POSTED IN Russland, Virkelighetsforståelse

En annen historie:

Mariupol reiser seg langsomt etter kampene.

0

Dette nettstedet, Derimot.no, er ukorrekt. Vi bringer nyheter og meldinger som de store mediene overhode ikke rører. Reportasjen under er en slik. Noe slikt får dere ikke se i NRK, eller i noen av våre andre store medier. Av også den grunnen er det viktig å videreformidle denne historien.

Det er enda verre om den er sann, noe vi tror den faktisk er. Men den forteller naturligvis ikke hele sannheten. Det er det ingen som gjør. I alle fall er det nyttig med et annet perspektiv for propagandaen har vært «graute tjukk» i nesten et år nå. Og da stirrer alle seg blinde.

Knut Lindtner
Redaktør

«Jeg ble nesten skutt for ikke å kunne ukrainsk»: innbygger i Mariupol forteller om krigens redsler og om gjenoppbygging av byen.

Dette er en rapport fra en russisk by som gjennomlevde kraftige kamper, og som nå våkner opp til liv igjen.

Foto: RT/Yuri Mironov

Kampene om Mariupol begynte den 24. februar, den første dagen av russernes militære operasjon. Og de tok slutt da de siste soldatene fra den nynazistiske Azov-bataljonen, som holdt en forsvarslinje i Azovstat-fabikken, til slutt overga seg.

I de tre månedene kampene foregikk ble de fleste av byens bygninger enten skadet eller ødelagt. Dette har statistikken bekreftet med hundrevis av bilder fra den nesten ruinerte byen, bilder som har blitt sett av hele verden. Ruinerte hjem, oppbrutte gater og ødelagt infrastruktur kan fortsatt sees i dagens Mariupol. Og til tross for dette bodde tusenvis av mennesker fortsatt i byen. Hva følte de rundt krigen og hvordan er livene deres i dag, og hvordan har byen greidd å komme seg i disse seks månedene med «fredelig» liv? Dette har RTs korrespondent prøvd å finne ut.

Viljestyrke midt i ruinene.

«Fare» Miner», er et av de første skiltene vi ser når vi går inn i byen. Hodeskalle og benrester er tegnet under inskripsjonen på en rød plakat. Under står den samme teksten på engelsk. 

Ødelagte bygninger kan vi se på begge sider av veien. Noe har ødelagte vinduer,  hull i veggene etter raketter, kuler og granater. Andre er blitt jevnet med jorden.

Vi ser et nedrevet senter med dusinvis av vrak av trikker,  det er nedbrente boligblokker på venstre bredd av elven. 

Dette området har lidd mest på grunn av beliggenheten. Det ligger rundt Azov-fabrikken, og noen av de kraftigste kampene foregikk her.

Allikevel er det ikke inntrykket av ødeleggelsene som er det mest sjokkerende inntrykket i Mariupol. Det ser nesten umulig ut, men Mariupol er en by som lever tross alt den har vært gjennom. 

Store deler av den sivile infrastrukturen fungerer som vanlig. Bussene kjører på rute og butikkene, ja til og med barene, er åpne. Innbyggerne i Mariupol ser ut til å komme tilbake til sine vanlige liv, tross det helvetet de har gjennomgått. De går til arbeidet, de tar barna til skolen, de lufter kjæledyrene. 

Sjokket etter krigens redsler blir overskygget av beundring for styrken til lokalbefolkningen og deres vilje til å leve.

Nedbrente hus, butikker med kjæledyr, og globalt kjøkken.

Rytmen til livet i Mariupol er nøye knyttet til solens gang over himmelen. Når solen går ned blir det stille. Byen er dårlig opplyst, så å gå ute er uhyggelig.

Uten å vente på portforbudet går innbyggerne hjem. De fleste etablissementer er stengt og gatene blir folketomme. 

Bare en isnende vind blåser over bygningsrester langs de tomme gatene. 

Men når morgenen kommer forandres alt. Markedene er åpne over hele byen. Noen er ganske små, kanskje 50 meter store. Det er lokalhandel med viktige varer. 

De som har små gårdsbruk selger egg, kjøtt, grønnsaker og pickles. Noen har bakt piroger. Og naturligvis er det nok av sjømat i det stakkars  Mariupol. Fisk, reker, krabbeklør, og til og med tørket tunfisk. Når klokken er to er det praktisk talt ingen varer igjen, og selgerne pakker sammen.

Foto: RT/Yuri Mironov

I gatene i sentrum er det større markeder, ofte kilometer lange. Der handles det til solen går ned. Her kan du kjøpe klær, noen av dem er faktisk av gode merker, sjeldne pins, forskjellige slags husholdningshjelpemidler, og til og med rød kaviar. Noen steder kan du veksle penger og kjøpe simkort fra den lokale operatøren Phoenix.

Vanligvis er det mye folk her. Til og med familier kommer for å sjekke priser og finne noe å kjøpe.

