POSTED IN EU

Drammen Nei til EU:

EU (EØS) er markedsliberalisme som praktisk politikk.

0
Print Friendly, PDF & Email

Markeds-liberalisme, konkurranse-utsetting og ingen vei tilbake

Innlegget er hentet fra Drammen Nei til EU sin medlemsavis. Det er skrevet av Jan Christensen, leder i Buskerud Nei til EU.

Markedsøkonomi bygger på fri konkurranse. Tilbud og etterspørsel bestemmer hva en vare skal koste.

Markedsliberalisme er markedsøkonomi kombinert med nærmest ubegrenset personlig frihet og et minimum av offentlig innblanding.


Kjøp og salg skal foregå uten handelshindringer. Konkurransen skal være på «like» vilkår.

I USA er fengselsvesenet privatisert. Noen tjener penger på driften.


Mest mulig offentlig virksomhet skal konkurranseutsettes.

 
De samme regler som gjelder for den sterke, skal gjelde for den svake.

 
Markedsliberalisme er et viktig begrep i EU-debatten. Bl.a. fordi EUs grunnlov, Lisboatraktaten, fastslår at markedsliberalisme med «fri flyt» er grunnlaget for EUs politikk. 


For all fremtid.
 

Jungelens lov

Markedsliberalisme finnes i flere varianter. Den mest ytterliggående er en slags grenseløs jungel-lov: 

Alle skal ha «frihet» både til å overleve, til å gå til grunne, til å utnytte andre, til å bli utnyttet, til å si og gjøre akkurat hva de vil, uansett sannhetsgehalt og uansett om andre krenkes eller havner i ufrihet. Den sterkestes rett.

Markedsliberalismen ønsker å bygge ned offentlig virksomhet, og la private overta. Lover, reguleringer og støtteordninger skal fjernes, eller begrenses til et minimum. Staten skal spille en mest mulig tilbaketrukket rolle.

Jfr britenes tidligere statsminister Margareth Thatcher: «There is no such thing as society».

Markedsliberalismens fasit er større forskjeller mellom fattig og rik, og et mer klassedelt samfunn preget av fattigdom, utrygghet, arbeidsløshet, kriminalitet og større indre spenninger.

Jamfør bl.a. Thomas Seltzer sine USA-reportasjer på NRKTV.

Mer for skattekronene – mindre skatt

For noen er konkurranseutsetting forlokkende:

Private kan drive mer effektivt enn stat og kommune. 

Vi får flere tjenester for våre skattekroner, eller får  skattelette. Konkurranse fremmer utvikling.

Det som ofte glemmes er prisen:

Viktige offentlige oppgaver bl.a. i utdanning og helse, blir forsømt fordi skattekronene mangler.

I noen land er skoleverket privatisert. Det blir et system bare for folk med penger.

Konkurranseutsetting tapper samfunnet for ressurser: 

– Først et kostbart arbeid med utgreiinger og anbudsdokumenter og utvelgelsesprosess.  

– Så tilsyn med at de avtalte anbudsforpliktelsene overholdes. 

  • Tilslutt risikoen med at de som leverer tjenesten, ikke klarer å holde hva de har lovet, eller i verste fall går konkurs. Da sitter samfunnet – du og jeg – igjen med svarteper.

For vanlige ansatte betyr konkurranseutsetting dårligere arbeidsavtaler, lavere lønn og pensjoner, større arbeidspress og utrygge arbeidsforhold. Kanskje ikke umiddelbart – det ville skapt mye bråk – men på litt sikt. F.eks. når avtaleverk/tariffavtaler skal fornyes. 

Generasjoners tålmodige kamp for bedre arbeidsforhold, kan da skrotes med et pennestrøk.

Fraflytting og døde lokalsamfunn

Konkurranseutsetting kan skape store regionale forskjeller. Virksomheter som er samfunnsmessig lønnsomme, legges ned. Hele lokalsamfunn går til grunne. Steder fraflyttes, hus står tomme, infrastruktur forvitrer. Pressområdene – der arbeidsplassene finnes – må bygges ut for et stadig større folketall. Denne kostbare regninga tas av deg og meg – og de som mister jobben og som tvinges til å flytte.

