Krigen i Ukraina er en optisk illusjon. Bak tilsynekomsten av NATO-enhet og dens konsolidering av nye støttespillere, prøver flere store aktører å glede alle samtidig. I virkeligheten vet alle som ikke har blitt blendet av sin egen propaganda at leiren deres vil tape og forbereder allerede andre fiender på andre slagmarker.

Offentlig hevder NATO å ha blitt styrket av Putins «galskap». Ukraina, tungt bevæpnet av Vesten, gjennomfører en motoffensiv og avverger «inntrengeren».

__________________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Politikeren
__________________________________________________________________

Internasjonalt bærer sanksjonene frukter. Finland og Sverige, som følte seg truet, bestemte seg for å slutte seg til Atlanterhavsalliansen. Snart vil russerne styrte «Kremlin-diktatoren».

Fakta motsier denne store fortellingen: Bare omtrent en tredjedel av vestlige våpen når frontlinjene. Men den ukrainske hæren er utslitt. De trekker seg tilbake nesten overalt, og noen få suksesser endrer ikke helhetsbildet.

To tredjedeler av de vestlige våpnene, spesielt de tyngste, er allerede tilgjengelig på det svarte markedet på Balkan, spesielt i Kosovo og Albania, som har blitt de viktigste stedene for smugling i dette området.

Vestlige sanksjoner skaper trusselen om hungersnød, ikke i Russland, men i resten av verden, spesielt i Afrika. Tyrkia og Kroatia motsetter seg tilslutning av nye medlemmer til NATO. Det er mulig å overtale dem til å gjøre det, men på bekostning av radikale politiske endringer, som Vesten alltid har vært imot.

Selv om Russland har visdom til ikke å feire sin seier for høyt, slik de gjorde i Syria, vil det fremstå som fiaskoen til historiens største militærmakt, NATO. En absolutt triumf siden Atlanterhavsalliansen var involvert i kampen mens de bare sto rundt slagmarkene i Syria.

I årene som kommer skal kortene omfordeles. Mange av Washingtons vasallstater vil prøve å frigjøre seg. Deres sivile ledere vil sannsynligvis forbli intellektuelt på linje med Vesten, mens deres militære ledere vil vende seg raskere til Moskva og Beijing.

Det vil ikke være et spørsmål om å gå fra en justering med Washington til en annen justering med de nye vinnerne, men å skape en multipolar verden der hver enkelt vil være ansvarlig for seg selv. Det handler ikke om å redefinere innflytelsessoner, men om å avslutte mentaliteten som etablerer et hierarki mellom nasjoner.

Fra dette perspektivet er det fascinerende å observere vestlig retorikk. Mange eksperter i den gamle verden erklærer at Russland ønsker å gjenoppbygge sitt imperium. De hevder at den allerede har gjenerobret Ossetia og Krim og nå angriper Donbas.

De rekonstruerer historien og beviser den med falske sitater fra president Putin. Alle som studerer dagens Russland og sjekker dataene, vet at dette er usant.

Tiltredelsen av Krim til den russiske føderasjonen og det kommende oppkjøpet av Ossetia, Donbas og Transnistria har ingenting å gjøre med et imperium, men med gjenoppbyggingen av den russiske nasjonen, som ble fragmentert under Sovjetunionens sammenbrudd.

I denne sammenhengen begynner en liten del av vestlige ledere å stille spørsmål ved beslutningene til deres amerikanske overherre. Det samme fenomenet hadde skjedd på slutten av Frankrikes president Nicolas Sarkozys periode.

Sistnevnte, stilt overfor den menneskelige katastrofen han hadde bidratt til å skape i Libya og hans fiasko i Syria, hadde gått med på å forhandle en separat fred med Damaskus. Imidlertid organiserte Washington, rasende over sin uavhengighet, sitt valgnederlag til fordel for François Hollande.

I dagene etter hans inntreden i Élysée gjenopplivet sistnevnte den vestlige krigsmaskinen i et tiår. I samme øyeblikk bestemte Russland seg for å gripe inn i Syria. Etter to år var de ferdig med å utvikle sine nye våpen og kom deretter til å kjempe mot jihadistene bevæpnet av Vesten og ledet av NATO fra dens allierte landkommando i Tyrkia.

