Er Russland imperialistisk?

Av Ola Tunander

Det finnes mange som sier at Russland er imperialistisk, at Russland vil erobre andre land og at Vladimir Putin vil gjenopprette det gamle Tsarriket eller t.o.m. det sovjetiske Russland. I Trønderrød skriver Stein Tore Johansen om at Russland «trenger Ukraina – og mer til». Han går ut fra at Putin har en ønske om å gjenopprette det gamle russiske imperiet. Kort sagt, han ser foran seg en russisk ekspansjonisme.

Mange har argumentert for at Russland på 1700-tall ble utviklet som en eurasisk landmakt parallelt med den britiske sjømakten. Men mens det britiske imperiet vokset frem som en global sjømakt, begrenset seg den russiske ekspansjonen på 1800-tallet til territorier i Sentral-Asia og til Finland. Samtidig utviklet USA seg til en ny stormakt.

Dette innlegget er hentet fra Trønderrød

På 1800-tallet erobret USA mer enn halvparten av sitt nåværende territorium, en tredjedel fra Mexico. Mens det russiske territoriet etter 1992 er temmelig likt det vi hadde i slutten av 1700-tallet, kom USA under 1800-tallet til å erobre hele de sørlige og vestlige delene av det nåværende USA.

Trusselen fra Vesten

I de senere årtier har USA også ervervet opp mot 800 militære baser rundt om i verden, mens Russland bare har en håndfull baser i nabolandene og i Syria. Russland har etter 1992 også søkt garantere sikkerheten til russere i nabolandene, og i 2014 aksepterte Putin at Krim ble en del av Russland (Krim hadde allerede i 1991 med støtte av 93 % av stemmene søkt bli en del av Russland), men i 2014 nektet Putin å akseptere Donetsk og Lugansk bønn om å bli tatt opp i Russland. Man kan neppe kalle dette imperialisme eller ekspansjonisme (Jacques Baud, Operation Z, 2022).

I 1945 forberedte Storbritannia og til dels USA seg på å fortsette krigen, for å ikke bare beseire Nazi-Tyskland, men også Sovjetunionen. «Allerede i februar 1945 innledet senere CIA-sjefen og daværende OSS-sjefen i Sveits, Allen Dulles, samtaler med den tyske SS-generalen Karl Wolff (da øverste sjef for det tysk-okkuperte Italia) om kapitulasjon («Operasjon Sunrise»; Smith m.fl. 1979). Det åpnet for en forening av de beseirede tyske og italienske styrkene og de allierte i kampen mot Sovjetunionen.

USA reddet da praktisk talt hele det fascistiske Italias militær og politi for kampen mot den nye fienden, og amerikanerne rekrutterte 200 tyske SS-ledere for kunne settes inn i kampen mot russerne (BBC 1992).

Den kalde krigen begynte ikke med kuppet i Praha i 1948. Den begynte allerede våren 1945, og ikke minst med atombomben i august 1945.

Den russiske erobringen av landene i Sentral-Europa handlet først og fremst om en beskyttelse av Sovjetunionen. Russland hadde tapt langt over 20 millioner mennesker i krigen mot Nazi-Tyskland. Moskva ville ikke risikere et slikt tap en gang til. Man viller heller føre Den tredje verdenskrig i Sentral-Europa, men samtidig førte Sovjets politisk-militære kontroll av Polen, Tsjekkoslovakia og Hungarn til hat og lidelse.

Den sovjetiske politikken var neppe mulig å legitimere rent moralsk, men erobringen var militært sett begripelig. Den russiske erfaringen var at vestlige land med Sverige, Frankrike og Tyskland gang på gang hadde søkt erobre Moskva. Og fra 1945 var den amerikanske og britiske trusselen meget reell.

Warszawapakten var derfor neppe et imperium i tradisjonell betydning, men det gjører ikke livet bedre for de som levde der, og deres liv ble alt vanskeligere på grunn av de sikkerhetskrav og den paranoia som fulgte med Den kalde krigens konfrontasjonspolitikk. Fra 1988 søkte Mikhail Gorbatsjov opprette en «nøytral korridor» gjennom Sentral-Europa tilsvarende «den nøytrale korridoren», som allerede fantes i Nord-Europa (Finland og Sverige sammen med Norges begrensninger for NATOs styrker).

