På G20-møtet vender utviklingslandene seg vekk fra Vesten.

Av Thierry Meyssan.

På G20-møtet, som opprinnelig var G7, har det vært utvikling. 

Man stiller ikke lenger spørsmål om det anglosaksiske kapitalist-systemet, basert på anonym kapital, og de har sluttet å signere Washingtons tekster. De deltar fortsatt i vestlige prosjekter, men har få illusjoner om deres gjennomføringer.

I 1973, under oljekrisen i USA, ble det slutt på at dollaren kunne veksles inn i gull. Deretter steg OPEC-prisene, som følge av Yom Kippur-krigen. Dette skapte en helt ny situasjon. Vi opplevde det vi må kalle «oljesjokket».

USAs finansminister George Shulz bestemte seg for å samle Vestens svar på dette i en ny situasjon. Han innkalte økonomiministrene i Vest-Tyskland, Frankrike og Storbritannia til et uformelt møte i biblioteket i Det Hvite Hus. 

Helmut Schmith og Valery Giscard dÉstaing, som nå var henholdsvis tysk kansler og president i Frankrike, foreslo å heve disse uformelle møtene til å omfatte statslederne og regjeringslederne. Slik skapte de G5, så G6, G7, G8 – og G7 igjen.

G7 er ingen institusjon. Det ble ikke grunnlagt  på grunnlag av  internasjonale avtaler. Det har ingen statutter, ikke noe permanent sekretariat. Det er kun et forum, et sted der man kan diskutere. Det blir ikke fattet noen beslutninger.

Den eneste reglene er at presidentskapet rullerer. I 48 år har de snakket og snakket, lovet store ting, men ikke gjennomført noe av det. Dette skyldes at bak noen få kunngjøringer, holder de hemmelige møter.

Betydningen av det forstår vi kun etter fakta. G7 sammenfatter regler for det finansielle spillet. De overbeviste ikke-anglo-saksere til å skyte inn anonym kapital. Etter et halvt århundre har de vestlige statene akseptert at de ikke lenger vet hvem som eier hva. Trust-systemet har blitt etablert i alle medlemsland, for eksempel med «trusts» i Frankrike.

G7 er ansvarlig for den nåværende formen for kapitalisme, der eierne av kapitalen kan ta beslutninger i all hemmelighet, beslutninger de ikke tør ta åpent.

I 1999 bestemte G7 i Køln å innkalle medlemmenes økonomiministrene og sentralbankstyrere til et møte, med 13 andre land til å være om å samarbeide om sitt ansvar for den økonomiske krisen. Dette var en krise som rystet Asia og som kulminerte med kredittkrisen i USA.

Dette møtet ble dominert av den tyske ministeren Hans Eichel som var i ferd med å restrukturere sitt land. Han sørget for at denne gruppen ikke fulgte de angelsaksiske diktatene, men i stedet fulgte reglene til ikke-anglosaksiske bankfolk.

Etter forslag fra den franske presidenten Nicolas Sarkozy, og med støtte fra Storbritannia, skulle gruppen nå utvides til å omfatte lederne for statene og regjeringene. Dette ble så G20, så G21. USAs president George W. Bush ante at det nå var fare for at tingene nå ville komme ut av kontroll. Han var enig kun dersom gruppens første møte skulle finne sted under hans presidentskap i Washington.

Akkurat som G7 er ikke G20 noen institusjon. De er ikke grunnlagt av internasjonale avtaler. De har ingen status, ikke noe permanent sekretariat.. Det er bare et forum, et sted der man kan diskutere, men ikke ta noen beslutninger. 

Unntaket denne gangen er at flertallet ikke lenger er vestlig. Landene som er innbudt, spesielt Kina, er ikke-imperialistiske makter, men utviklingsland. De har derfor prøvd å unngå reglene til den anglosaksiske finansen, ikke de tyske forslagene, men forslag som kan være til utvikling for alle.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

https://www.voltairenet.org/?lang=en

Forsidebilde: hanya kumuh