Det tilsynelatende godt planlagte forsøket på å innføre en amerikansk idrettsmodell i Europa for de rikeste klubbene, tapte første omgang, på sjølmål. Mot opprøret fra kjærligheten til drømmenes teater, der illusjonene, mytene og kjærligheten trives. Men kampen er ikke over. Fotball er en industri med knallhard internasjonal superkapitalisme der loven om «Bli rikere, eller dø», gjelder. Kapitalen styrker laget i pausen.
Lederskribenten i Dagsavisen har helt rett når det 21.04.21 skrives: «Opprøret er kraftfullt, men det er også noe hyklersk når man ser på hvilken plass pengene er blitt tillatt å få i fotballen de siste tiårene». For, som det står i lederen: «Ideen bak en superliga for de rikeste, er et uttrykk for langt framskreden og dødelig kapitalisme.»
De store laga har knapt lokale spillere og drives med kapital som finansieres av store konserner, banker og rike onkler. Som tidligere partileder Erik Solheim i SV sa en gang, omtrent sånn: Det er da ikke mulig å holde med et lag som er verdens rikeste klubb? Men det er det, for millioner.
Vissheten om pengemakta dekker vi over med at det fortsatt finnes mange askeladder av noen klubber som kan slå seg fram og gjøre drømmene til virkelighet. Varer denne til evig tid, fordi vi ikke kan leve uten illusjoner, drømmer og mytologi? Ikke uten et teater av drømmer — en religion?

Innlegget er hentet fra politikus.no
Av Ove Bengt Berg

«En … langt framskreden og dødelig kapitalisme»:
«Akkumuler eller dø»
To av de laga som sa ja til å være med i den nye superligaen, er fra Manchester. Da kan det passe med noen sitater av noe som blei skrivi nettopp i Manchester:

«Der borgerskapet er kommet til makten, har borgerskapet ødelagt alle …idylliske forhold. …Borgerskapet har revet helteglorien av alle ærverdige virksomheter som hittil er blitt betraktet med from ærbødighet. …Borgerskapet kan ikke eksistere uten stadig å revolusjonere produksjonsredskapene, altså produksjonsforholda, altså samtlige samfunnsmessige forhold.»

Dette budskapet fra Manchester blei utgitt i London i 1848 av Friedrich Engels og Karl Marx: Det kommunistiske manifest. Sitatene passer veldig godt på åssen det har blitt i fotballverdenen. Som det står i Dagsavisen:

Den foreslåtte europeiske superligaen er bare en helt naturlig videreføring. … for å øke inntjeningen til sine eiere.
 …Internasjonal fotball er kanskje det fremste symbolet på den grenseløse kapitalismen. Og ideen bak en superliga for de rikeste, er et uttrykk for langt fremskreden og dødelig kapitalisme.

Ingen klubb i de høyeste divisjonene er i nærheten av å være demokratisk styrt, og hele den organiserte fotballbevegelsen er reelt en udemokratisk overbygning mest opptatt av penger. Uansett hvor mye noen sier at Barcelona eller Bayern München er medlemsstyrt, er de ikke det. Medlemmene har ikke og kontrollerer ikke milliardene som trengs til å styre. Kapitalen mister ikke makta over fotballindustrien før oljekranene stenges.

Drømmenes teater: Hvor lenge nyter vi illusjonen?
«Fotball er den viktigste av alle de uviktige tingene», er et kjent sitat. Fotball er åpenbart viktig for altfor mange av oss. Vi betaler mye for det; dyre inngangsbilletter og dyre tv-sendinger som bidrar til kjempehøye inntekter og lønninger. Nordmenn drar på helgeturer til England for å se favorittlaget sitt til rundt 5 000 kroner for en helg. Sjøl om alle veit det som står i lederen i Dagsavisen:

…klubbene er blitt milliardkonsern, noen av dem børsnoterte, med internasjonal fanbase. Lag eid av utlendinger, drevet som merkevarer, med spillere fra hele verden uten annen tilknytning til klubben enn en lukrativ kontrakt, har mer eller mindre radert ut den lokale tilhørigheten disse lagene tradisjonelt har hatt. Fansen er lokal, men den er dopet ned på penger og seirene som har fulgt. … Identitet og tilhørighet, kultur og tradisjoner er vekslet inn i suksess.

Alle veit at den som spiller Peer Gynt ikke er Peer Gynt. Men fotballteateret, det tror vi er virkeligheten? Vi legger alle våre sympatier i det laget vi velger oss. For flertallet i verden velger seg et lag. Få vokser opp med et lokalt lag vi beholder entusiasmen for. Avdøde professor i sosialantropologi, Eduardo P. Archetti, uttalte i 1997 at mye av fotballentusiasmen kunne forklares med at industrisamfunnets verdier forsvant. Kristendommen mista vi trua på. Behovet for identitet og klassetilhørighet like stort, om ikke større, mente Archetti. Gjennom fotball kan vi gjenfinne vår identitet og klassetilhørighet. Fotballentusiasmen for bestemte fotballag blir en mytologi, og noen lag klarer å skille seg ut som ekstra mytiske. Og de fotballaga vi velger, som appellerer til oss, er de som bekrefter fortida vår med sine historiske verdier. Det er et behov vi har, mente Archetti.

Virkeligheten er entydig:
De store kapitaleierne veksler inn identitet, tilhørighet, kultur og tradisjoner i kassasuksess, som Dagsavisen-lederen skriver. Vi bryr oss ikke om den pengebingen vi fyller for de rikeste. Fordi entusiasmen for denne mytologien er noe vi føler at vi trenger. Et teater av drømmer. Virkeligheten er for vanskelig, og for kjedelig, til å holde seg til den. Hvor lenge?

Det kommer garantert framstøt for en råere kapitalistisk kontroll over fotballkonsernene. Bare sånn kan kapitalismen overleve. Når fotballens løfter blir blåst bort som sand, vil drømmene, illusjonene og mytene søke andre aktiviteter å gro i. Kapitalen vil følge etter.

Framhevet bilde, fra Drømmenes teater, Manchester. Foto: OBB