Gorbatsjov ville ha en avspenningssone mellom de store atomvåpenmaktene, USA og Sovjetunionen, for å kunne normalisere relasjonene mellom statene i øst og vest, men det viste seg etterhånd at sentrale amerikanere ikke bare hadde støttet opp om Boris Jeltsin i hans statskupp mot Gorbatsjov i desember 1991, flere ledende personer i USA, som daværende forsvarsministeren (senere visepresidenten) Richard Cheney, ville ikke bare oppløse Sovjetunionen i sine bestanddeler, men også Russland. Disse personene ville på nytt søke «erobre Moskva». I 1992 ble Cheneys mann Paul Wolfowitz (senere vise forsvarsminister) ansvarlig  for et «Defense Plannng Guidance», som sa at USAs mål er å «hindre fremveksten av en ny rival» og å «avskrekke mulige konkurrenter fra å søke en større regional eller global rolle». Wolfowitz sa også at USA skulle utnytte Moskvas nåværende svakhet for å flytte frem USAs posisjoner på Moskvas bekostning.

Formålet med [USAs] militær var nå å starte kriger og endre regjeringer»,

sa general Wesley Clark. Det er neppe noen tvil om at Russland fra midten av 90-tallet oppfattet en reell trussel fra USA.

En juridisk kommentar

I 1989-1991 stolte Gorbatsjov på president George H.W. Bush, på hans utenriksminister James Baker og på deres løfter om at NATO ikke skulle flytte frem sina posisjoner vest for det gamle Vest-Tyskland. Alle de sentrale vestlige politiske lederne lovte Gorbatsjov at man ikke ville utnytte situasjonen og flytte frem den vestlige alliansen og dets våpensystemer til Sentral-Europa. Dette var muntlige, men dokumenterte løfter, som finnes dokumentert på «National Security Archive» (2019) i Washington, og som neppe noen vil nekte til i dag.

Den amerikanske historikeren Joshua Shifrinson (International Security 2016) har vist at USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Brent Scowcroft (og Cheney) ville flyte frem USAs posisjoner til Sentral-Europa allerede i 1989, men det sa aldri Bush og Baker noe om til Gorbatsjov. De beholdt en «fasade av samarbeid» overfor Gorbatsjov, for å sitere Shifrinson. Russland ble fullstendig lurt.

Nå skriver Stein Tore Johansen at det «var ingen skriftlige avtaler mellom Sovjetunionen og Vesten som hindret utvidelse av NATO». Og han skriver at «NATO-utvidelse har ikke noe med [den nåværende] krigen å gjøre». Han synes mene at muntlige avtaler mellom utenriksministrer og mellom presidenter ikke er bindende, men det er ikke riktig. Muntlige avtaler er like bindende som skriftlige avtaler ifølge folkeretten. Folkerettsjurister henviser til «Vienna Convention on the Law of Treaties» (1969) og til det amerikanske senatets «Treaties and other International Agreements» (2001): «Under customary international law, oral agreements are just as binding as written ones».

FNs Definisjon av nykkelord sier: «an oral agreement might be a promise made by the Minister of Foreign Affairs of one State to his counterpart of another State» og at slike muntlige løfter «can have the same binding force as treaties». Mange folkerettsjurister går tilbake til Øst-Grønlandssaken fra 1933. Norges utenriksminister Nils Claus Ihlen hadde in 1919 lovt sin danske motpart at Norge hadde akseptert Danmarks jurisdiksjon over hele Grønland, også Øst-Grønland. Men det fantes mange nordmenn som ikke aksepterte dette, og ti år senere ble saken brakt inn for Den internasjonale domstolen i Haag, som i 1933 dømte i favør av Danmark.

Domstolen henviste til at det fantes en muntlig avtale som ble bekreftet i et notat fra Ihlen. Derved tapte Norge et territorium som var større enn det norske fastlandet. Problemet med en muntlig avtale er ikke om den er bindende eller ikke, men om det finnes et notater som styrker at dette muntlige avtale fant sted. Og i dette tilfellet burde det ikke være noen tvil om at muntlige løfter som ble gitt til Gorbatsjov 1990-91 og til Jeltsin 1992-93 var bindende for alle de vestlige maktene og for NATO. Utvidelsen var definitivt et brudd mot folkeretten (henviser her til min side «Ola’s Substack» med artikler om «International Law»).

