Av Svein Grødaland
Kardemommelova
I går summerte eg opp Bibelen sine ti bod med kardemommelova: Du skal ikkje plaga andre. Du skal vera snill og grei. For øvrig kan du gjera som du vil.
Kan denne brukast som overordna prinsipp både juridisk og moralsk? Langt på veg trur eg det.
Eg kan starta med næringslivet. Er konkurranse moralsk rett? Alle konkurransar ender med ein vinnar og ein eller fleire taparar. Kanskje ein av desse trong å vinna eit anbud får å overleva? Ikkje plaga andre. Ta med at arbeidsfolk må bera ein del av kostnaden ved anbud. Dårlegare avtalar og lågare løn er gjerne prisen for å gjera ting billigare.
Vera snill og grei?
Enn jussen? Kan alle juridiske saker målast opp mot kardemommelova? Malt med breid pensel: Alle juridiske tvistemål handlar om grunnleggjande usemje. Interessekonflikt. Ikkje gløym at Egner sine røvarar vart arrestert, og sendt til «omskolering» hos tante Sofie. Dei skulle verta gagns menneske. Det lukkast.
Boda summerer opp tre helt sentrale verdiar;
Brot på bod om liv og helse, om eigedom, andre sitt gode namn og rykte, og om eit ordna samfunn. Alt anna er presiseringar av desse. Dei religiøse boda er ikkje universelle på den same måten.
Motposten, EU spyr ut hundrevis av lovar og direktiv over oss. Dei fleste av oss anar ikkje kva dei handlar om, berre at me kjenner på konsekvensen når postverket reduserer på mannskap eller aktivitet, eller når EU vil forby oss å driva politikk til beste for eigne innbyggjarar. Då opptrer EU i strid med kardemommelova. Mykje av det EU gjer, er på ingen måte til beste for oss.
Torbjørn Egner var ein klok mann.
Det er eit stort «men» med all denne idyllen. Vår personlege moralske standard er ikkje bedre enn at juridiske presiseringar er avgjerande for eit godt samfunn. Alle treng eit sett grenser for å kunna fungera i samfunnet. Dei grenselause er ikkje gode for oss. Og dei fins.
Innlegget er hentet fra Politikus
Forsidebilde: KI-generert
1 kommentar. Leave new
Det er to ulike samfunnsformer man kan ha.
Man kan ha et samfunn tuftet på positive friheter (også kalt positive rettigheter), som betyr at man har frihet/rett TIL noe.
Men din positive rettighet krever således en positiv plikt av andre, altså at andre har en plikt til å tilby noe eller handle på en bestemt måte.
Din positive rettighet krever at jeg må respektere den ved å etterkomme den. Eksempler på positive rettigheter er retten til skattefinansiert skole, skattefinansiert helsevesen, jobb og minstelønn, «gratis» vei, «gratis» kollektiv… ja listen er nærmest endeløs.
På den andre siden har du negative rettigheter, eller negativ frihet. Frihet FRA noe. Din negative rettighet krever en negativ plikt av andre, det vil si en plikt til å ikke gjøre noe eller ikke å blande seg inn.
Kort fortalt: jeg lar deg være i fred og du lar meg være i fred.
I den private sfære så er det stort sett negative rettigheter som gjelder: du går ikke inn i naboen sitt hus, han går ikke inn i ditt hus… han kommer ikke og tvinger deg til å betale for hans bil, du tvinger ikke han til å betale din strøm… og så videre. De aller fleste mennesker oppfører seg på denne måten…. bortsett fra kanskje innbruddstyver, mordere, psykopater… og sosialister selvsagt.
Men i den statlige sfære, der er det motsatt. Der tvinger sosialistene deg til å betale for alt det sosialistene ser på som verdig: «gratis» kultur, «gratis» helse, «gratis» skole, «gratis» veier, «gratis» antirasisme…. Da må du være med på å betale for «gratis» ditt og «gratis» datt selv om du er sterk motstander av det, og nekter du… ja da kan det faktisk vanke fengsel.
Kort fortalt:
Er du tilhenger av at andre med loven i hånd skal kunne komme og forsyne seg av dine ting, fordi at de har «rett» på det?
Eller vil du helst bare leve i fred og selv kunne beholde fruktene av eget arbeid?
Avslutningsvis:
At man er tilhenger av negative friheter, det betyr ikke at man er i mot å hjelpe andre. Det betyr at man er i mot denne grunntaken om at vi alle ville levd i grøfta som syke analfabeter om det ikke hadde vært for staten.
«Sosialisme, som den eldgamle idéen som den har sitt utspring fra, blander sammen forskjellen mellom stat og samfunn. Som et resultat av dette, hver gang vi har insigelser på at noe skal gjøres av staten, da konkluderer sosialistene med at vi er motstandere mot at det skal gjøres i det hele tatt. Vi misliker statlig utdanning. Da sier sosialistene at vi er motstandere av utdanning. Vi protesterer mot statlig religion. Da sier sosialistene at vi ikke vil ha noe religion i det store og det hele. Vi protesterer mot statlig påtvunget likhet. Da sier de at vi er i mot likhet, og så videre og så videre. Det er nesten som at sosialistene skulle anklage oss for ikke å ville at folk skal spise mat, kun fordi vi ikke ønsker at staten skal dyrke korn.»
– Frédéric Bastiat (1801-1850)