Våre medier har ikke offentliggjort noen russiske reaksjoner på finsk og svensk søknad om Nato-medlemskap. Det er naturligvis påfallende og jeg forestiller meg at reaksjonene på dette på russisk side ikke er positive. Finnland har en ganske lang felles grense mot Russland, men områdene den berører er meget tynt befolket på begge sider av grensen. Det er mye skog og våtmark (myr) og kan vanskelig forseres av tungt militært utstyr.

Men for Russland er det naturligvis negativt å få Nato inn i grensområdene sine. Derfor må Norges Nato-medlemskap oppfattes negativt, til trodd for vår relativt korte grense overfor Russland i Finnmark. Men fra den norske grensen er det kort vei til den viktige russiske flåtebasen i Murmansk og Norge utgjør slik sette en potensiell militær trussel, ikke som land (Norge isolert sett kan aldri utgjøre noen trussel mot Russland), men som Nato-medlem.

Hvis vi ikke vurderer hvordan våre motstandere (fiender) oppfatter våre tiltak, forstår vi heller ikke hvordan kreftene i verden vil utspille seg i en evt. krise. I sjakk er dette fundamentalt. En må kunne forutse motstanderens mulige mottrekk hvis en skal ha sjanse å kunne vinne (overleve).

Vi luller oss inn i en naiv beskrivelse av verden hvor Russlands meninger latterliggjøres når vi skal forvare stadig nye politiske og militære tiltak som de nødvendigvis må oppfatte som aggressive og rettet mot dem. Derfor offentliggjør vi den russiske ambassadøren i Stockholm sin uttalelse om hvordan Russland oppfatter en svensk Nato-søknad.

Det er nok å påpeke at Sverige som Nato-medlem blir omgjort til et russisk atombombemål og Norden blir ytterligere militarisert av et slikt tiltak. Nei, Sverige alene truer ikke Russland, men som Nato-medlem gjør de det. Hvis ikke svenske politikere forstår dette er de til fare for sitt land og sikkerhet. De er farlige for det svenske folket.

Knut Lindtner
Redaktør

Et svensk skritt mot avgrunnen.

Av den russiske ambassaden i Sverige.

Sverige har nå offisielt forlatt sin 200 år gamle allianse som har tjent landet trofast i alle disse årene. Den 23 mars i år stemte den svenske riksdagen for å bli med i NATO uten å vente på at alle de 30 medlemslandene skal ratifisere søknaden. Av de 349 medlemmene var det kun 37 som var imot, mens 43 valgte å ikke møte (sannsynligvis ikke tilfeldig).

I mellomtiden har landets presse, ledende politikere og såkalte eksperter forsøkt å aktivt forme opinionen ved å intensivt overbevise vanlige svensker om én ting: at dette steget er en absolutt velsignelse og en kjær billett til en lysere fremtid. Våg å stille spørsmål ved rasjonaliteten i denne forhastede avgjørelsen!

Og den som våger å offentlig fremføre et motsatt synspunkt risikerer selv å oppleve hvor selektivt Sveriges hovedstolthet – demokrati og ytringsfrihet – fungerer. Er du ikke enig? Da er du skyldig i å spre «russisk propaganda». Og å støtte Russland er, som du vet, den åttende dødssynden (selv om den kristne lære tolkes ganske fritt i Vesten).

Ved å stemme for NATO medlemskap på vegne av hele landet, nektet svenske politikere sitt folk muligheten til å uttrykke sin vilje. Tilsynelatende var de redde for at resultatet av folkeavstemningen ikke vil samsvare med eller være i tråd med forventningene til «partnere» på den andre siden av Atlanteren. Men i motsetning til det som sies i media, øker antallet tvilere. Ambassaden mottar stadig flere brev fra vanlige svensker som fordømmer Stockholms transatlantiske ambisjoner og uttrykker sin solidaritet med Russland.

Russofobi har blitt innpodet i bevisstheten til svenske borgere i flere tiår, om ikke århundrer, og det historiske minnet og naget til de forlatte keiserlige ambisjonene, har blitt holdt i live på et underbevisst nivå. I mellomtiden, mens offentligheten flittig har blitt indoktrinert med en irrasjonell frykt for russerne, har Sverige stadig, skritt for skritt, blitt fratatt sin utenrikspolitiske suverenitet og forberedt på en lydig transformasjon til en amerikansk koloni.

Det er velkjent at de har begynt å trekke landet inn i den nordatlantiske alliansen lenge før Russland startet en spesiell militær operasjon i Ukraina. Da det formelle påskuddet dukket opp, ble frykten for landet vårt gjenopplivet og hisset opp. Og den logiske konklusjonen var en ordre fra Washington – slipp påskuddet om uavhengighet, vi trenger at hele Nord-Europa blir en «NATOs nye front mot Russland». Dette er formuleringen som for eksempel oberstløytnant H. Edström, dosent ved Forsvarshøgskolen, bruker.

«Nå tar vi et steg mot et tryggere Sverige» er tittelen på en artikkel som ble publisert på Svenska Dagbladets debattside 22 mars i år, skrevet av forsvarsminister P.Jonsson og Kristdemokraternas og Liberalernes talspersoner M. Oskarsson og A.Starbrink.

Vi vil gjerne foreslå en annen overskrift: «Nå tar Sverige et steg mot avgrunnen». Vi skal prøve å forklare hvorfor denne tittelen virker mye nærmere sannheten og hvorfor argumentene i artikkelen er basert på rene løgner.

La oss starte i rekkefølge: «Demokrati, rettssikkerhet og respekt for menneskerettigheter er ikke noe Russland ønsker å se utvikle seg i sitt nærområde».