En krigserklæring

Da det sto klart fra 1995 at USA til tross for disse løftene ville utvide NATO protesterte Russland. Man fortsatte å protestere da Polen, Tsjekkia og Hungarn ble tatt inn i NATO i 1999 og man protesterte i 2004 da flere land ble tatt inn i NATO. I 2008, da USA ville ta inn Ukraina og Georgia i NATO, var president Putin meget tydelig. Dette var en «rød linje». Det betydde krig. USAs daværende Moskva-ambassadør og nåværende CIA-sjef William Burns var også meget tydelig overfor sin utenriksminister Condoleezza Rice. Ukraina var «the brightest of all red lines», skrev Burns.

Den tyske kansleren Angela Merkel sa at en utvidelse til Ukraina ville i Russland bli sett på som en «krigserklæring». Spørsmålet er hvorfor USA fra 2014 bygget seg opp i Ukraina militært og fortsatte i 2021 med en avtale som ville sikre ukrainsk NATO-medlemskap. Det kan kun tolkes på en måte: USA gjorde alt for å få til en krig med Russland. Man ville tvinge Russland å gå inn i Ukraina. Zelenskijs militære rådgiver Oleksij Arestovitsj sa allerede i 2019 til ukrainsk TV at man måtte fortsette krigen i Donbass (mot de russiskspråklige i Donbass), fordi det ville nesten sikkert dra inn Russland i krigen. Og en «full-skala krig med Russland» var med «99,9 % sannsynlighet det pris Ukraina måtte betale for å bli med i NATO».

Minskavtalen 2014-15 viser at Vladimir Putin gjorde alt for å unnvike en krig, men det viste seg at Minskavtalen var uakseptabel for den vest ukrainske eliten. Sekretæren for Ukrainas nasjonale sikkerhetsråd Oleksij Danilov sa at Minskavtalen måtte stoppes. Den ville «ødelegge landet». Ukraina hadde skrevet under avtalen kun for å kjøpe seg tid. «Vi vant åtte år», for å sitere Petro Porosjenko. Fra 2021 var det klart at det ville bli krig. Både USA og Ukraina hadde gjort alt for å tvinge Russland til å gå inn i krigen. Russerne så ikke noen annen mulighet. De oppfattet USAs militære nærvær i Ukraina som en «eksistensiell trussel» (se «Ola’s Substack»).

Putins tale og objektive kriterier

Stein Tore Johansen hevder i stedet at Russland med sin invasjon den 24 februar 2022 ville erobre Ukraina. Men det er ikke hva Vladimir Putins sier i sin tale da han forklarte invasjonen (Consortium News, 1 mars 2022). I sin tale sa han at «det ikke fantes noen planer på at okkupere ukrainsk territorium» og han peket i stedet på NATO-utvidelsen, Kyivs krig mot de russiskspråklige i Donbass og uroen for ukrainske atomvåpen. Han peket også på de vestlige angrepene på Beograd, Irak, Libya og Syria og på trusselen fra den «høyreekstreme og nynazistiske» eliten i Ukraina.

Han sa videre i sin tale at Russland har akseptert oppløsningen av Sovjetunionen: «Vi har behandlet alle de post-sovjetiske statene med respekt og vi vil fortsette å gjøre det. Vi respekterer og vil fortsette å respektere deres suverenitet». Man kan naturligvis hevde at Putin lyver og at han egentlig vil flytte frem de russiske grensene eller at han etter hvert, med krigens gang, har endret oppfatning, men ingen kan si at han i sin tale argumenterer for å gjenopprette Sovjetunionen eller det gamle russiske tsarriket. Dette er kun propaganda.

Hvis vi ser til rent objektive kriteria, kan vi si at hvis Russland ville ha forsøkt å okkupere Ukraina, ville man ha vært nødt til å gå inn med en nærmere ti ganger så stor militær styrke. Man gikk inn med 130 000 til 180 000 mann (hvis vi også regner med logistikkpersonell), mens amerikansk militærteori regner med at en okkupasjon av et fremmet land forutsetter en soldat for 40-50 innbyggere eller en 5-6 ganger større styrke, men vi vet samtidig at da Moskva okkuperte Tsjekkoslovakia i 1968, gikk man inn med en 10-12 ganger så stor styrke per innbygger til tross for at Tsjekkoslovakia allerede i høy grad var kontrollert av et sovjetisk maktapparat.

