Nådeløs godhet: Storbritannias økonomiske krig mot USA og den lange skyggen over sanksjonene mot Iran

Av Larry Johnson
X-CIA-analytiker

En flaskehals stanser ikke handelen. Den gjør den bare dyrere og tvinger frem nye handelsveier som gradvis svekker makten bak sanksjonene.

En flaskehals er ikke en mur. Den er en bomstasjon – dyr, irriterende og mulig å overleve – og trafikken finner alltid en annen vei rundt. Det er den ene lærdommen jeg ville ha innprentet hos enhver i Washington som tror at dollaren kan gjøres til et bur for Iran. Det er en lærdom den forrige store sjømilitære hegemonen betalte for med sultende byer og en unødvendig krig. Storbritannia kontrollerte sjøveiene i 1812; USA kontrollerer systemet for dollaravregning i 2026. Begge maktene overbeviste seg selv om at kontrollen over handelens hovedårer kunne tvinge en rival i kne uten at de behøvde å kjempe mot ham. Begge oppdaget at en blokade, enten den rammer skip eller betalinger, lekker – fordi nettverk finner nye ruter, og fordi en besluttsom motstander betrakter flaskehalsen som en avgift som må betales, ikke som en hindring som stanser ham.

Jeg vil gå gjennom hvorfor jeg mener at parallellen er nøyaktig og ikke bare poetisk. Når de to systemene legges ved siden av hverandre, samsvarer de nesten del for del – og så langt gjelder det samme for resultatene.

Nettverk finner nye veier: Mønsteret som styrer begge tilfellene

La oss begynne med den atferden som avgjør alt, fordi den er den samme i begge århundrene. Tvang gjennom handel skaper sine egne mottiltak.

Under de britiske regjeringsforordningene, Orders in Council, og krigsblokaden stanset ikke den amerikanske og nøytrale handelen. Den gikk under jorden – skip seilte under falskt flagg, kjøpte de britiske lisensene som selve systemet solgte, og smøg seg gjennom hullene i sperringen. Under Office of Foreign Assets Control (OFAC, USAs kontor for kontroll med utenlandske verdier) gjentar nøyaktig det samme mønsteret seg med nye virkemidler: En flåte på mer enn 350 aldrende tankskip frakter iransk råolje med avslåtte transpondere, olje overføres fra skip til skip utenfor Malaysia og i Omanbukta, og et nettverk av stråselskaper gjenoppstår få uker etter hver ny sanksjonsoppføring. Samtidig er prisavslaget stort nok – iranske oljefat har i det siste blitt omsatt langt under Brent-prisen – til at kinesiske raffinerier fortsetter å kjøpe, uansett hvor mange fartøyer som svartelistes. Resultatet er det faktum som burde bekymre arkitektene bak «maksimalt press» mest: Iran eksporterer nå mer olje enn på nesten noe annet tidspunkt siden 2018, til tross for alle sanksjonene.

Makt som utøves gjennom en flaskehals, måles i gjennomstrømning, ikke i murer, og gjennomstrømningen kan ledes andre veier. Sjøveien kunne omgås av enhver med et raskt skrog og et falskt fraktbrev. Dollaren kan omgås av enhver som er villig til å bygge en parallell betalingskanal og godta et prisavslag. I begge tilfeller forveksler hegemonen kontrollen over flaskehalsen med faktisk kontroll, og i begge tilfeller begynner motstanderen å bygge en omkjøringsvei. Husk dette mønsteret; alt annet følger av det.

Storbritannias system: Lisensen og blokaden

Orders in Council av 1807 var Londons svar på Napoleons kontinentalblokade. Bonapartes Berlin- og Milano-dekreter beordret det europeiske kontinentet stengt for britiske varer. Storbritannia svarte med å erklære at nøytrale skip på vei til franskkontrollert Europa først måtte anløpe en britisk havn, underkaste seg inspeksjon og kjøpe en lisens før de kunne seile videre – ellers risikerte de å bli beslaglagt. Det var en verdensomspennende adgangstillatelse for sjøhandel, administrert fra London, og den rammet den unge amerikanske republikken midt i mellom stormaktene. Som datidens fremste nøytrale sjøfraktnasjon risikerte USA at handelsskipene ble dømt og beslaglagt av Storbritannia dersom de seilte uten lisens, og av Frankrike dersom de seilte med en.