Hvis NATOs slagord har seiret selv i den vestlige pressen, har våre studier av historien, betydningen og plassen til banderittene (medlemmer av organisasjonen av ukrainske nasjonalister) i dagens Ukraina blitt mye penetrert i regjerende kretser rundt om i verden.

Mange av Washingtons “allierte” nekter fra nå av å støtte disse “ukrainerne” som de vet er nynazister. De mener at i denne kampen er det Russland som har rett. Tyskland, Frankrike og Italia har allerede tillatt noen medlemmer av deres regjeringer å snakke med Russland uten å endre deres offisielle politikk.

Minst disse tre medlemmene av Atlantic Alliance spiller et dobbeltspill med forsiktighet. Hvis det går galt for NATO, vil de være de første til å henge flagget sitt i vinden.

På samme måte tok Den hellige stol, som nærmest forkynte et nytt korstog mot “det tredje Roma” (Moskva) og publiserte bilder av paven som ber med koner til banderitter fra Azov-regimentet, kontakt med patriark Cyril, men også med Kreml.

Alle disse kontaktene, uansett hvor diskré de er, er uutholdelige for Washington, som allerede prøver å få de hemmelige utsendingene ut av veien. Men selv det faktum å ha blitt offisielt avskjediget gir disse utsendingene mer rom til å forhandle.

Viktigere er at de kan stå til ansvar overfor den som har rett til å gjøre det. Dette er et farlig spill, som bevist av president Sarkozys valgnederlag da han prøvde å frigjøre seg fra sin amerikanske sponsor.

HYPOTESE 1: NATO-UTVIDELSE

La oss distansere oss litt fra hendelser og se hvordan de kan utfolde seg.

For at Tyrkia og Kroatia skal godta at Finland og Sverige blir med i NATO, må alliansen melde seg ut på deres vilkår. Disse er for Tyrkia

(1) å legge til PKK og Hizmet (Fethullah Gülen) på listene over terrororganisasjoner, arrestere og utlevere medlemmene deres

(2) å gjenopprette sin forsvarsindustri i F-35-produksjonsprogrammet, og for Kroatia

(3) å endre valglovene i Bosnia-Hercegovina for å gi politisk likhet til den kroatiske minoriteten.

PKK representerer ikke kurderne generelt, men bare noen av dem. Opprinnelig kjempet et marxist-leninistisk parti mot det tyrkiske militærdiktaturet under den kalde krigen. Så, etter arrestasjonen av lederen Ocalan og oppløsningen av USSR, byttet de side for å bli et libertariansk parti som betjener Pentagon i Midtøsten.

I dag er det en leiesoldatmilits som tjener som dekke for USAs okkupasjon av Syria. Å betrakte det som en terrororganisasjon ville bety å evakuere GI-ene fra Syria og returnere oljebrønnene til Damaskus.

Fethullah Gülen er den åndelige faren til en stor veldedighetsorganisasjon som har tilstedeværelse i mange land. Å utlevere ham fra USA og klassifisere organisasjonen hans som en terrorist ville frata CIA forbindelser i mange turkisktalende afrikanske og asiatiske land.

Dette ville være tenkelig for Washington hvis AFRICOM ble utplassert på det afrikanske kontinentet i stedet for å bli eksilert til Tyskland. Det pågår forhandlinger for å etablere den i Somaliland, som vil bli en internasjonalt anerkjent stat.

Gitt den lange rekken av angrep utført av PKK i Tyrkia og attentatforsøket på president Erdoğan etterfulgt av kuppforsøket i juli 2016, der Hizmet spilte en sentral rolle på vegne av CIA, er Ankaras krav legitime.

Tyrkias gjeninnføring blant nasjoner som produserer det USA-lagde F-35 jagerflyet koster ingenting, men fjerningen fra listen var en sanksjon mot det tyrkiske militærets kjøp av russiske S 400 luftvernmissiler.

Å tilfredsstille Ankara med å utvide NATO mot Russland ville være selvmotsigende og uforståelig. Dessuten kan det være vanskelig å få F-35 produsert av en makt som ikke har nølt med å kritisere den påståtte kvaliteten.

Dagens Bosnia-Hercegovina ble fabrikkert av “Strausserne”, dvs. disiplene til filosofen Leo Strauss (Richard Perle var ikke medlem av den amerikanske delegasjonen, men bosnisk ved Dayton-avtalen).