Den styrke russerne gikk inn med i Ukraina hadde ikke noen som helst mulighet å okkupere Ukraina. Det visste også russiske militære planleggerne, og det vet amerikanske offiserer, men de later senere som om de ingenting vet. Invasjonen i Ukraina 2022 handlet heller ikke om et forsøk på å sette inn et Quisling-regime, for også dette hadde forutsatt en okkupasjon, med andre ord en nærmere ti ganger så stor styrke. En mer rimelig forklaring til den russiske invasjonen er at man ville nekte USA et nærvær for å garantere russisk sikkerhet, at man ville beskytte den russiskspråklige befolkningen i Øst-Ukraina og at man ville forhindre at andre stater «ville gjøre noe på bekostning av Moskva». Om man vil lykkes med dette eller ikke er en an sak.

Den ukrainske fascismen

Russiske ledere snakker om kampen mot nazismen i Ukraina og det kan synes noe merkelig for mange i Europa. Men da Ukraina i 2007 ga lederne for det ukrainske nasjonalistene under Den andre verdenskrig, Roman Shukhevych og Stepan Bandera, offisiell heltestatus, øket dette spenningen til Moskva. Banderas OUN og dets militære gren UPA under Shukhevych hadde samarbeidet nært med de tyske nazistene. Shukhevych hadde hatt befal for en brutal tysk bataljon Nachtigall før han ble kommandant for UPA (Katchanovski, 2019).

Disse ukrainske ledere var like ansvarlige for massedrapene på jøder og polakker i Ukraina som nazistene var, og de var definitivt å regne som en del av Europas fascistiske bevegelse på 30- og 40-tallet. Banderas «statsminister» Jaroslav Stetsko skrev i et rasistisk notat fra 1941 at russerne var et «moskovittisk-asiatisk folk som har fått assistanse av jødene». Russernes blod var ikke «europeisk-slavisk», men «asiatisk» eller mongolsk-slavisk, og Stetsko fant det «passende å introdusere de tyske metodene for å utrydde jødedommen i Ukraina» (se Tunander, «Hvordan ‘venstresidens’ …», Trønderrød, 2023).

OUN/UPA var langt mer brutale enn NS i Norge. Tusentalls menn, kvinner og barn ble drept kun fordi de tilhørte et bestemt folk eller en bestemt rase. Men nå finnes Banderas flagg overalt ved fronten. Statuer av Shukhevych og Bandera finnes overalt i det vestlige Ukraina. Det er som om vi skulle ha statuer av Vidkun Quisling overalt, bare mye verre.

Bandera-kulten har nå gått så langt i Ukraina at det ukrainske parlamentet Verkhovna Rada ved nyttår 2023 publiserte et bilde (en «selfie»), som viste den ukrainske forsvarssjefen Valerij Zaluzjnij foran et portrett av Stepan Bandera (på Banderas bursdag den 1 januar) med et sitat fra Bandera om at

den ukrainske nasjonalismens endelige seier vil komme da det russiske imperiet ikke lenger finnes».

Parlamentet var nødt til å ta ned meldingen den samme dagen etter protester fra det polske utenriksdepartementet.

Polen henviste til at OUN/UPA var ansvarlig for drap på 100 000 polakker i 1943-44 («Polish MFA unhappy …», Polska Agencja Prasowa, 2 januar 2023).

De ukrainske tapene

At den russiske ledelsen oppfattet ukrainsk-amerikanske politisk-militære forberedelser fra 2014 som en eksistensiell trussel burde ikke forbause noen. Vladimir Putin beskriver krigen som «eksistensiell». Det handler for ham ikke om å utvide russisk territorium, men om å overleve som stat, og med vestlige styrker i Ukraina tett på Moskva regnet han med at dette ikke var mulig. Russland vil derfor føre kampen til siste mann.

