POSTED IN Diverse, Globalisering

Erik Plahte:

Noen tanker om korona og beredskap.

3 kommentarer
Print Friendly, PDF & Email

Av Erik Plahte 

Disse linjene er skrevet i full fart og er ikke så grundig gjennomarbeida som de burde ha vært. Jeg forsvarer det med at situasjonen er akutt og spesiell.

______________________________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Steigan.no
______________________________________________________________________________

Regjeringa setter i verk drastiske tiltak for å begrense korona-epidemien. Forslaget til kriselov gir regjeringa i praksis helt frie tøyler til å sette i verk alle slags «forsvarlige og effektive tiltak som er nødvendige for å begrense forstyrrelsen av normale samfunnsfunksjoner som følge av utbruddet av Covid-19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor og samfunnet for øvrig», som det står i lovteksten. Dette er en type lovbestemmelse som man helst forbinder med en krigssituasjon, opprør eller et fascistisk regime.

Epidemien vil ikke dø ut før en tilstrekkelig stor andel av befolkninga har blitt smitta og har blitt immune. Dette kalles flokkimmunitet (på engelsk «herd immunity»). Jo strengere tiltak som blir håndhevd, desto lengere tid tar det å nå denne kritiske andelen. Men før eller seinere må vi tilbake til normalen. Først da vil epidemien dø ut siden først da vil sannsynligheten for at flere skal bli smitta, bli liten nok.

Illustrasjon: Shutterstock


Kanskje er det nødvendig med så kraftige tiltak som nå blir satt ut i livet. Men hvorfor? Det har ikke bare med viruset å gjøre. Det er en sammenheng mellom den nasjonale kriseberedskapen og hva slags og hvilke tiltak som må settes i verk. Jo lavere beredskap vi har, først og fremst den medisinske beredskapen, desto strengere tiltak må til for å hindre at for mange blir sjuke samtidig. For dersom det skulle skje, vil det bli vanskelig eller umulig å opprettholde vitale samfunnsfunksjoner fordi vi har for lite å gå på, for liten bufferevne.

Der kommer nivået på den nasjonale beredskapen inn, på brei front. På en lang rekke områder har den nasjonale beredskapen blitt gradvis svekka av den ene regjeringa etter den andre de siste 20-30 åra. Det er dette som nå (kanskje) gjør det nødvendig med så drastiske korona-tiltak.

Svekka nasjonal beredskap på så mange områder

Sjukehusene er ikke lenger politisk styrt med en faglig ledelse. De drives som egne helseforetak som skal tjene penger og ledes av byråkrater uten demokratisk forankring og uten særlig helsefaglig innsikt.

Statens medisinaldepot ble oppløst på grunn av EØS-avtalen. Den moderne produksjonsmåten med «just in time» og «lean production» (minimalt lagerhold hos både produsenter og leverandører, produksjon skjer først når det kommer en bestilling) og lange produksjonskjeder gjør det uråd for myndighetene å holde kontroll med produksjon og import og sikre tilgangen på legemidler.

Beredskapslagrene for korn er nedlagt.

Kornsilo eller beredskaps-lager for korn


Sjølforsyningsgraden på mat er på bare ca 40%, og lite blir gjort for å øke den. Stadig mer matjord forsvinner. Ved en internasjonal matvarekrise, som kan oppstå av mange slags årsaker og trolig raskt og uventa, står vi svakt. Det vil ikke være nok mat til alle.

De blå-blå fører krig mot landbruket, fisket og landdistriktene ved en lang rekke tiltak: Nærpolitireformen (les fjernpolitireformen), nedlegging av lensmannskontorene, nedlegging av trafikkstasjoner, reduksjon av antall tingretter, rovdyrpolitikken har gjort saueholdet umulig i store områder i ulvesonen, landbrukspolitikken fører til at stadig flere bruk blir nedlagt og stadig mer innmark og beitemark blir liggende brakk, utbygginga av vindturbinparker i fjell og hei bidrar ytterligere til å gjøre det mindre attraktiv å bo i de berørte kommunene, landbruket rammes stadig av forskjellige overproduksjonskriser selv om vi produserer for lite mat sjøl, beitedyra som i verste fall kan klare seg på 100% norsk for, trues av Klimakur 2030 og EAT-kampanjen mens høns og svin lever av importert kraftfor som er produsert på en ikke-bærekraftig måte i land som trenger maten sjøl, fiskekvotene tas fra kystfiskerne og overlates til trålerflåten som tar med seg fisken til utenlandske mottak, i oppdrettsnæringa tjener eierne tjener milliardformuer og gir lite til lokalsamfunnene, det samme gjelder de utenlandske konsernene som skummer fløten av vindkrafta. Alt dette gjør oss dårligere rusta til å møte epidemi eller en internasjonal matvarekrise.

EØS-avtalen begrenser mulighetene norske myndigheter har til å føre en sjølstendig politikk på stadig flere områder, og krever markedsløsninger framfor politisk styring.

NSB er historie og erstatta av Vy, GoAhead, SJ og kanskje enda flere selskaper etter hvert. Dette systemet er mer rigid, det er i mindre grad mulig å overføre ressurser fra et område til et annet i tilfelle et akutt problem, og selskapene må prioritere å tjene penger framfor å være fleksible for å løse presserende samferdselsproblem.

