POSTED IN Endring av politikken

Dette har vært en prosess som lenge har pågått.

G20 møtet markerer en vending bort fra vesten.

1 kommentar
Print Friendly, PDF & Email

På G20-møtet vender utviklingslandene seg vekk fra Vesten.

Av Thierry Meyssan.

På G20-møtet, som opprinnelig var G7, har det vært utvikling. 

Man stiller ikke lenger spørsmål om det anglosaksiske kapitalist-systemet, basert på anonym kapital, og de har sluttet å signere Washingtons tekster. De deltar fortsatt i vestlige prosjekter, men har få illusjoner om deres gjennomføringer.

I 1973, under oljekrisen i USA, ble det slutt på at dollaren kunne veksles inn i gull. Deretter steg OPEC-prisene, som følge av Yom Kippur-krigen. Dette skapte en helt ny situasjon. Vi opplevde det vi må kalle «oljesjokket».

USAs finansminister George Shulz bestemte seg for å samle Vestens svar på dette i en ny situasjon. Han innkalte økonomiministrene i Vest-Tyskland, Frankrike og Storbritannia til et uformelt møte i biblioteket i Det Hvite Hus. 

Helmut Schmith og Valery Giscard dÉstaing, som nå var henholdsvis tysk kansler og president i Frankrike, foreslo å heve disse uformelle møtene til å omfatte statslederne og regjeringslederne. Slik skapte de G5, så G6, G7, G8 – og G7 igjen.

G7 er ingen institusjon. Det ble ikke grunnlagt  på grunnlag av  internasjonale avtaler. Det har ingen statutter, ikke noe permanent sekretariat. Det er kun et forum, et sted der man kan diskutere. Det blir ikke fattet noen beslutninger.

G7 er et diskusjonsforum som ikke fatter beslutninger.

 

Den eneste reglene er at presidentskapet rullerer. I 48 år har de snakket og snakket, lovet store ting, men ikke gjennomført noe av det. Dette skyldes at bak noen få kunngjøringer, holder de hemmelige møter.

Betydningen av det forstår vi kun etter fakta. G7 sammenfatter regler for det finansielle spillet. De overbeviste ikke-anglo-saksere til å skyte inn anonym kapital. Etter et halvt århundre har de vestlige statene akseptert at de ikke lenger vet hvem som eier hva. Trust-systemet har blitt etablert i alle medlemsland, for eksempel med «trusts» i Frankrike.

G7 er ansvarlig for den nåværende formen for kapitalisme, der eierne av kapitalen kan ta beslutninger i all hemmelighet, beslutninger de ikke tør ta åpent.

I 1999 bestemte G7 i Køln å innkalle medlemmenes økonomiministrene og sentralbankstyrere til et møte, med 13 andre land til å være om å samarbeide om sitt ansvar for den økonomiske krisen. Dette var en krise som rystet Asia og som kulminerte med kredittkrisen i USA.

Hans Eichel

Dette møtet ble dominert av den tyske ministeren Hans Eichel som var i ferd med å restrukturere sitt land. Han sørget for at denne gruppen ikke fulgte de angelsaksiske diktatene, men i stedet fulgte reglene til ikke-anglosaksiske bankfolk.

Etter forslag fra den franske presidenten Nicolas Sarkozy, og med støtte fra Storbritannia, skulle gruppen nå utvides til å omfatte lederne for statene og regjeringene. Dette ble så G20, så G21. USAs president George W. Bush ante at det nå var fare for at tingene nå ville komme ut av kontroll. Han var enig kun dersom gruppens første møte skulle finne sted under hans presidentskap i Washington.

Akkurat som G7 er ikke G20 noen institusjon. De er ikke grunnlagt av internasjonale avtaler. De har ingen status, ikke noe permanent sekretariat.. Det er bare et forum, et sted der man kan diskutere, men ikke ta noen beslutninger. 

Unntaket denne gangen er at flertallet ikke lenger er vestlig. Landene som er innbudt, spesielt Kina, er ikke-imperialistiske makter, men utviklingsland. De har derfor prøvd å unngå reglene til den anglosaksiske finansen, ikke de tyske forslagene, men forslag som kan være til utvikling for alle.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

https://www.voltairenet.org/?lang=en

Forsidebilde: hanya kumuh

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

1 kommentar. Leave new

  • «G7 sammenfatter regler for det finansielle spillet.»

    For det er et spill.
    Der man lager ‘kriser’ ( dvs. pengesystem-kriser) med jevne mellomrom for å hente hjem åger-renter.
    Hvis bakmennene mister kontrollen over rentene og ‘verdensvalutaen’, settes det i gang kriger og verdenskriger for å ødelegge de som ødelegger spillet. Frie nasjoner valuta må alltid stoppes.
    Irak ville selge olje i andre valutaer enn dollar. Libya ville det samme, og også innføre en ny valuta for det afrikanske kontinentet.
    Kina og Russland er for store til å tas foreløpig. De må splittes og ødelegges først.

    ‘Tysklands utilgivelige forbrytelse i tiden før den 2. verdenskrig var å trekke sin store økonomiske virksomhet vekk fra verdens handelssystem og utvikle sine egne vekslingssystemer for utenlandsk valuta slik at de som kontrollerer verdens finanser ikke lenger fikk tjene penger på den tyske handel.’ 
    Kilde: Churchill til lord Robert Boothby i Winston Churchill «The Second World War,» Scherz, München 1960.

    Den jødiske historiker R. G. Dommerque Tobacci de Menasse forteller oss at «Krigen mot Hitler ble erklært fordi han ville innføre en ny økonomisk samfunnsordning». Man viker altså ikke tilbake for en krig for å forsvare sitt internasjonale pengemarked og sine økonomiske maktposisjoner. Dette forteller oss at vi gjør klokt i å være forberedt på det meste og det verste. Da krigen var vunnet for de allierte, var det første man gjorde å løse den tyske sentralbanken fra demokratisk kontroll og gjeninnføre gjeldspengesystemet.
    Dernest innførte man uinnskrenket asylrett i Grunnloven. Tyskerne skulle ikke lenger få lov til å være en homogen nasjon.
    vegtam.info/Kortsider/Detendeligefarvel.html

    ‘ Alt som disse statene tjener på bomull, peanøtter, osv, brukes umiddelbart som rentebetalinger til bankene i New York, London, Frankfurt og Zürich. Denne gjelden er som et kvelertak rundt halsen på disse statene. ‘
    midtifleisen.wordpress.com/2017/09/16/vi-lever-i-et-diktatur-under-oligarkiene-til-den-globaliserte-finanskapitalen/

    ‘ Når disse fattige landene ikke kan betale ut lånene, gir de «sjenerøse» internasjonale bankene rett og slett nye lån med høyere rente for å betale de gamle, ytterligere gjeldslåner. Som Mayer Amschel Rothschild sa: «La meg utstede og kontrollere nasjonens penger, og jeg bryr meg ikke hvem som skriver lovene.» ‘
    ericdubay.wordpress.com/2018/07/05/the-federal-reserve/

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Skriv inn en gyldig e-postadresse.

Neste innlegg

Nå er det slutt.

Bryter Ukraina sammen nå?

Forrige innlegg

Ukraina taper.

Er Dagbladet på gli?

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.