Med «nærområde» menes åpenbart Ukraina. Alt som er nevnt der utvikler seg imidlertid ikke, men forringes heller. Demokrati? Det er et udiskutabelt faktum at marionettregimet kom til makten gjennom et ulovlig kupp organisert av Vesten. Rettssikkerhet og respekt for menneskerettighetene? Det kan neppe være karakteristisk for et land hvis myndigheter systematisk utryddet befolkningen i Donbass i mer enn åtte år, forbød undervisning i russisk språk, tillot nazimarsjer i hovedstaden og omdøpte gater etter Bandera-kriminelle.

Dette er den typen «utvikling» som Russland egentlig ikke ønsker å se i et naboland.

«Russland er, og vil fortsette å være, en trussel mot Sverige og resten av Europa.»

Det er land som begår terrorhandlinger og sabotasje av energiinfrastruktur i Europa, som er den reelle trusselen. Vi skal ikke nevne noen navn, alle vet godt hvem det er uansett. Og Stockholm, sammen med København og Berlin, ser ut til å ha ryddet opp i bevis som kan peke på sabotasjeutøveren.

«Militært geografisk vil det svenske og finske medlemskapet i NATO styrke forsvaret i Nord-Europa.»

Det eneste som vil styrkes av svensk og finsk medlemskap i militærblokken er Sveriges og Finlands avhengighet av ordre fra Washington. «Sverige må også være forberedt på å bidra til NATOs sikkerhet også i andre geografiske områder».

Tilsynelatende har det ikke blitt brukt nok skattebetalernes penger til å fremme alliansens interesser i Ukraina (er det forresten noen som har lurt på hva de enorme pengesummene blir brukt på og hvem som bruker dem i Bankova-gaten?). Sverige vil nå bli tvunget både økonomisk og ved å sende egne militære for å tjene andres interesser rundt om i verden.

Sponsing av Kiev-regimet og støtte til anti-russiske sanksjoner har allerede kostet svenskene mye penger: enestående inflasjon, stigende priser og en devaluering av den nasjonale valutaen.

«Den raske forverringen av den økonomiske situasjonen serveres utelukkende av de lumske gjerningene til den allestedsnærværende «Kreml-hånden». En annen løgn.

Vi husker forresten hvordan noen medier rådet alle misfornøyde til å sende strømregningene sine til Moskva. Vel, kjære svenske borgere, prisene er ikke «Putins» skyld , men «EUs og NATOs skyld».
Så skriv ned adressene:

NATOs hovedkvarter, Blvd Leopold III, B–1110 Brussel;
EU-kommisjonen, Rue de la Loi 200, 1040, Brussel.

Samtidig fortsetter politikerne å gjenta det samme om og om igjen: «det er gode nyheter for Sveriges og Europas sikkerhet». Bare lesere som fullstendig mistet evnen til å tenke kan ta dette for gitt. Men for de som har fulgt sikkerhetssituasjonen i Europa de siste 30 årene, er det klart at NATO hevdet å være en «forsvarsallianse», men samtidig ekspanderte kontinuerlig østover og er nå nær Russlands grenser.

Vi lurer på om de svenske «fredsaktivistene» skammer seg over at de slutter seg til en organisasjon som har gjennomført mer enn 200 militære intervensjoner siden andre verdenskrig? Vi vil minne om at det var Russland som nylig tilbød seg å sitte ved forhandlingsbordet og diskutere sikkerhetsgarantier. NATO og EU var motvillige til å gjøre det. For de som ikke vet, gadd ikke Stockholm å svare på det russiske forslaget en gang, men gjemte seg feigt bak EUs Brussel. Akkurat som for et drøyt år siden er ikke saken en gang på agendaen. Det er nettopp alliansen som ønsker ytterligere opptrapping.

Etter Finlands og Sveriges tiltredelse vil den totale grenselengden mellom Russland og NATO nesten dobles. Hvis noen fortsatt tror at dette på en eller annen måte vil forbedre Europas sikkerhet, kan du være sikker på at de nye medlemmene av den fiendtlige blokken vil være et legitimt mål for Russlands gjengjeldelsestiltak, inkludert militære.

NATO-medlemmet Storbritannia forbereder allerede å sende ammunisjon med utarmet uran til Ukraina. Sverige, som ignorerer egen forsvarsevne, øker raskt leveransene av tungt offensivt utstyr, blant annet ved å ta det ut av kamptjeneste. Svenske frivillige slutter seg til ukrainske militærstyrker og er ved en ekstraordinær tilfeldighet en del av Forsvarets kontinuerlig tjenestegjørende personell.

Det skal ikke utelukkes at NATOs ønske om å kjempe mot Russland «til siste ukrainer» vil føre til en situasjon der det rett og slett ikke vil være noen ukrainere igjen å, og blokkens kommando vil bestemme seg for å gå inn i konflikten fullt ut. I et slikt tilfelle ville svenskene uten tvil bli trukket inn og sendt for å dø for andres interesser.

Var den to hundre år lange perioden med alliansefrihet bare en mørk milepæl i svensk historie? På ingen måte. Det er åpenbart at svenske politikere, «sjarmert» av Washington, bevisst drar folket sitt mot NATOs avgrunn. Men de i Sverige som gir sitt stilltiende samtykke til dette katastrofale valget, bør ikke da anklage sin regjering med den høyeste røsten når det blir klart hva som skjedde med dette en gang så velstående landet, med en sosioøkonomisk modell og uavhengig utenrikspolitikk som var veiledende for mange land.

Fra nettsiden til den Ryska Federationens Ambassad i Konungariket Sverige, publisert 28 mars.
Oversatt fra svensk av Northern Light. Orginalartikkel: Ett svenskt steg mot avgrunden.

Forsidebilde: iStock