I tillegg kom tvangsinnrulleringen – Royal Navy stanset amerikanske skip på åpent hav og hentet ut sjøfolk som britene erklærte for å være britiske undersåtter – og da krigen brøt ut i 1812, en sjøblokade som ble strammet til år for år. Blokaden var det skarpeste våpenet. Storbritannia skånet først New England, både for å belønne føderalistiske kjøpmenn som motsatte seg krigen, og fordi New England i stillhet forsynte britiske styrker i Canada og på Den iberiske halvøy. I 1814 var unntaket borte, og hele den amerikanske kysten var avsperret. Den amerikanske eksporten brøt sammen. Tollinntektene, som den gang var den føderale regjeringens viktigste inntektskilde, stupte sammen med eksporten, og Washington ble presset til randen av insolvens. Det var tvang gjennom handel, ikke gjennom erobring.

Washingtons system: Sanksjonsoppføringen og dollaren

Erstatt Royal Navy med OFAC, og bildet blir påfallende velkjent. USA kan ikke fysisk stanse alle tankskip, men trenger heller ikke å gjøre det. Landet kontrollerer infrastrukturen som oljen betales gjennom – systemet for dollaravregning, nettverket av korrespondentbanker og markedet for sjøforsikring – og bruker tilgangen til denne infrastrukturen som sin blokade.

Virkemåten kan overføres direkte, og det er her jeg mener sammenligningen viser sin verdi:

• OFAC-lisensen er vår tids Order in Council – en tillatelse som gis eller holdes tilbake av Washington, og som avgjør hvem som lovlig kan frakte en last.
• SDN-listen er vår tids dom om beslagleggelse i en priserett – en sanksjonsoppføring som gjør et fartøy eller en handelsaktør urørlig uten at et eneste skudd blir avfyrt. SDN står for Specially Designated Nationals and Blocked Persons, personer og virksomheter som er særskilt utpekt og blokkert.
• Sekundærsanksjoner er vår tids lære om beslagleggelse av nøytrales eiendom – regelen om at en tredjepart som handler med fienden, mister sin egen rettslige og økonomiske stilling. Det er det samme prinsippet som gjorde amerikanske skip til lovlige priser (fiendtlige eller regelstridige fartøyer som kunne beslaglegges) i 1808. I dag rammer det kinesiske raffinerier, skallselskaper i Hongkong og mellommenn i De forente arabiske emirater, India og Tyrkia.
• Vestlig kontroll over sjøforsikringen – som i stor grad utøves gjennom de London-baserte P&I-klubbene (gjensidige forsikringsforeninger for redernes ansvar og rettsvern) – er den direkte etterkommeren av Storbritannias tidligere kontroll over Lloyd’s. Nekter man et tankskip forsikringsdekning, kan man få det til å bli liggende like sikkert som en fregatt kunne gjøre i sin tid.

Det uttalte målet er maksimalt. Washington har erklært at hensikten er å redusere Irans oljeeksport til null – det 21. århundrets motstykke til å forsegle kysten. Mens jeg skriver dette, foregår kampanjen samtidig med en virkelig krig og et Hormuzstred som bare er delvis åpent. Det gjør parallellen til 1812 enda tydeligere: Dette er ikke sanksjoner i teorien, men sanksjoner kombinert med blokade – tvang gjennom handel, understøttet av trusselen om maktbruk.

Tilbakeslaget

Her kommer den delen jeg først og fremst ville ha fått Washington til å studere, fordi det var denne delen britene lærte på den harde måten.

Orders in Council knakk ikke Napoleon. Det de knakk, var Birmingham. Da den nøytrale handelen som forsynte britisk industri, tørket inn, spredte en handelskrise seg gjennom industribyene. I Birmingham reduserte fabrikkeierne lønningene til en brøkdel av det tidligere nivået. I Manchester levde en fjerdedel av befolkningen på fattighjelp fra sognet, etter det som ble opplyst i Parlamentet av en samtidig kilde. Kjøpmenn og fabrikanter i Birmingham, Liverpool og Manchester organiserte en av de største underskriftskampanjene Storbritannia til da hadde sett, med krav om opphevelse. I Underhuset ga Henry Brougham argumentet dets varige formulering: Folket hadde kommet for å be Underhuset om å skåne dem for den «nådeløse godheten» i en politikk som skulle beskytte dem, men som i stedet sultet dem. Den 23. juni 1812 ga regjeringen etter og opphevet forordningene i den formen de gjaldt overfor USA.

