POSTED IN Afrika, Endring av politikken

Det kan hende:

Politiske mirakler skjer.

4 kommentarer

UNDERET I SØR-AFRIKA

Av Morten Jødal

Den 11 februar 1990 skjedde noe av det største mennesker i vår tid har opplevd: Etter 27 år i fangenskap åpnet portene seg for verdens mest berømte fange: Nelson Mandela. Det skulle bli slutt på apartheid. «Samle alle våpen, kniver og pangaer», ropte Mandela like etter frigivingen, «og kast dem på sjøen».

Men det kunne blitt et blodbad. Når det ikke endte opp med det, skyldes det langt på vei to eneggede hvite brødre, afrikandere. Constand og Abraham Viljoen.

Constand og «Braam» ble født den 28 oktober 1933. De fulgte hverandre gjennom hele oppveksten, og var uatskillelige. Men etter endt gymnas hadde ikke familien penger til utdanning til dem begge. Braam fikk begynne på universitet, mens Constand gikk inn i hæren. 

Braam studerte teologi, og ble etterhvert overbevist om den blodige urettferdigheten raseskillet representerte. Han ble overbevist om at alle mennesker er like, og at apartheid var kriminelt. Mye av studiene gjorde han i utlandet. Da han kom tilbake, ble han av afrikanderne sett på som en forræder, kjetter, desertør. Kontakten med tvillingbroren var brutt. Han ble sentral i et parti som ble stiftet for å avskaffe raseskillet. 

Constand fikk sin militære utdanning, og løpebane.  Han ble en soldat med alle de utmerkelser det var mulig å få, og uniformen hans var full av medaljer. Etterhvert ble han øverstkommanderende for alle de militære styrkene i Sør-Afrika. Og dermed også den øverste beskytter av nettopp apartheidsystemet. 

I de fire årene som skulle gå før Sør-Afrikas første frie valg, etter frigivingen av Mandela, brygget det opp til borgerkrig. Den 7. mai 1993 var en avgjørende dag for landets framtid. 15 000 hvite afrikandere var samlet på Potchefstroom rugbystadion hundre kilometer sør for Johannesburg. Det vaiet med sorte og hvite flagg, med symboler som kunne minne om hakekors. Mannfolka hadde lange skjegg og store skjorter, og mange var væpnet til tennene. Én av talerne var Eugène Terre’Blanche, en mann med sterk sympati for Adolf Hitler. Kretsen rundt han utgjorde et slags Ku Klux Klan, bare mye mer voldelig.

Eugène Terre’Blanche

De var redde for hva som ville skje når og hvis apartheid ble avskaffet. Stadionet var fylt av angst, og raseri. De var redde for at deres kultur skulle gå under, og var beredt for det meste.

Men de manglet noe. Eller rettete sagt, de manglet noen. De manglet en mann tilsvarende Nelson Mandela. De manglet en Constand Viljoen. 

Den dagen var den avgåtte generalen tilstede på Potchefstroom stadion. Da folkemengden begynte å rope hans navn, trådte han resolutt fram, og stilte seg til tjeneste. «Det afrikanske folk må gjøre seg klare til å forsvare seg», brølte han i mikrofonen. «En blodig konfrontasjon er uunngåelig, og kommer til å kreve mange offer, men er nødvendig for vår sak». Folkemengden brølte: «Du leder, og vi følger deg». Slik ble Constand leder for Afrikaner Volksfront. Det ble en hær. Constand forberedte seg på krig, for å unngå et valg. 150 000 ble rekruttert, over 100 000 med kamperfaring. De foreslo å drepe Mandela, og ta livet av 15 000 svarte sør-afrikanere, og dumpe dem i en massegrav. Og svært mye mer. 

Hundre kilometer lenger nord sitter hans bror Abraham, og skriver et brev til Nelson Mandela: «Noen ganger tenker jeg at de klassiske elementene i en tragedie er i ferd med å bygge seg opp». Men han vet samtidig: Jeg er den eneste i Sør-Afrika som kan få broren min på andre tanker. Han hadde ikke snakket med Constand på flere tiår. Nå var tiden inne. 

Tidlig i juli 1993, ti måneder før valget, ringer han på en dør i sentrum av Pretoria. «Hvilke alternativer har dere», spør Braam, når han sitter ovenfor broren. «Slik det ser ut nå, er det bare ett: vi må sloss». Da kommer Braam med et forslag han i hemmelighet har utarbeidet sammen med Nelson Mandela: «Hva ville Constand ha sagt, om han fikk anledning til å forhandle om sitt folks posisjon direkte med ledelsen i ANC? Den tidligere generalen hadde tidligere avslått ni slike tilbud. Men nå var det annerledes. Dette var broren hans. 