Investeringsbehovet i infrastruktur for å stå bedre rusta mot klimaendringene er stort og økende, men bevilgningene til flomsikring, utbedring av vann- og avløpsnettet, rassikring, vedlikehold av jernbanen, veier og bruer m.m. er helt utilstrekkelige.

Vi har ikke lenger noe troverdig nasjonalt forsvar. Forsvarsbudsjettene har blitt brukt på utenlandsoppdrag som i virkeligheten har vært å være leiesoldater for USA uten å få betalt for det, mens forsvaret av Norge må USA/Nato ta seg av. Dette svekker mulighetene til å føre en nasjonal politikk i en internasjonal krisesituasjon. Det må bli slutt på å gi opp nasjonal suverenitet til overnasjonale organer som EU og Nato. Ingen kan stole på at de vil prioritere våre interesser når krisa er der.

Alt dette får vi svi for nå

Forhåpentligvis vil folk nå få øynene opp for hvor livsfarlig denne politikken har vært, og kaste dem som står for den, ut fra regjering og storting. Vi må i langt større grad følge parolen om å stole på egne krefter, være mest mulig sjølforsynt på viktige varer, ha en så stor kapasitet på vitale samfunnsfunksjoner at vi er i stand til å takle kriser av alle realistiske slag som vil kreve ekstra kapasitet, organisere samfunnet slik at vi kan handle raskt, effektivt og målretta når ei krise inntreffer. For nye kriser vil komme. Ikke minst den svake klima- og miljøpolitikken borger for det. Det er ingen ting som tyder på at det 21. århundret blir spesielt fredelig og konfliktfritt.


Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

3 kommentarer. Leave new

  • Helsevesenet i de fleste vestlige land er styrt utifra en politikk basert på profittmaksimering. I et slikt system vil det automatisk oppstå helsekøer (helsekø=ordrereserve). Det er feks ikke bedriftsøkonomisk lønnsomt å ha mye ledig kapasitet i systemet. Og det er heller ikke lønnsomt å ha store lagre av feks smittevernsutstyr. I Norge har det vel vært slik at sengeprosenten har ligget på 100% (110%?) mens WHO derimot anbefaler 80% for å ha ledig kapasitet. Når det så kommer et nytt virus skal det veldig lite til for at det kan bli full krise i systemet. Man opplever mangel på sengeplasser, mangel på smittevernutstyr, mangel på hjelpemidler, mangel på medisiner og mye helsepersonell blir sykmeldt. En relativt liten virus/influensa-krise kan dermed føre til en stor sykehus-krise under slike forhold. Den store elefanten i rommet er et underdimensjonert helsevesen. Det er mulig at man bør betrakte det som først og fremst å være en helsevesen-krise.

    Svar
  • «De blå-blå fører krig mot landbruket,…. «

    Og de rød-rød fører krig mot de blå-blå. Og fram& tilbake. Partipolitikk ! Akk, ja.
    Istedet burde vi arbeide for saker,ikke konstruert uenighet og partipolitisk tullball.
    Der den viktigste er å se at arbeidskrefter er en nasjons viktigste gull. Arbeidskreftene bør derfor benyttes og effektiviseres i nødvendig produksjon i primærnæringene; hvis vi som nasjon vil være selvstendig , også i krisetider med stengte grenser.
    Og/eller når de som sitter med kontroll over verdensvalutaen finner det formålstjenlig å lage penge-krise i nasjon etter nasjon, for siden å bruke renter for å hente gevinst.)
    Penger er kun byttemidler (tall) i en nasjons dugnadsregnskap, og ikke noe vi som en levende nasjon er avhengig av i en krise. Det er det kun en statsadministrasjon og et utdattert & infløkt pengesystem som er.

    Svar
  • Krise?
    Hva trenger Norge (alle nasjoner) i både gode dager og «krisetider», foruten dopapir?
    Vi trenger energi til oppvarming. ( Det HAR vi gjennom vår fossekraft)
    Kjøtt ( Det Har vi fra utmarksbeiter og eng.
    Fisk ( Det HAR vi fra fritt fiske, og en oppdrettsnæring som produser 35 mill.! måltider hver dag.)
    Grønnsaker . ( Det HAR vi, stort sett det meste,fra vårt landbruk.)
    Bygningsmaterialer ( Det HAR vi fra våre skoger og cementproduksjon.)
    Et helsevesen ( Det HAR vi, selv om det bør styrkes.)
    Penger/byttemidler,et verktøy som skal HJELPE en nasjon, ikke ødelegge. ( Det HAR vi i våre kalkulatorer og dugnadsregnskap. )

    Hva trenger vi ikke:
    Arbeidskrefter som kastes bort på unødig administrasjon og partipolitikk.
    En sladder-presse som krisemaksimerer og splitter istedet for å belyse og forene.

    Arbeidskreftene fra de negative ( I et samfunnsregnskap) sistnevnte bør sluses inn i de positive førstnevnte. Da har , eller får, vi ingen krise.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Paul Craig Roberts:

To europeiske land riskerer å bli utslettet for å tekkes USA.

Forrige innlegg

Mediene pusher angst:

Frykt som sammfunnsproblem.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.