Storbritannia:

Slutten på menneskerettighetene slik som vi kjenner dem

I Storbritannia forberedes det nå en ny lovgivning som vil erstatte menneskerettighetene, slik som vi kjenner dem, med nye menneskerettigheter som vil være knyttet til bestemte betingelser.

Av Thomas Röper, Anti-Spiegel

Jeg rapporterte den 22.juni om at det i Storbritannia planlegges en forandring i menneskerettslovgivningen, som for eksempel vil gjøre det mulig for Storbritannia å ignorere dommer fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Det er jo for så vidt ille nok, men det er ifølge en av mine lesere bare toppen av isfjellet. Han gjorde meg oppmerksom på en artikkel, som allerede i februar 2022 omtalte de britiske planene, og hvis spådommer nå inntreffer.

Artikkelen ble publisert på nettsiden off-guardian.org, som jeg hittil ikke har lest så mye fra, men det som jeg har lest, har riktignok (som også ofte er tilfellet på Anti-Spiegel) vært spisst formulert, men vel gjennomarbeidet og belagt med kilder. Off-guardian ser ut til å ha flere ting til felles med Anti-Spiegel, for mens jeg har kalt min nettside for «Anti-Spiegel» fordi jeg ergrer meg over at Der Spiegel har løyet til meg i årtier, ble off-guardian, etter det de selv angir, grunnlagt av folk som irriterte seg over at deres kommentarer til artikler i Guardian ble sensurert, og at de ble utestengt fra å kommentere der.

Jeg vil nå presentere min oversettelse av artikkelen, som allerede i februar ble publisert på off-guardian og deretter kort kommentere innholdet. Lenkene i artikkelen har jeg kopiert fra originalen.

Oversettelsen begynner:

Storbritannia «reformerer» menneskerettslovgivningen…

Tvangsvaksinasjoner i horisonten?

Den britiske regjeringen planlegger å revidere menneskerettslovgivningen og å legge mer vekt på «personlig ansvar» og «plikter overfor samfunnet som helhet» og å forhindre at mennesker «misbruker» sine rettigheter.

Det høres ganske forferdelig ut, ikke sant? Men la oss gå tilbake til begynnelsen.

I desember 2020 kunngjorde den britiske regjeringen at den i nær framtid ville komme til å vurdere en reform av menneskerettighetene. Denne kunngjøringen ble ett år senere, den 14.desember 2021, gjort mer konkret, idet regjeringen innledet en «høring» med det formål å omstrukturere menneskerettighetslovgivningen.

Det som planlegges, er å erstatte den gjeldende rettighetslovgivningen med en såkalt «UK Bill of Rights», en politikk som stammer fra Cameron-regjeringen. Den nye «Bill of Rights» vil oppdatere og erstatte «Human Rights Act».

Et kort sammendrag av de britiske menneskerettslovene:

Noen rettigheter er nedfelt i sedvaneretten fra Magna Cartas tid, men når vi i Storbritannia snakker om «menneskerettigheter», henviser vi i de aller fleste tilfeller til Human Rights Act 1998.

Denne loven er i det alt vesentlige en ordrett kopi av Den europeiske menneskerettskonvensjon, som ble vedtatt av Europarådet i 1950-årene.

Hensikten med å inkludere den internasjonale avtalen i den nasjonale lovgivningen var at britiske borgere nå kunne innklage menneskerettighetssaker til innenlandske domstoler istedenfor å måtte henvende seg til Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Som ved de fleste menneskerettslover, fra FNs erklæring om menneskerettigheter til Den amerikanske forfatningen, blir Human Rights Act i de fleste tilfeller rett og slett ignorert eller i beste fall omgått. Men den finnes, og den gir den enkelte en viss beskyttelse mot statens makt.

Vil det også komme til å være tilfellet etter disse «reformene»?

Den «høringen» som for tiden pågår om «reformeringen» av menneskerettene i Storbritannia, vil avsluttes neste måned (mars 2022), og de endelige anbefalingene vil først bli offentliggjort om noen måneder. Men selv om vi ennå ikke kan være sikre på nøyaktig hva de kommer til å inneholde, kan det som hittil har blitt offentliggjort gi oss en viss ide.

Justisministeren, Dominic Raab, som står for høringen, sa for kort siden i et intervju på LBC:

«Våre planer for en Bill of Rights vil styrke typiske britiske rettigheter som ytringsfrihet og juryordningen, mens de samtidig vil forhindre misbruk av systemet og tilføye en god porsjon sunn fornuft.»

Hvis du er skrudd sammen på samme måte som jeg, da har begrepene «misbruk av systemet» og «sunn fornuft» allerede fått deg til å bli mistenksom, men det finnes jo ingen konkrete detaljer her.

Kanskje tenker du nå at hvis du leser hele briefing-dokumentet, vil det ikke være noe der som kan rettferdiggjøre en slik mistenksomhet.

… men jeg har lest det, og det finnes noe der.

