Med EU for solidaritet og fred?

______________________________________________________________________

Dette innlegget er hentet fra Drammen Nei til EU sitt medlemsblad.
_____________________________________________________________________

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide holdt i mai en redegjørelse for Stortinget. Hun fullroste samarbeidet Norge har hatt med EU i forbindelse med koronaen – det samme «samarbeidet» som i flere kritiske dager holdt tilbake norsk smittevernutstyr ved Svinesund. 

EØS-avtalen gjør Norge til en del av EUs såkalt «indre marked», kjennetegnet bl.a. med fri flyt av varer. EU-byråkratene valgte imidlertid å suspendere denne frie flyten når det gjaldt livsviktig smittevernutstyr, kjøpt og betalt av Norge, gjennom å nekte videre transport til Norge.

 
I krisetider er – som vi tidligere har påpekt – ethvert land seg selv nærmest. Noe ikke minst Italia fikk merke da de i stedet for koronahjelp møtte døve ører fra sine EU-partnere.
At ethvert land er seg selv nærmest, betyr også at ethvert land må legge opp sin egen kriseberedskap gjennom å stole på egne krefter.

Den manglende EU-solidariteten ser vi også i forbindelse med dagens flyktningesituasjon. Her er det de fattigste EU-land som må ta byrdene, mens de rikeste slipper unna. Av denne grunn nekter også flere EU-land flyktningeskip å legge til land. Mange vil også – som vår egen Siv Jensen – kriminalisere å hjelpe båtflyktninger. 

I forrige uke var FNs høykommisær for flyktninger i den overbefolkede «SoriaMoria»-leiren, og ble intervjuet i Dagsrevyen. Han uttalte: «Det har blitt politisk sensitivt å gi trengende barn beskyttelse. Hvilket Europa lever vi egentlig i?» 

Som kjent har Norge stilt krav til at så og så mange europeiske land på forhånd må ta i mot barneflyktninger før vi gjør det samme, noe flyktningekommisæren var sterkt kritisk til.

Se her for en youtube-video om korona og «Soria Moria».

EU er også – sammen med USA – ansvarlig for dagens flyktningesituasjon.
Libyabombingen – der Norge stod i fremste rekke pga sin EU/NATO-tilknytning – er et eksempel. Tidligere hindret Libya – den gang Afrikas fremste velferdsstat – flyktninger i transitt å legge ut på sjøveien over Middelhavet. Nå er det fritt fram, bl.a. for alskens menneskesmuglere.

Vestens ødeleggelser i MidtØsten og Afrika (bl.a. Mali) skaper millioner av flyktninger. Utrygghet og mangel på mat, bolig, arbeid, skole, medisiner, legehjelp etc. tvinger folk på rømmen. Et solidarisk EU som hadde gått i spissen for gjenoppbygging – og ikke sanksjoner og boikott – kunne ført til at det store flertall av flyktningene ville dratt tilbake og bygd opp sitt land. 

Konflikten mellom Israel/Palestina må også nevnes. Mens USA støtter varmt opp om Israels okkupasjonspolitikk på Vestbredden og i Gaza, kommer EU kun med verbale fordømmelser mot Israel. Mens Russland boikottes for sin annektering av Krim, oppmuntres handel med Israel.

Mange av oss husker oppløsningen av Jugoslavia i begynnelsen av 1990-årene. EU ivret bl.a. for Slovenias løsrivelse. Etter manges mening har EU, sammen med lokale krefter, det største ansvaret for krigens utbrudd, varighet og omfang (se her).

I 2012 fikk EU med sine høytlønna byråkrater fredsprisen, bl.a. for sin rolle på Balkan. 

Ifølge komiteleder Jagland hadde EU bidratt til å få Europa fra krigenes kontinent til et fredens kontinent.

Noen av bildene med tekst er lagt til av Knut Lindtner

Forsidebilde: Jonathan Meyer