Slik hadde det seg at to eneggede tvillinger ringer på døra utenfor en villa i Johannesburg den 12 august 1993. De hadde ventet at noen i husholdningen skulle åpne. Men der sto han: Nelson Mandela, med et stort smil. 

Nelson Rolihlahla Mandela var Sør-Afrikas første svarte president, og landets første president valgt i frie valg blant alle landets borgere. Før han ble president hadde han i en årrekke vært en av de toneangivende antiapartheidaktivister i landet, og hadde sittet fengslet i 27 år, mye av tiden på Robben Island. Wikipedia

Det er et historisk øyeblikk. Det gamle Sør-Afrikas helt, står foran den nye. Fredstifteren ovenfor mannen som mobiliserte til krig. «Han spurte om jeg ville ha te», mintes Constand flere år senere. «Jeg takket ja, og han skjenket i til meg. Han spurte om jeg ville ha melk, og jeg svarte ja. Han spurte om jeg ville ha sukker, og jeg svarte ja. Men jeg rørte selv ut sukkeret».

Mandela hadde forberedt seg godt. Han kjente kulturen og historien til afrikanderne. Han visste hvilken rolle faren til de to brødrene hadde hatt i frihetskampen mot engelskmennene. Og han snakket om sin egen kamp mot apartheid. Men aller viktigst skal historikerne senere nedtegne, var at han henvendte seg til hærføreren på hans eget språk: «General, det kan ikke bli noen vinnere om vi går til krig mot hverandre». Constand nikker: «Nei, det kan ikke bli noen vinnere».

I fire måneder forhandlet de. Ikke engang president Frederik Willem de Klerk var informert. Samtalene blir helt avgjørende for landets skjebne. Til slutt bestemmer generalen seg for å legge ned våpnene. Hver gang de to tok hverandre i hendene, vokste deres tillit og respekt. 

«Han grep armen til broren min», fortalte Braam senere. «Og han slapp den ikke». 

Den amerikanske psykologen Gordon Allport reiste i 1956 rundt i Sør-Afrika, for å studere apartheid. Han lurte på: Hvor kommer fordommer fra, og hvordan kan vi unngå dem. Hans svar var forbausende enkelt: KONTAKT. 

Og kanskje var det nettopp denne kontakten, mellom en general og en fredsstifter, tilrettelagt av en enegget tvilling, som reddet et land fra et blodbad?



1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 208 ganger.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.

4 kommentarer. Leave new

  • Wasan Totland
    7 februar 2021 13:39

    Mandela, hans organisasjon, og jippoen rundt dette er vel den største ulykken Sør afrika kunne blitt utsatt for og er det enda, desverre. det hadde kansje vært bedre med en borgerkrig enn tilstandene vi har i dag.

    Svar
  • Ja, nå har det vært en lang tid uten apartheid i Sør-afrika.
    Hvordan står det til i landet; – det er ingen som begår overgrep mot svarte ( eller hvite) lengre?

    Svar
  • Mer av den syke propagandaen.
    Nelson Mandela smilte i vei, mens hans blodtørstige kone gjorde jobben til en som ikke var sosialdemokrat men kommunist.
    Propagandan vil ha det til at Mandela var en fredens mann som sørget for forsoning. Det gjorde han ikke. Det er bare lygepressens mytespinning.
    I hans tid ble det gjennomført folkemord mot den andre part. 30 000 bønder mistet livet i noe som via sitt antall ikke kan påståes å være en tilfeldighet. Våre massemedia og politikere er medskyldige, fordi de ignorerte dette, og kom aldri med innsigelser eller fordømmelser.
    De er fortsatt ikke ferdig med dette, og rollespillet er det samme, man har en leder som ikke sier spes, også er det en politiker under som leder an til mord. Sistnevnte har i mange år vært Julius Malema.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Vennligst skriv inn en gyldig e-postadresse.

Next Post

Ny britisk studie:

Tiltakene mot Covid 19 dreper flere enn sykdommen.

Previous Post

Her skal det renses:

Vil forsterke motsetningene i USA.

Teksten står for forfatterens mening, ikke nødvendigvis www.derimot.no sin.