Når man borer seg gjennom fyllstoffet og leser igjennom det byråkratiske språket, «kan man ikke unngå å legge merke til flere røde flagg som vaier, særlig i de erklærte målene (min uthevning):»

«Våre reformer vil bringe utvidelsen av og inflasjonen i retter uten demokratisk godkjennelse under kontroll og sørge for mer rettssikkerhet.»

«[Bill of Rights vil] sørge for mer klarhet ved tolkning av bestemte rettigheter, som for eksempel retten til vern av privat- og familieliv, idet den vil tjene som en rettesnor for Storbritannias domstoler ved tolkningen av rettighetene og deres avveining mot interessene til vårt samfunn som helhet.»

«[Bill of rights vil] sikre at myndighetene kan utføre de oppgavene som parlamentet har gitt dem, uten å måtte frykte at det fører til kostbare rettsstridigheter som er relatert til menneskerettighetene.»

Regjeringen er forpliktet til å sørge for at de største sosiale medieselskapene beskytter brukerne mot misbruk og skade, og dermed sørger for at enhver kan benytte seg av sin rett til ytringsfrihet uten å måtte være bekymret for misbruk.»

Å beskytte myndighetene mot rettslige konsekvenser, å bekjempe «misbruk» på internett, at privatsfæren underordnes den nasjonale sikkerheten… det er nå til dags ganske normale mål for nye lover. Man forventer jo det – det har nesten blitt en klisjé.

Det som gir størst grunn til uro, er hvor ofte «plikt», «ansvar» og «samfunnet som helhet» nevnes.

For eksempel denne setningen fra forordet, som ble skrevet av Raab selv:

«vårt system må skape den riktige balansen mellom rettigheter og ansvar, individuell frihet og offentlig interesse»

Og i punkt 6 i sammendraget…

«Bill of Rights vil sikre at det skapes en passende balanse mellom den enkeltes rettigheter, det personlige ansvar og den allmenne offentlige interesse.»

…og så også punkt 9:

«[Bill of Rights vil] anerkjenne at det ved siden av rettigheter også finnes plikter, og at det reflekteres i tilnærmingen til hvordan man avveier kvalifiserte rettigheter mot de rettsmidler som er tilgjengelige for å klage på brudd på menneskerettighetene.»

I innledningen til kapittel 3, «The Case for Reforming UK Human Rights Law», beklages:

«oppblomstringen av en «rettighetskultur» som har fortrengt det nødvendige fokus på personlig ansvar og offentlighetens interesse […] det offentlige vern er truet av den eksponentielle veksten i rettigheter»

Lenger nede går man mer i detalj:

«Det internasjonale rammeverket for menneskeretter anerkjenner at ikke alle retter er absolutte, og at man må kunne avveie et individs rettigheter enten mot andres rettigheter eller mot den offentlige interesse. Mange av rettighetene i Konvensjonen er «kvalifiserte», idet de eksplisitt anerkjenner behovet for å respektere andres rettigheter og samfunnets behov i sin helhet. Tanken om at rettigheter kommer sammen med plikter og ansvar, er dypt forankret i den britiske frihetstradisjonen.»

Og så igjen i det første avsnittet i seksjon 4 «Emphasising the role of responsibilities within the human rights framework» [min uthevning]:

«Vi har alle ansvar i samfunnet: overfor samfunnet (som for eksempel for å følge loven og for å betale skatt), overfor våre familier og overfor folk rundt oss. Enhver har menneskerettigheter, uavhengig av om han oppfyller sitt ansvar eller ikke, særlig de absolutte rettighetene i Konvensjonen, som forbudet mot tortur. Ikke desto mindre er regjeringen av den oppfatning at rammeverket for våre nye menneskerettigheter bør vektlegge betydningen av det personlige ansvar.»

Det fortsetter på en like bekymringsverdig måte…

«Når en domstol vurderer forholdsmessigheten av et inngrep i en persons kvalifiserte rettigheter, vil den vurdere i hvilken grad personen har oppfylt sine egne relevante plikter.»

Det overordnede budskapet er klart: Menneskerettigheter kan knyttes til «ansvar», og enhver som ikke oppfyller sine «plikter», fortjener mindre rettslig beskyttelse av sine rettigheter.

Det er hverken en ny tankegang eller et nytt språk. I tiden med Covid har vi stadig vekk opplevd at det har vært like mye tale om plikter som om friheter, men det var også slik før Covid.

I årevis har man begrenset ytringsfriheten under henvisning til «støtende oppførsel» eller «spredning av feilinformasjon». Privatlivets fred har lenge vært underordnet «den nasjonale sikkerhet» og «å beskytte mennesker».

Lover om menneskerettigheter blir regelmessig overtrumfet av Patriot Act eller Investigatory Powers Act eller av et dusin like skrekkelige lover på begge sider av Atlanteren.

Men istedenfor å omgå lovene om menneskerettigheter vil denne regjeringen – for å sitere Raab – «bygge dem opp på ny». Det betyr at de vil vrake de gjeldende lovene og skrive helt nye lover. Slike som bruker «sunn fornuft» for å sikre at mennesker «blir holdt ansvarlig» og ikke «misbruker» sine rettigheter.