Samtidig vet vi at de fleste soldatene i krigen blir drept av artilleriild og at Russland har brukt 5-10 ganger så mange granater som Ukraina (20 000 – 50 000 granater for Russland mot 4000 – 7000 granater for Ukraina; EU Observer, 2023). Bedømmere regner med at Russland derfor har drept tilsvarende flere soldater enn Ukraina. Dessuten har russerne i det siste året i hovedsak forsvart sine sterkt befeste linjer, mens de ukrainske styrkene har søkt å angripe dem.

Den russiske taktikken har vært å drive en defensiv kamp. Militære skribenter (også vestlige) regner med at de angripende styrkene vanligvis taper tre mann for hver forsvarer. De angripende styrkene må bevege seg og er mye mer sårbare. Vi må derfor regne med at for enhver russer som har blitt drept, har Ukraina tapet i det minste tre soldater eller antagelig minst fem soldater på grunn av det massive russiske overtaket når det gjelder artilleri. Og Ukraina har hele tiden vært nødt til å angripe for å vise på fremgang, for å få våpen fra Vesten. Derfor er det tragisk nokk den politisk-mediale logikken i Vesten som har vært bestemmende for de ukrainske operasjonene, mens det har vært en militær logikk som har vært bestemmende for de russiske styrkenes operasjoner.

Vi må derfor regne med at de ukrainske tapene jamført med de russiske kan være rundt fem til en (eller kanskje mer), men Russland har et fem ganger så stort folketall. Hvis vi utgår fra disse tallene betyr det at de ukrainske tapene relativt folkemengden vil være 25 gangers større enn de russiske. Det er kort sagt umulig for Ukraina å vinne denne krigen hvis den fortsetter som nå.

Til tros for dette gir vi milliarder i våpen til Ukraina. Flere hundre tusen ukrainske soldater er nå antagelig drept. Bare under den ukrainske «sommer offensiven» de seneste fire månedene kan de ukrainske tapene ha vært opp mot hundre tusen soldater. På grunn av krigen finnes det ingen mulighet til kritikk av denne politikken. Antagelig vil ytterligere flere hundre tusen ukrainere dø før noen i Vesten vil akseptere et nøytralt Ukraina og en ny fredsordning.

Man kan mene hva man vil om Russland. Landet har en autoritær tradisjon, men det er ikke dette spørsmålet gjelder. Denne krigen handler ikke om Vladimir Putin eller om russisk innenrikspolitikk.

Referanser

Baud, Jacques, Operation Z (Stockholm: Karneval, 2022). https://www.karnevalforlag.se/bocker/operation-z/

BBC Documentary, “Gladio”, Part I-III, Summer 1992.https://www.youtube.com/watch?v=Sl1EOWhgHhwhttps://www.youtube.com/watch?v=-Af2BqCLjqIhttps://www.youtube.com/watch?v=T5v95u5t284

Budiansky, Stephen, “A Proven Formula for How Many Troops We Need”, The Washington Post, 9 May 2004. https://www.washingtonpost.com/archive/opinions/2004/05/09/a-proven-formula-for-how-many-troops-we-need/5c6dbfc9-33f8-4648-bd07-40d244a1daa4/

Burns, William, “The Back Channel: A Memoir of American Diplomacy and the Case for Its Renewal” (New York: Random House, 2019). https://www.amazon.com/Back-Channel-American-Diplomacy-Renewal/dp/0525508864

Clark, Wesley, “Wes Clark – America’s Foreign Policy «Coup»”, FOR A.tv, 5 November 2007. https://www.youtube.com/watch?v=TY2DKzastu8

D’Aspremont, Jean, “The International Court of Justice and tacit conventionality”, 15 June 2015. http://www.qil-qdi.org/the-international-court-of-justice-and-tacit-conventionality/

Gates, Robert, Duty: Memoirs of a Secretary at War (New York: Vintage, 2015). https://www.amazon.com/Duty-Memoirs-Secretary-at-War/dp/030794963X

Katchanovski, Ivan, “The OUN, the UPA, and the Nazi Genocide in Ukraine”, SSRN, 3 August 2019. https://papers.ssrn.com/sol3/papers.cfm?abstract_id=3429340 ; file:///C:/Users/OlaTunander/Downloads/SSRN-id3429340%20(1).pdf