Forlatte lokalsamfunn er deprimerende

Et eksempel her er vår kraftkrevende industri, som er konkurransedyktig takket være lave strømpriser. Med Norges tilslutning til ACER (EUs energibyrå) og kraftkabler til kontinentet, vil denne fordelen gradvis fjernes. Hva vil da skje med industrisamfunn som Årdal og Sunndal som ble bygd opp av billig strøm?

En million ekstra

Noen ganger går konkurranseutsettinga og den offentlige slankinga for langt, jfr det såkalte «ostehøvel-prinsippet»**. 

Resultatet blir at stat eller kommune ikke klarer å utføre sine lovpålagte oppgaver. 

Siden det er forbud mot å opprette nye stillinger, brukes i stedet konsulent-innleie. 

I Oslo har en funnet ut at private firmaers sugerrør nedi kommunekassa er svært lukrativt – for konsulent-firmaene! For noen uker siden kunne vi lese at hver innleid stilling hadde påført kommunen ekstrautgifter på en million kroner. 

Sagt på en annen måte: Hadde kommunen selv ansatt personen framfor å leie personen, ville kommunen spart en million kroner.

Monopoler, profitt og Tangen

Om en privat virksomhet skal overleve, må den tjene penger. Og helst litt ekstra, sånn at den kan vokse og utvide. 

En dag stopper veksten. Både fordi natur og klima setter grenser, og fordi ingenting vokser inn i himmelen. 

Jungelens lov eller den sterkestes rett.

Konsentrasjon og monopoldannelser kan forlenge veksten. Bedrifter går sammen og blir større, eller kjøpes opp. Med enerett, eventuelt pris-samarbeid, blir det ingen konkurranse. Fortjenesten kan mangedobles.

Monopoldannelser innafor  den norske dagligvarebransjen er her et godt eksempel. Forbrukerne må betale mer for varene, evt. dumpes priser i en periode for å hindre at konkurrenter  etablerer seg.

De fleste monopoler streber ikke bare etter markedsmakt nasjonalt, men også internasjonalt. De blir flernasjonale, og dermed enda vanskeligere å kontrollere.

Verdien av folks slit saltes ned i skatteparadis – som er konstruert for å hindre skattlegging av «de store». 

Skatteparadiser er for de som er rike og ikke vil dele.

Skatteparadis passer som hånd i hanske for markedsliberalister i alle land, også i Norge. Jfr ansettelsen av Nicolay Tangen som sjef for Oljefondet.

Høyrekreftene er den beste garanti for fortsatt markedsliberalisme og monopoldannelser. Derfor vil de alltid ønske et stadig tettere forhold mellom Norge og et EU som har markedsliberalisme som sin «grunnlov».

Åpenhet og forretningshemmeligheter

Er det noen forskjell mellom private monopoler kontra store offentlige virksomheter? 

I et godt fungerende demokrati har vi transparens, «gjennomsiktighet». Vi har folkevalgt kontroll over  offentlige disposisjoner. Vi kan kreve at virksomheten skal tilby gode arbeidsforhold og tjene innbyggerne, og at en eventuell fortjeneste skal gå til fellesskapets beste. Ikke gjøre lommebøkene til et fåtall stadig feitere. 

Private kan mer holde driften skjult, ofte under dekke av «forretningshemmeligheter» og finurlige selskapskonstruksjoner. Her er det ikke folkelig innsyn, og der skattemyndigheten kommer inn er regelen  snarere «taushetsplikt» enn oppvask.

I folkevalgte virksomheter kan menneskelige behov, ikke profitt, settes i sentrum.

Kan kineserne vise vei?

En land med stort innslag av privat næringsliv, har færre muligheter til å gjennomføre viktige infrastrukturprosjekter, eller til å sørge for god nasjonal beredskap.

Kina har enorm utbygging av høyhastighetstog. USA har omtrent ingen.

Mens kineserne bygger  30.000 km med høyhastighetstog som kan gjøre over 300 km/t, klarer ikke Norge, et av verdens rikeste land, å bygge jernbane nordover til Tromsø, 300 km fra Fauske. 

