsliv omtaler dette 03.02.2021:

– 289 plasser er et veldig lavt antall. Dette avslører en uvilje til å satse på generell økning av kapasitet, og større vilje til å velge nødløsning som hovedstrategi, uten å planlegge for at det kommer nye kriser og pandemier, sier anestesioverlege Laake ved intensivavdelingen på Rikshospitalet.

I den siterte artikkelen fra Dagens Næringsliv (DN) uttaler Jon Henrik Laake at «Norge er blant landene i Vest-Europa med lavest intensivkapasitet per innbygger.  Nord-Italia hadde mer enn dobbelt så stor kapasitet før pandemien.» Seksjonsoverlege Vibecke Sørensen på intensivavdelinga på A-hus fortalte til DN at hennes avdeling i mars i fjor var på smertegrensen med et belegg på 300 prosent ut over normalen. Det er planer om 1 200 intensivplasser, men det er bare snakk sier leger på intensivavdelinger. Samtidig opplyser Laake at A-hus, som skal betjene 600 000 mennesker, bare har ti intensivplasser. Dette lille antallet er et resulatet av økonomiske stimuli som sjukehusene har, og som resulterer i så få intensivplasser. 

             — heller ikke behov for flere
Til regjeringas forsvar kan det hevdes at det ikke behov for flere intensivplasser. Men det er ikke et tema i den offentlige debatten, og ikke noe som regjeringa forsvarer seg med. For det sparker beina under hele premisset for den aktuelle politikken med den økonomiske raseringa.

Altså:
Sjukehusvesenet i Norge har aldri vært i nærheten av å bli sprengt på grunn av koronapasienter. Derfor har regjeringa heller ikke gjort noe som helst for å skaffe flere sjukehussenger totalt og skaffe flere intensivplasser. I stedet er mange andre operasjoner og behandlinger blitt utsatt.
Det er også grunn til å merke seg at det hver vinter er 5 000 innlagte som følge av vanlig sesonginfluensa, mens det nå i løpet av ett år har vært innlagt til sammen 2 605 på grunn av korona.  

Innkjøp og vaksinering: Ikke en handlingsdyktig regjering
Fortsatt gitt regjeringas premiss om å redde oss, har verken innkjøp av vaksiner og gjennomføring av vaksineringa vært god. Det vakles hele tida om hvem som skal få av de knappe ressursene. 

Smittesporing— hvor smittes folk?
Etter ett år: Veit ikke hva som hjelper
Etter ett år har regjeringa iverksatt en rekke vedtak. Etterpå ofte et motsatt vedtak, uten begrunnelse det òg og like nyttesløst. 

Hvorfor forby besøk hos frisører, og så tillate det? Ingen begrunnelse på forhånd, ikke en oppsummering av hva som virka. Fotpleiere? Det samme. Ingen spør heller om hvorfor det virka, eventuelt ikke virka.

Aftenposten har hatt tilløp til ikke-applauderende hyllest-journalistikk, og har presentert ei liste over hvor i Oslo folk blir smitta. For sosiale sammenhenger viser den at regjeringa ikke reagerer i samsvar med den, og heller ikke Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. Og så er det også sånn at det å være smitta ikke er noe særlig stort helseproblem for de aller fleste, mest for idrettsutøvere som driver utholdenshetsidrett der hvert sekund teller. 

Styrt av Håvamål: Nektinga av alkoholskjenking i Oslo, virka det? 
Det blei innført 9. november 2020. Den 21.oktober økte antallet innlagte til 36 (to på intensiv)— i hele landet. Fram mot alkoholforbudet i Oslo økte antall innlagte til 100. Etter stenginga økte det til 139 den 17. november, og har holdt seg godt over 100 helt fram til i dag. Det er ikke mulig å spore resultatet av nytten ved å stanse alkoholserveringa, særlig når det også bare skjedde i Oslo og ikke andre steder i Østlandet. Tross stenginga av alkoholserveringa i Oslo fortsatte økninga av smittetilfeller Oslo —  i innvandrerbydelene. Eneste begrunnelse som paret Erna Solberg og Raymond Johansen har, er henta fra Håvamål: Når ølet går inn, går vettet ut. Det stemmer nok, hvis det blir mye øl. Men Solberg/Johansen kan ikke dokumentere at færre blir smitta, færre blir innlagte og dør av korona etter innskrenkinger av alkoholserveringa. Det er ikke så stort alkoholforbruk på sjukehjemma i Norge og blant de bydelene der smitten er størst.

Heller ikke hjalp det på smittesituasjonen i Oslo at treningssentrene blei stengt.

Når en ser hvor smitten er størst i Oslo, der den også har økt etter de mest inngripende tiltaka, er det ingen rimelig sannsynlighet at stenginga av alkoholservering og treningssentrene har betydd noe som helst. Heller ikke med forbudet mot barneidrett samtidig som skolegang tillates. Verken regjeringa eller byrådet gjør noe forsøk på å begrunne sammenhengen mellom tiltaka. Det trenger de ikke, journalister stiller ikke ubehagelige spørsmål. Journalistene er overlykkelige over at de får noe mer å fortelle om og plass i spaltene eller i tv. Ubehagelige spørsmål stiller heller ikke politikerne, bortsett fra stortingsvedtaket om å tillate alkoholservering til mat på restauranter. Et stortingsvedtak regjeringa slo knallhardt tilbake mot. 

Hva med andre virkninger av de vilkårlige tiltaka?
Oslo kommune oppgir på sin nettside følgende om husholdningene i Oslo: «Den vanligste husholdningstypen i Oslo består av én person og utgjorde om lag 47 prosent av husholdningene ved begynnelsen av 2019. Videre besto om lag 28 prosent av husholdningene av to personer». Halvparten av Oslos befolkning er altså stengt ute fra sosial kontakt med andre over et glass øl eller vin utafor boligen sin, det samme kan en si om topersons husholdninger. Til sammen tre av fire husstander i Oslo. Voksne burde kunne tåle dette — en stund. Men ingen partier ivaretar deres interesser. Verst er det for barn og ungdom. Kanskje mister de skolegangen med alt det innebærer av nødvendig sosial læring utafor familien, og de mister også annen felles fritidsaktivitet. Verken smitte, sjukdom eller død er noe problem for ungdom. I praksis ingen under 60 år. Likevel kjøres det i vei med tiltak av typen «Tenk på et tiltak». Alle de økonomiske nedskjæringene rammer ikke bare oss alle økonomisk, men også helsa vår med alle sine sosiale innskrenkinger.

Behandlinga av koronasituasjonen bekrefter at Norge er et samfunn der regjeringa med støtte av Stortinget og mediene kan gjennomføre den politikken de vil uten grunnleggende motforestillinger. Vi kneler av frykt i ensretting.

Ove Bengt Berg