Liebich, Andre et al, “Bandera: memorialization and commemoration”, September 2014. https://www.researchgate.net/figure/The-map-of-the-monuments-busts-plaques-and-museums-to-Bandera-Source-Designed-by-O_fig1_265341805

National Security Archive, “Defense Planning Guidance” (“the Wolfowitz Doctrine”), 18 February 1992. https://nsarchive2.gwu.edu/nukevault/ebb245/doc03_full.pdf ; https://nsarchive2.gwu.edu/nukevault/ebb245/doc03_extract_nytedit.pdf

National Security Archive, “NATO Expansion: What Gorbachev Heard”, Washington, December 2017. https://nsarchive.gwu.edu/briefing-book/russia-programs/2017-12-12/nato-expansion-what-gorbachev-heard-western-leaders-early

National Security Archive, “NATO Expansion: What Yeltsin Heard”, Washington, 16 March 2018. https://nsarchive.gwu.edu/briefing-book/russia-programs/2018-03-16/nato-expansion-what-yeltsin-heard

National Security Archive, “Record of Dinner Conversation between Gorbachev, Bush, Gonzalez and King Juan Carlos of Spain, Madrid. October 29, 1991”, https://nsarchive.gwu.edu/document/27269-document-6-record-dinner-conversation-between-gorbachev-bush-gonzalez-and-king-juan

PAP, («Polish MFA unhappy about Ukrainian nationalist leader’s commemoration», Polska Agencja Prasowa, 2 January 2023. https://www.pap.pl/node/1516667

PERMANENT COURT OF INTERNATIONAL JUSTICE, LEGAL STATUS OF EASTERN GREENLAND, 5 April 1933. https://www.icj-cij.org/sites/default/files/permanent-court-of-international-justice/serie_AB/AB_53/01_Groenland_Oriental_Arret.pdf

Putin, Vladimir, “Text of Putin’s Announcement of Military Action”, Consortium News, 1 March 2022. https://consortiumnews.com/2022/03/01/text-of-putins-announcement-of-military-action/

Rettman, Andrew, “EU figures show intensity of Russia-Ukraine artillery war”, EU Observer, 16 March 2023. https://euobserver.com/ukraine/156836

Rudling, Per Anders, “The Return of the Ukrainian Far Right: The Case of VO Svoboda”, in Ruth Wodak& John E. Richardson, Analysing Fascist Discourse (New York: Routledge, 2012), s. 228-255.  https://defendinghistory.com/wp-content/uploads/2013/01/PA-Rudling-on-Return-of-Ukrainian-Far-Right-2013.pdf

Shifrinson, Joshua, “Deal or No Deal? The End of the Cold War and the U.S. Offer to Limit NATO Expansion”, International Security, Spring 2016. https://www.belfercenter.org/publication/deal-or-no-deal-end-cold-war-and-us-offer-limit-nato-expansion

Smith, Bradley F. & Elena Agarossi. Operation Sunrise – The Secret Surrender. New York: Basic Books, 1979).

Tunander, Ola, “Did Russia violate International Law, Part I, II and III”, Ola’s Substack, 5 October 2023. https://olatunander.substack.com/p/did-russia-violate-international ; https://olatunander.substack.com/p/did-russia-violate-international-e3a ; https://olatunander.substack.com/p/did-russia-violate-international-875 ; https://olatunander.substack.com/

Tunander, Ola, «Hvordan «venstresidens» politikk ble til høyrepolitikk», Trønderrød, 6 February 2023. https://tronderrod.no/fredsarbeid/hvordan-venstresidens-politikk-ble-til-hoyrepolitikk/

Tyler, Patrick, “U.S. STRATEGY PLAN CALLS FOR INSURING NO RIVALS DEVELOP”, The New York Times, March 8, 1992. https://www.nytimes.com/1992/03/08/world/us-strategy-plan-calls-for-insuring-no-rivals-develop.html

United Nations Treaty Collection (Agreements) https://treaties.un.org/Pages/overview.aspx?path=overview/definition/page1_en.xml

United States Senate, “Treaties and other International Agreements”, (Prepared for the Committee of Foreign Relations) January 2001. https://www.govinfo.gov/content/pkg/CPRT-106SPRT66922/html/CPRT-106SPRT66922.htm