POSTED IN Norge, Virkelighetsforståelse

Etnisitet:

Hvorfor er det forskjeller i dødelighet?

1 kommentar
Print Friendly, PDF & Email

Hvorfor klarer noe etniske grupper seg bedre enn andre?

Innlegget jeg publiserte på derimot.no den 26.04 av Ove Bengt Berg er virkelig verdt å diskutere. Han reiser en problemstilling som mange på venstresiden regner som forbudt; Er det noe ved våre nye landskvinners/-menns kultur som får noen uheldige utslag i møte med den norske kulturen?
Å ikke kunne kommunisere i et samfunn fører til sosial isolasjon.

Jeg vet ikke sikkert hvorfor noen er mer utsatt for sykdom og død enn andre. Men det er viktig å kunne snakke om det. Selv tenker jeg at en annen grunn (i tillegg til blant annet språklige problemer) kan være at det er et ideal med en sunn livsstil i Norge, noe som ikke nødvendigvis er utbredt i andre kulturer. Det forutsetter en viss velferdsfordeling, men også holdninger til og kunnskap om betydningen av blant annet et sunt kosthold, aktiv livsstil osv. Å bruke tid og ressurser på helse gir en gevinst i forhold til sykdom. 

I denne sammenhengen er språket en nøkkel. Men det er hovednøkkelen til alle integreringstiltak, slik Ove Bengt Berg har påpekt. Uten språk er integrering ikke mulig.

Det er altså mange forhold som skaper forskjeller mellom grupper, og disse kan registreres i statistikker. Det er ikke farlig, men nødvendig å diskutere hvorfor det er slik. Jeg vil her trekke frem to andre aspekter hos innvandrergrupper som kan forklare noen av årsakene til forskjeller vedrørende koronasmitte.

Om betydningen av tillit til staten:

Selv har jeg erfaring som veileder for flyktningkonsulenter i en periode med mange flyktningemottak. Jeg noterte meg at mennesker fra visse kulturer ofte ga helt feilaktige opplysninger om seg selv, egen bakgrunn og annen viktig personlig informasjon: Til stor frustrasjon for konsulenten i den kommunen som skulle hjelpe dem til rette. Vi skjønte etter hvert at dette var en del av «deres kultur», i verste forstand. De så på myndighetene som fiender og hadde erfaringer for akkurat det.

Det som kan være kultur og en nødvendighet i ett land, i én situasjon, for en gruppe, kan virke mot sin hensikt under andre betingelser. Mennesker som har vokst opp med en statsmakt som bare har plaget dem, slik mange jeg snakket med hadde opplevd det, kan vanskelig føle spesiell tiltro til en statsmakt slik vi kjenner den fra den skandinaviske velferdsmodellen, før de får erfaring med den. Har de bakgrunn fra en utpreget familie-og klan-kultur søker de trygghet der og ikke hos offentlige instanser, slike som vi har bygget opp i Norge.

 

Tillit bygges opp over tid og knytter mennekser sammen. Mistillit skaper avstand.

En flyktningkonsulent jeg snakket med en gang sa til meg: «Du aner ikke hvordan de latterliggjør og morer seg over den norske staten og velferdsordningene når ingen kan høre dem hjemme. De regner nordmenn som dumme som betaler alt dette for dem». Dette gjelder naturligvis ikke alle, men det forteller om deres egen erfaring med statsmakten der de kommer fra. Og det blir lett resultatet når en kommer fra en kultur hvor staten er fienden og en er dømt til å stole på klan, slekt og familie. Dette kan bidra til å forklare at enkelte miljøer ikke er opptatt av å følge med på nyheter og råd fra myndighetene og det får konsekvenser, også i koronatider.

Om betydningen av velferdsordningene:

Men noen av de som kommer hit, særlig de som kommer fra land hvor statsmakten ikke bare har vært negativ, skjønner også at kollektive ordninger sikrer alle et minimum av velferd. 

I utgangspunktet er disse ordningene tuftet på arbeiderbevegelsens gamle storslåtte ide: Velferd skal være for alle og ikke bare for dem som har alt fra før. For å unngå stigmatisering laget en tiltak som omfattet alle – også for de som ikke trengte dem. Tanken bak var denne:

Det er bedre å skyte med hagle på hele befolkningen enn med skarpt på enkeltindivider.

Skarpskyting skaper ofte større sår enn det hjelper, og vil dessuten fungere som særtiltak. Gjennom særtiltak som varer over tid skaper vi særlinger og ikke selvstendige, trygge og stolte individer.

Men velferdsordningene forutsetter også at en ikke bare mottar men deltar som giver. Det er fremmed for mange nye landsmenn/kvinner, men også for et økende antall norske. Det gir rettigheter men også plikter.

I dag går velferdsordningene langsom i oppløsning fordi et stadig større antall mennesker, ikke bare norske, men ikke minst innvandrere med en helt annen livserfaring, ikke forstår betydningen av disse og dermed ikke forsvarer dem. Tvert imot.

De er ikke kommet rekende på en fjøl helt ut av det blå men er del av norsk arbeiderbevegelse sin arv og en viktig del av den norske identiteten som det er viktig å bevare og forsvare.

I Norge, som en del av den norske kulturen, er det å bevege seg i naturen viktig. Det har helsemessig betydning

Og ja, i disse koronatider, vil en kunne finne forskjeller mellom ulike grupper som sannsynligvis har sammenheng med kultur, livserfaring, leveregler og vaner. Noe annet ville være en stor overraskelse. Å diskutere disse forskjellene er derfor viktig, for å finne hensiktsmessige måter å løse etniske konflikter på. 

For å gjenta dette til det kjedsommelige: Kravet til språkkunnskaper er én avgjørende forutsetning for å klare seg, f.eks. blant annet for å få med seg nyhetene om det som foregår i det landet en bor i. 

Knut Lindtner

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

1 kommentar. Leave new

  • ­R­­e­­g­­i­­s­­t­r­­e­r d­­­e­­­g o­­g k­l­a­­­s­­s­­­i­f­­­i­­s­­e­r m­­­i­n u­n­g­e s­­­e­x­y f­­­i­­­t­­­t­e ­-­­­ http://photo0102738.e17.club

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Øyvind Andresen:

Om konspirasjonsteorier og hersketeknikker.

Forrige innlegg

Flerkulturen:

Ikke bare biler i brann: smitter også korona best?

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.