Når myndighetene med åpne øyne lar folket få svi

Av  Ole Martin Sponberg

Knapt noe har de siste månedene engasjert folk mer enn prisene på strøm. Det er forståelig. Prisgaloppen på denne nødvendighetsvaren raserer økonomien vår på en måte en ikke skulle tro var mulig. Mange fryser seg gjennom vinteren, mange har ikke råd til å vaske klær til barna sine mens politikerne mer eller mindre toer sine hender.

Ifølge kraftselskapene koster det kun 11 øre å produsere 1 kwt med strøm. På regninga vår står det helt andre summer. En regning det for øvrig nesten er umulig å forstå og kontrollere. Prisene varierer riktignok, men enkelte tider på døgnet må vi betale alt fra kr. 1,40 til 2,50, og noen ganger helt oppi fem kroner (inkl. nettleie og avgifter) for den samme kilowattimen. 

Mens vanlige folk må blø, så er det åpenbart noen som skor seg ekstremt på disse prisene. Det er først og fremst staten, men mange sitter også i utlandet og tjener godt på en gode som våre forfedre møysommelig bygde opp for å forsyne innbyggerne sine og norsk industri med rimelig strøm. Hvordan er dette mulig?

I 1990 vedtok stortingsflertallet under regjeringa til Jan P. Syse (H) en ny energilov. Loven åpnet for et fritt marked for kjøp og salg av elektrisk energi, og dermed også en energiutbygging som er mer markedsstyrt og mindre politisk styrt. 

Utover på 1990-tallet begynte kommunalt eide kraftverk å bli interessante for storkapitalen, også utenlandsk. Jeg tror jeg laget den aller første TV-reportasjen om dette temaet for Dagsrevyen da Narvik kommune vedtok å selge deler av «arvesølvet» sitt, Narvik Energi, for å få mer penger i kommunekassa. Jeg mener det var i 1998. 

Flere salg og fusjoner rundt omkring fulgte i årene etter. I 2001 ble kraftbørsselskapet Nord Pool etablert. Det skulle formidle kjøp og salg av kraft i Norge og seinere Norden. I dag er dette Europas ledende kraftbørs, og eies 66 prosent av det nederlandske børsselskapet Euronext. De tar ut store verdier i utbytte fra Norge. 

Samtidig har det dukket opp utallige selskaper som tilbyr deg og meg såkalt billig strøm uten at de produserer strøm selv, eller bidrar til verdiskaping. Som regel sitter det noen på et kontor et eller annet sted, har laget seg et passende navn og tjener penger på å spekulere i dette markedet. 

I det siste har det også dukket opp en rekke analyseselskaper med fine navn, og som selger inn selvfølgeligheter som viktig informasjon for at vi skal «forstå» hvorfor prisene på kraft går til himmels eller vil falle igjen. 

Og nesten alle journalister kjøper dette som sannheter uten å stille viktige, kritiske spørsmål. Om det er i VG, NRK, Dagbladet eller i TV2, så står det gjerne dagen etter: «I morgen blir strømprisen rekordhøy», eller «I morgen faller strømprisen». Slik blir også vi som strømkunder frustrerte, ikke bare på grunn av prisene, men like mye på grunn av varierende og til dels merkelige forklaringer. 

Om det er lite eller mye vann, lite eller mye vind, mindre atomkraft, dyr gass eller CO2-avgifter på kullkraft, så er dette bare en del av sannheten for oss her i landet. Hovedårsaken til galskapen er et hemningsløst spekulasjonsmarked som ble fullbyrdet gjennom det norske medlemskapet i det europeiske energibyrået ACER.

Vi har mistet kontrollen på dette vårt viktigste fellesgode. Men det er du og jeg som betaler utenlandskablene til Europa. Det er du og jeg som betaler den vanvittige vindkraftutbyggingen (som stort sett eies av utenlandske selskaper). Det er du og jeg som også må betale elektrifiseringen av sokkelen. 