Tidspunktet rommer den bitreste lærdommen i hele historien. James Madison, som ennå ikke visste at London hadde gitt etter, hadde undertegnet krigserklæringen fem dager tidligere, 18. juni. Den sentrale økonomiske årsaken til konflikten var i praksis fjernet før kampene i det hele tatt begynte; nyheten rakk simpelthen ikke å krysse Atlanterhavet i tide. Storbritannia oppga sitt eget økonomiske våpen – ikke fordi USA tvang landet til det, men fordi dets egne industridrivende ikke lenger klarte å bære kostnadene.

Dagens tilbakeslag er stillere, men umiskjennelig. Hver gang sanksjonsskruen strammes mot iransk og russisk olje, blir den globale tilførselen mindre, og regningen betales ved hver eneste bensinpumpe i Vesten. Mens jeg skriver dette, ligger Brent-oljen over 100 dollar fatet – opp omkring 17 prosent på én måned og mer enn 50 prosent på ett år – drevet av den samme krigen i Persiabukta som sanksjonene skal vinne. Kampanjen for å frata Teheran inntektene er samtidig en kampanje for å øke energikostnadene for velgerne i landene som står bak sanksjonene. Underskriverne i Birmingham ville umiddelbart ha gjenkjent regnestykket.

Det finnes også en indirekte kostnad som britene aldri måtte ta hensyn til, fordi det i 1812 ikke fantes noe alternativ til pundet og sjøveien. Hver gang Washington bruker dollaren som våpen, lærer det resten av verden å bygge et system som leder handelen utenom dollaren. Skyggeflåten, overføringene fra skip til skip, oppgjør i rial og rubler, trepartssamarbeidet mellom Iran, Russland og Kina og BRICS-landenes betalingskanaler – alt dette er ikke tilfeldigheter. Det er den forutsigbare tekniske reaksjonen på en flaskehals, og hvert nytt tiltak gjør den neste flaskehalsen mindre effektiv. Storbritannias blokade kunne bare omgås med raskere skip, og skipene råtnet etter krigen. Dollarblokaden omgås ved hjelp av en ny finansiell infrastruktur som, når den først er bygget, ikke forsvinner selv om sanksjonene oppheves.

Der sammenligningen ikke holder

Redelighet krever at grensene for sammenligningen trekkes opp, og tre av dem er viktige.

For det første oppga Storbritannia sitt våpen under et innenrikspolitisk press som Washington ennå ikke møter. Kostnadene ved Orders in Council rammet en konsentrert og politisk organisert gruppe britiske fabrikanter som kunne marsjere til Parlamentet. Kostnadene ved sanksjonene mot Iran er spredt og i stor grad veltet over på andre – noen få cent på hver gallon bensin, fordelt over hele velgermassen, uten noen Brougham som kan gi dem en stemme. Det gjør dagens politikk langt mer varig enn den britiske, på godt og vondt.

For det andre er dollaren en vanskeligere flaskehals å komme utenom enn sjøen. Et raskt skip kunne alltid bryte en blokade i løpet av én natt. Det tar flere år å avvikle avhengigheten av verdens reservevaluta og dens avregningssystem, og alternativene er fortsatt tungvinte, lite likvide og kostbare. Omveiene er reelle, men de er ennå ikke billige, og Washingtons innflytelse er derfor større enn Londons noen gang var.

For det tredje er målene forskjellige. USA var i 1812 et offer som ble rammet indirekte i en krig rettet mot Napoleon. Iran er i 2026 kampanjens direkte mål. Det gjør dagens politikk mer konsekvent i sitt formål – men fjerner også den enkle utveien Storbritannia hadde, som ganske enkelt var å slutte å plage en nøytral stat landet aldri hadde ment å gå til krig mot.

Ikke noe av dette endrer den grunnleggende lærdommen, og det er den lærdommen Storbritannia betalte for gjennom lønnskutt i Birmingham og en unødvendig krig: Økonomisk tvang som utøves gjennom en flaskehals, påfører den makten som bruker den, reelle kostnader. Den skaper nettopp de nettverkene som utvikles for å beseire den, og den tvinger sjelden en besluttsom motstander i kne før den har uttømt tålmodigheten til dem som må betale regningen hjemme. Washington satser på at dollaren er en mur. Min lesning av historien er at den er en bomstasjon – og trafikken er allerede i ferd med å finne en annen vei rundt.

https://sonar21.com/merciless-kindness-britains-economic-war-on-america-and-the-long-shadow-over-the-iran-sanctions

Forsidebilde: KI-generert