Bøndenes marked er ikke på noen måte det eneste stedet hvor du kan kjøpe de viktigste varene. Utvalget av varer i Mariupols butikker og supermarkeder er dårligere enn det du finner i en typisk russisk provins, men heller ikke så mye verre.

På noen måter er vareutvalget bedre enn det nasjonale gjennomsnittet. For eksempel kan du lett finne Coca-Colabokser å hyllene, selv om de kommer fra Iran.

Overraskende nok har Mariupol varer ikke bare for mennesker, men også for kjæledyrene. Utrolig nok kan du i kjelleren på et utbrent hus finne en fungerende kjæledyr-butikk med oppslag om prisene på døren. Til tross for alt fortsetter folk å kjøpe og selge og oppdrette kjæledyr, og til og med kle på dem både pent og varmt.

Foto: RT/Yuri Mironov

Det er små detaljer som dette som står i levende konstrast til de dystre konsekvensene av konflikten.

Restaurantene begynner også å bli aktive og gjenåpne. På gatene i Mariupol kan du finne mange kebab-butikker, og også asiatiske, italienske, georgiske og sjapper fra mange andre nasjonaliteter. Det er steder som selger blinis, det er kaffebarer, og bakerier. Noen kafeer kan til og med levere mat hjem til folk.

Tegn til liv.

Matindustrien er ikke bare det eneste der folkelivet gjennomgår en gjenoppliving. Ødelagte broer ert blitt bygget opp igjen, gatene blir reparert. Nye hus blir bygget opp istedenfor de som ikke kan reddes. Bygninger med mindre skader blir pusset opp. Nye vinduer og radiatorer kommer på plass og blir knyttet til sentralvarmen. Men tingene går ganske sakte. Strømsituasjonen er bedre enn sentralvarmen. Elektrisitet har man i de fleste hjemmene. Nesten hver dag ser det  lysere ut. Til og med trafikklysene begynner å fungere igjen i sentrum av byen.

Foto: RT/Yuri Mironov

Naturligvis ser restaurasjonsarbeidet ut til å være en dråpe i havet når man ser på ødeleggelsene byen har vært utsatt for. Men den innsatsen som man ser inspirerer innbyggerne. I sommer sa visestatsministeren i den russiske føderasjonen Marat Khusnullin at byen kan være helt restaurert om tre år da han kom for å inspisere gjenoppbyggingen i Mariupol. Ifølge han er det 28 000 bygningsarbeidere som arbeider hardt med oppgaven. Noen steder hjelper de til og med å fjerne visne blader fra gatene. Dette kan også være et tegn på at tingene virkelig går framover.

En oransje lastebil er fylt opp med vissent løv. En plakat på bildøren forteller: «Fra St. Petersburg til Mariupol». Den 1. juni ble Mariupol og St.Petersburg vennskapsbyer. Lederen i Russlands nordlige hovedstad lover å hjelpe sine sørlige brødre med å restaurere bygninger og sosialtjenestene. Man kan se tidligere St.Petersburg-busser fylt opp med passasjerer på tur gjennom gatene i Mariupol . Det er nok et tegn på at byen kommer tilbake til livet igjen.

Normaliteten i byen er beundringsverdig når man ser seg rundt og husker hva disse menneskene har vært gjennom. Det er mange barn blant busspassasjerene. Noen har vært på skolen, noen i barnehagen, noen på treningssentre. En av lærerne i fjerde klasse på en skole i Mariupol sa at alt ble mye lettere etter at treningssentrene for barn var blitt åpnet igjen. Det er jo viktig for barn å ha noe å gjøre etter skoletid i slike prøvende stunder.

På de skolene der det er lærere til stede kan barna komme om kveldene for å tegne. Og på sportsarenaen Ilyichevets, som har vært delvis ødelagt, kan ungdommen igjen spille fotball. For en som kommer utenfra er det overraskende at Mariupol gradvis kommer seg – så mye som er mulig på den korte tiden etter ødeleggelsene.

«La oss snakke ukrainsk»…Alle så seg rundt: Er de gale?

Valentina Markovna er 72 år gammel. Hennes leilighet ligger første etasje i en femetasjes bygning der 60 familier pleide å bo.  Men i november var det bare fire leiligheter som var beboelige. Hele gaten var svært ødelagt etter kampene, og husene er nå forfalne.

‘I can’t imagine our future differently’: Donbass residents explain why they voted to join Russia

«Jeg kan ikke tenke meg framtiden noe annerledes», forklarer en Donbasinnbygger som svar på hvorfor de har stemt for å bli en del av Russland.

Heldigvis har nye leilighetsbygg blitt reist på den andre siden av gaten, til erstatning for de gamle som nå blir revet. Men det er et problem – det er svært vanskelig å få seg en leilighet fordi byråkratiet er svært forsinket. En seng i enn sovesal blir tilbudt som en midlertidig løsning. Dette er neppe gode nyheter for de som bor på gaten. Det som hendte i Mariupol under den første måneden av den militære operasjonen kan ta motet fra enhver som vil kjempe for rettferdighet. Men ikke Valentina Markovna. Hun brukte å være leder for en sammenslutning av eierne i en leilighetsbygning. Under hennes ledelse vant deres gårdsplass premie for kvaliteten på vedlikeholdet. 