Sånn jernbane er ikke markedsøkonomisk lønnsomt, hevdes det. Verken private interesser eller en høyrestyrt stat er  interessert. 

Da koronaen rammet Norge, manglet vi smittevernutstyr.  Det statlige Norsk Medisinaldepot var blitt nedlagt som en følge av EØS-avtalen, og koronaen stengte landet ned.

Utenfor EØS kunne vi tatt oss råd til å ha nødvendig medisinsk beredskap, og sluppet det mangedobbelte av utgifter i ettertid.

Tenk om Norge, for femti år siden, da oljealderen kom til vårt land, i beste markedsliberalistiske stil hadde solgt unna oljerettighetene til private interesser, sånn som det ble gjort i Danmark og Storbritannia. Hvordan skulle vi da ha klart å finansiere dagens rådyre koronatiltak?

Jappetid, finanskrise og folkeflukt

Spesielt under jappetiden på 80-tallet og under finanskrisen i 2008 fikk markedsliberalismen store banesår. Til tross for dette: De som før krisene levde i sus og dus og som seinere forårsaket krisa, fikk feite gavepakker fra staten og gikk stort sett fri. 

Vanlige folk mistet både gård og grunn.

For de rike privatiseres gevinstene, mens tapene sosialiseres. Dvs at store bedrifter og superrike får hele gevinsten i gode tider, mens vi alle må ta regninga når de mislykkes i sine spekulasjoner. 

De største bankene får spekulere og beholde fortjenesten i gode tider. Når det går dårlig må vi andre betale for at de ikke skal gå konkurs.

Javel, kan en si. Hva er alternativet? En statlig økonomi som kveler privat initiativ, sånn som det er i Kina og tidligere var i Øst-Europa?

Statsdirigering uten folkevalgt kontroll og som ikke er  forankret i folks vilje og behov, er ingen løsning. 

Da Øst-Europa ble «demokratisk» kom også skyggesidene fram. Det gamle kommandosystemet med planøkonomi og diktat, hadde spilt fallit. 

Det nye systemet, med påtvunget markedsliberalisme, tvang folk på flukt. Eller, som noen velger å si: De fikk «friheten» til å reise ut i verden.

Millioner mistet jobben fordi de ble utkonkurrert. For å overleve måtte mange forlate familie og søke  tvilsom lykke som fremmedarbeidere i bl.a. Norge. 

Som medlem av EØS og Schengen, hadde Norge intet valg: Vi måtte åpne grensene.

Arbeiderpartiets falliterklæring

Skal vi så være mot kapitalisme og markedsøkonomi? 

Nei. Privat småskala-drift er bra, men den må reguleres. Store monopoler må vingeklippes. 

Grunnleggende samfunnsfunksjoner som infrastruktur, samferdsel, skole, helsestell, sikkerhet og beredskap er viktige offentlige oppgaver. Her må private interesser holdes på armlengdes avstand. Den blandingsøkonomi som kjennetegnet Norge etter krigen og som sikret sysselsetting og bygde hele vårt langstrakte land, må få sin renessanse.

Har Arbeiderpartiet glemt hvem de er til for.

Som tilknyttet EU gjennom EØS, er vi og våre folkevalgte fratatt retten til selv å kunne avgjøre sånt. 

Samtidig blir EUs markedsliberalistiske fundament stadig mer omfattende og inngripende. Dette fundamentet er ikke på valg, og vil bestå så lenge EU består.

Dagens EØS-avtale endrer nå det norske samfunnet mer enn det EF/EU som folket stemte nei til i 1972 og 1994.

At høyresiden i norsk politikk, og nå sist Venstre, ivrer for EU, er ikke til å undres over. De er markedsliberalistiske partier.

At Arbeiderpartiet, med sine sosialdemokratiske  grunnholdninger gjør det samme, er uforståelig.

Bilder m/tekst er lagt til v Knut Lindtner

Forsidebilde: Tabrez Syed

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Dansk lege:

Regjeringens foreslåtte tvangstiltak er rendyrket fascisme.

Previous Post

Ny runde med lockdown i Italia.

Men nå kommer protestene.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.