Til tross for at vi egentlig skal ha mye mer strøm enn vi trenger her i landet, så har vi strømkrise og uvanlig høye priser. Kraftselskapene tapper magasinene og selger strømmen ut av landet. De tjener grovt på det. Det er forståelig ut fra et rent bedriftsøkonomisk synspunkt, men håpløst ut fra et samfunnsøkonomisk synspunkt. 

Dersom ikke norske myndigheter tar tilbake kontrollen over kraftmarkedet, kan det hende at vi om noen år synes dagens priser er lave. Vi kan ikke la utenlandsk kapital uhemmet få grave til seg norske ressurser og norsk natur på denne måten. Slik sett var politikerne som sørget for konsesjonslovene for over 100 år siden mer framsynte enn dagens politikere.

I dag tenker jeg først og fremst på alle dem som ikke har råd til å betale for noe som er nødvendig, og som vi i utgangspunktet har nok av i Norge, og som er vår viktigste fellesressurs.  Som journalist har jeg studert og jobbet med kraftproblematikk i flere tiår. Det har gitt meg interessante innsyn i, og forhåpentligvis brukbar forståelse av et viktig tema. 

Men kraftselskapene har egentlig aldri vært like lette «å komme inn på», særlig hvis vi stiller kritiske spørsmål. De har klart å opparbeide seg en særstilling i samfunnet vårt. Selv om de fleste er 100 prosent offentlig eide, så har lederne ofte opptrådt som småkonger og gjort nesten hva som helst for å få viljen sin igjennom. 

Og nærheten mellom kraftselskapene, NVE, politiske myndigheter og private interesser har blant annet ført til store utfordringer ikke minst i utbyggingssaker, og kanskje særlig når det gjelder vindkraft. Slik har de ofte fått viljen sin igjennom, ofte på kanten av viktige lover. 

I 2009 utbetalte daværende Eidsiva Energi en halv million kroner direkte inn på Senterpartiets konto for å få partiet, som den gang styrte olje- og energidepartementet, til å støtte prosjektet «Slipp energien løs». Da dette ble avslørt året etter, fikk Eidsivasjef Ola Mørkved Rinnan skarp kritikk, men fikk likevel av styret fortsette som sjef. 

Omtrent på samme tid laget jeg flere nyhetssaker i NRK Radio om den samme Eidsivasjefen, basert på åpne opplysninger i bedriftsregistre. Opplysningene viste at han ved siden av å lede Eidsiva, som var et av landets største kraftselskap, også satt i godt betalte styreverv til flere konkurrende kraftselskap, deriblant Trønder Energi.

Flere uttrykte seg svært kritisk til dette. Etterpå forlangte Eidsivasjefen et møte med meg og distriktsledelsen i NRK Hedmark og Oppland om saken. Han ville visst ikke ha rollene sine offentliggjort. Det ble avvist av distriktsledelsen. 

Jeg kunne ha nevnt flere eksempler også fra andre steder i landet, men av hensyn til lengden på dette innlegget skal jeg la det være. Konklusjonen min er at det hjelper lite at norske kraftverk eies av norske kommuner og fylker, pluss Statkraft som eies av staten, så lenge omsetningen av strømmen som produseres av kraftverkene er i hendene på helt andre mekanismer og systemer. 

Slik sett har eierne absolutt ingenting å si når det gjelder prisen på strømmen vår. Men de tjener samtidig grovt når du og jeg må betale blodpriser for strømmen. Det gjør også lederne i selskapene. Sjefen for Hafslund E-CO, som nå eier 50 prosent av Eidsiva, har en årslønn på mellom 6 og 7 millioner kroner. Men han sliter neppe med strømregninga.

Forsidebilde: Karoline Vargdal

Redaksjonen har lagt ut bilder m/tekst.

Tidligere publisert på derimot.no