Innenfor rammen av denne såkalte reformen forsøker man å knytte de grunnleggende menneskelige frihetene opp mot betingelser. Man bytter ut «opplagte sannheter og rettigheter» som alle mennesker «ble gitt ved sin fødsel» med en avtale med staten – som forventer en motytelse.

Det er et seismisk skifte i selve definisjonen av «rettigheter».

Hele poenget med menneskerettigheter består i at de er medfødte og umistelige, at de gjelder for alle overalt, og at de ikke er en gave som deles ut av myndighetene.

Men nå hevder den britiske regjeringen at det er den som tildeler folk deres rettigheter, og at det er en motytelse for at de oppfyller sine plikter.

Og tatt i betraktning alt pratet under «pandemien» om «å beskytte andre» og om «ansvar» – med munnbind, nedstengninger og framfor alt vaksiner er det ikke vanskelig å forstå hva disse «pliktene» i framtiden kan komme til å gå ut på.

Man snakker ennå ikke eksplisitt om en vaksinasjonsplikt, men når disse nye «menneskerettighets»- lovene blir vedtatt, kan den neste pandemien bli mye vanskeligere å komme seg igjennom.

Den fullstendige høringen om reformen av menneskerettighetene, finner du her om du har behov for det. Og hvis du legger merke til noe viktig som vi har oversett, kan du skrive det i kommentarene nedenfor.

Slutt på oversettelsen

Velkommen til den vidunderlige nye verden

Det som off-guardian skrev i februar, og som akkurat nå gjennomføres i Storbritannia, stemmer perfekt overens med det som min informant og jeg har funnet ut i vårt arbeid med boken «Inside Corona». Pandemien var et verktøy som ble brukt til å øke (den statlige) kontrollen over menneskene (i Vesten) til et nytt nivå, som det ikke hadde vært mulig å nå uten pandemien. Pandemien har blitt brukt som et påskudd for å gjennomføre innskrenkninger i menneskerettigheter og friheter, inkludert forsamlingsfriheten og retten til å demonstrere, i ytringsfrihet og pressefrihet og databeskyttelse. I tillegg har retten til bevegelsesfrihet blitt opphevet. Folk (i Vesten) har måttet venne seg til alt dette i de to årene med pandemi, og det kan ikke utelukkes at dette vil gjenta seg til høsten.

Under vårt arbeid med «Inside Corona» fant min informant og jeg i våre undersøkelser ut at pandemien bare var et middel for å kunne gjøre alt dette mulig (og faktisk en del flere ting, for eksempel å foreta genteknologiske inngrep på mennesker, i naturen og i dyreriket). Hvis du har lest boken «Inside Corona», sier jeg bare «malaria» og «gene drive», og du vet hva jeg mener.

Men det handler jo om mye mer enn dette, nemlig om Agenda 2030, som FNs bærekraftmål er en del av, og disse bærekraftmålene høres veldig positive og attraktive ut når man leser dem. Men hvis man ser nærmere på underpunktene til underpunktene i bærekraftmålene, og programmene som skal brukes til å nå dem, da blir det klart at det handler om å ha en fullstendig kontroll over så mange mennesker som mulig. Det vil føre for langt å forklare det her, for bare Den tyske bærekraftstrategien som forbundsregjeringen har utviklet for å nå bærekraftmålene, har 249 sider, så temaet er virkelig veldig komplekst. Jeg har viet temaet et eget kapittel på 14 sider i «Inside Corona». Likevel kunne jeg der bare behandle temaet ganske overfladisk.

For den som ønsker å utøve denne totale kontrollen, står våre menneskerettigheter, slik som de hittil har vært utformet, i veien, for de umuliggjør en slik total kontroll. Derfor passer kunngjøringen fra Storbritannia om at menneskerettighetene nå skal være betinget av at man oppfyller sitt ansvar og bestemte plikter, altså at man bare under bestemte betingelser har menneskerettigheter (nemlig at man viser lydighet overfor øvrigheten), perfekt med det som vi har funnet ut i vårt arbeid med «Inside Corona».

Grunnen til at jeg ble så sjokkert over artikkelen i off-guardian, er framfor alt at den er fra februar, og at nå, bare 4 måneder senere, så er det nettopp det som skjer som ble beskrevet der. At den britiske justisministeren nå begrunner sin reform med en aktuell dom fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, viser bare (som artikkelen i off-guardian jo også viser) at denne «reformen» har blitt forberedt i lang tid, og at man bare trengte et påskudd for å bringe loven inn for det britiske parlamentet. Til og med formuleringene som justisminister Raab nå brukte ved presentasjonen av lovutkastet, er de samme som off-guardian siterte i februar. 

Vi bør altså følge nøye med på utviklingen i Storbritannia. Hvis denne loven faktisk blir vedtatt, er det nok bare et tidsspørsmål før andre vestlige stater feirer det som en innovasjon, som de da neppe vil nøle lenge med å innføre i sine egne land.

Oversatt av Rune G

Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst

Forsidebilde: DESIGNECOLOGIST