Valentina hadde planlagt å bruke premien på nye sorter roser, og hun kom til og med så langt at hun bestilte dem. Men da kampene begynte måtte plutselig alt hagearbeid vente. Den nye virkeligheten gjorde hennes posisjon mindre formell, men mer betydningsfull. Hun er en «eldste» med ansvar for gaten, og det er 32 hus som er hennes ansvar. 

Det betyr at hun prøver å få til at alle innbyggerne skal få det de har rett på. Hun lytter til problemene familiene har, og prøver å organisere hjelp for dem ved å kontakte frivillige og å snakke med den nye administrasjonen. Hun samler sammen de som bor i gaten, forklarer situasjonen rundt de nye husene og om sovesalene for dem. Folk har avgjort at de vil bli på stedet de bodde før. De vil ikke bo i sovesalene. 

Hun kokte mat til alle som har gjemt seg i kjellerne under konflikten. Og til og med nå, når det er blitt roligere, koker hun fortsatt suppe til naboene og de frivillige som hjelper til.

Systemet med «eldre» som har ansvar for et hus eller en gate er blitt vanlig i etterkrigstiden i Mariupol. De har flere viktige oppgaver. De organiserer felles hjelp til naboer, deler viktig informasjon, kommuniserer med verden utenfor, og prøver å være en nyttig ressurs for samfunnet. Men det er ikke bare de eldre som er med og hjelper. Svetlana er 43 og arbeider i en kirke. Sammen med sine kolleger har hun samlet inn ressurser som de deler ut til innbyggerne: mat, ovner, klær. 

De har kontakt med frivillige og skaffer hjelp til de som trenger det mest. Svetlana husker kampene med stor smerte. Hun snakker om hvordan hun personlig prøvde å stanse bombingen av en bolig som ble angrepet av en  Ukrainian Armed Forces-tank, og hvordan hun ble fortalt at «en ordre er en ordre». Hun kan huske hvordan hele distriktet frydet seg, sang den russiske nasjonalsangen og gråt av glede da den russiske hæren kom inn i byen.

The death of a US mercenary exposes the bleak reality of service with Ukraine’s 'International Legion'

Dette er kanskje det som er vanskeligst å snakke om for innbyggerne i Mariupol.  Uansett hvor glade de kan virke i de første minuttene av en samtale, så kommer de naturligvis alltid tilbake til det som skjedde for seks måneder siden.De fleste har tårer i øynene. De minnes sine døde og de ødelagte hjemmene. De husker hvordan de gjemte seg i kjellerne. Og mange snakker om grusomhetene til Azov-regimentet.

«Jeg ble nesten skutt fordi jeg ikke kjenner til det ukrainske språket. Det eneste som reddet oss var at Azov-regimentet havnet under ild og løp av gårde», sier Arsen, en russisk armener fra Surgut. For tyve år siden flyttet han til Mariupol for å være sammen med sin mor. Der møtte han også kjærligheten i sitt liv.

Hans venninne snakker om hvordan hennes venn prøvde å fjerne morens lik fra gaten, men ble skutt på av en kvinnelig ukrainsk snikskytter. 

Det er hundrevis av slike historier. 

Vitalik, en innfødt Mariupol-innbygger, fortalte også om dette med språket. Han er 31 år gammel, arbeider som sjåfør og hjelper til i de frivillige organisasjonene. Vitalik sier: « Tidligere brukte jeg å streife omkring. Vi samles noen venner og gikk inn mot bysenteret. Som en spøk begynte vi å snakke ukrainsk, og alle så seg rundt og tenkte: Er de helt gale?»

Foto: RT/Yuri Mironov

Til tross for redslene de har opplevd forblir mange mennesker optimister om framtiden. De regner med russisk hjelp, og venter at livet skal bli bedre.

Slik det er nå kan Mariupol beste beskrives med et ordtak: «Tingene er ikke helt enkle.» En betydelig del av byen har blitt ødelagt. Allikevel yrer det av liv. Restaureringen er i full sving. Men det går ikke fort nok. Menneskene er opptatt med sitt daglige liv. Men de mentale og fysiske sårene etter kampene ligger for dypt til at kan glemmes.

Mariupols innbyggere er utvilsomt et ekstremt sterkt folk som har gjennomlevd et helvete. Tross alle tap og all smerte holder de heltiden på med å bygge opp igjen sine liv.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Forsidebilde fra havna i Mariupol: Viktor Hesse

https://www.rt.com/russia/568320-mariupol-six-months-later/



1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 625 ganger.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Vennligst skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Hold dere fast:

Bill Gates planlegger en ny katastrofal pandemi

Previous Post

For befolkningen, men ikke for kapitalkreftene:

MOMS = Mer Og Mer Skatt

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.