Den ble konstruert som en homogen enhet i samsvar med den Straussianske tankegangen. Derfor ble den kroatiske minoriteten (15 % av befolkningen) utstøtt der. Språket deres er ikke anerkjent, og de har ingen politiske representanter.

Å etterkomme forespørselen som Kroatia kom med på deres vegne ville bety å stille spørsmål ved hvorfor Straussianerne organiserte de jugoslaviske krigene (separasjon av etniske grupper og skape homogene befolkninger). Det er imidlertid Straussianerne som står ved roret i Ukraina.

Forutsatt at disse tre betingelsene er oppfylt eller at de politiske lederne som formulerte dem blir styrtet, vil utvidelsen av Atlanterhavsalliansen til å omfatte Finland og Sverige bekrefte endringen i NATOs natur.

Som det fremgår av traktaten, ville det ikke lenger være en struktur rettet mot å stabilisere den nordatlantiske regionen, noe som hadde ført til at president Boris Jeltsin vurderte sitt lands medlemskap i 1995 seriøst. NATO ville fullføre transformasjonen til en amerikansk militæradministrasjon av sitt vestlige imperium.

HYPOTESE 2: VESTLIGE SAKSJONER OG MILITÆR HJELP ER DER FOR Å FORBEREDE FOR ANDRE KONFLIKTER

La oss nå se på de faktiske konsekvensene av vestlige sanksjoner. Russlands utestengelse fra det internasjonale finanssystemet når ikke målet. Russland fortsetter å importere og eksportere så mye de trenger, men er tvunget til å bytte leverandører og kunder.

Russland etablerte raskt en ekvivalent av SWIFT med BRICS-landene (Sør-Afrika, Brasil, Kina og India), men de kan ikke lenger handle direkte med resten av verden. Det er allerede umulig å få tak i kaliumgjødsel i Afrika.

Russland og Hviterussland er deres ledende eksportører. Det fører til dårligere jordbruksavlinger og dermed mulig hungersnød. FNs generalsekretær António Guterres har allerede slått alarm. Han oppfordrer Vesten til å gjøre et unntak fra sin embargo på kaliumgjødsel.

Når Washington ikke endrer sin politikk, vil hungersnøden utløse nye kriger og betydelige migrasjoner til EU i det mest sannsynlige scenariet.

Det er mildt sagt overraskende at USA etter Mariupols fall var klare til å sende ytterligere 40 milliarder dollar til Ukraina, hvor de allerede hadde tapt 14 milliarder dollar. To tredjedeler nådde aldri målet.

Disse summene ble misbrukt. Omtrent 18 milliarder dollar i våpen vil snart være tilgjengelig i Kosovo og Albania. Enten tror man at Pentagon kaster penger ut av vinduet eller at de investerer, men holder tilbake dette gigantiske arsenalet fra kongressens øyne.

USAs understatsminister for politiske anliggender, «Straussian» Victoria Nuland reiste til Marokko 11. mai for å lede et møte i Global Coalition to Counter Daesh  (Daesh = Islamsk stat). Åttifem land deltok på utenriksministernivå.

Forutsigbart fordømte Nuland Daesh-gjenoppbyggingen, men ikke lenger i Midtøsten, men i Sahel. Hun inviterte alle deltakerne til å bli med USA i kampen mot denne fienden.

Imidlertid har alle lagt merke til i Irak og Syria den massive støtten til jihadistene fra Pentagon; alle tilstedeværende diplomater forsto godt at stormen ikke ville vente på å komme.

Våpen manglet, og Pentagon ønsket ikke å bli tatt i å overlevere dem til jihadistene igjen. Det er bare å få dem ut av Balkan, hvor de fortsatt venter i pakkekassene på sluttbrukerne.

Krig i Sahel vil ikke være et problem: Den vil skåne stormaktene og kreve bare afrikanske ofre. Den vil vare så lenge den opprettholdes, og ingen alliert vil tillate seg å legge merke til at denne konflikten bare har eksistert siden de allierte invaderte og ødela Libya.

Alt kan fortsette som før: Verden vil forbli unipolar for en del av menneskeheten, med Washington som sentrum.

Forsidebilde: Levi Meir Clancy

Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst