Det hashemittiske sluttspillet: Hvorfor Jordan står for tur

Det hashemittiske monarkiet i Jordan står overfor en kombinasjon av økonomisk sammenbrudd, svekket amerikansk beskyttelse, økende innenlandsk motstand og mulig sviktende lojalitet i statsapparatet.

Av Larry C. Johnson

Jordanske protester

Ni uker før houthiene forbløffet regionen ved å bryte ut fra sine nordlige kjerneområder, fortalte Karl Miller meg at det kom til å skje. I et privat notat datert 1. juli resonnerte han seg frem til at Mohammed bin Salman drev sitt velkjente maktbalansespill – han plasserte innsatser rundt hele yttergrensen for å hindre Iran, Tyrkia og Irak i å skaffe seg økt innflytelse, også gjennom houthiene. Fra dette utgangspunktet kom han med to konkrete spådommer: Houthiene ville rykke inn i opprørskontrollert område i sør dersom kaoset ga dem en åpning, og de forbundene som var støttet av De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia og stilt opp mot dem, var ikke organisert. Begge slo til. I september rykket houthiene frem mot Mokha, tok Perim-øya og nådde kysten ved Bab el-Mandeb, mens koalisjonens frontlinje gikk i oppløsning ute i ørkenen. Det var en forsiktig spådom basert på de underliggende mekanismene, ikke en påstand om et fulltreff – men han så åpningen før den oppsto.

Jeg begynner med dette fordi Miller nå har rettet det samme analytiske blikket mot Jordan, og konklusjonen hans er klar: Det hashemittiske monarkiet står overfor økonomisk sammenbrudd og kongestyrets fall i løpet av det kommende året. Den nye private prognosen hans, datert 14. september og med et tidsperspektiv frem til september 2027, er ikke spekulasjoner fra en tenketank. Det er en situasjonsrapport om driftskontinuitet, skrevet for folk som arbeider på bakken, og argumentasjonen fortjener å bli tatt alvorlig – samtidig som forbeholdene beholdes og det tas hensyn til en historisk grunnsannsynlighet som jeg kommer tilbake til mot slutten.

Tesen

Millers prognose bygger på tre antakelser som er stablet oppå hverandre: at reell amerikansk beskyttelse blir upålitelig i det øyeblikket palasset trenger den; at den organiserte innenlandske motstanden vokser utover det som kan holdes i sjakk gjennom innrømmelser eller tvang; og at lojaliteten til kommandantene og institusjonene som sørger for at de kongelige beslutningene blir gjennomført, til slutt slår sprekker. Når disse tre faktorene ses under ett, ser han for seg et sammenbruddsforløp i en bestemt rekkefølge: Den eksterne beskyttelsen mister sin troverdighet, motstanden vokser, de lindrende tiltakene mislykkes, kommandanter deserterer, den kongelige myndigheten bryter sammen, og kongen tvinges ut mens det oppstår en bitter strid om restene av staten.

Til hans ære er han nøye med å kalle dette en prognose og ikke et fullbyrdet faktum, og han gjør rede for manglene i sitt eget etterretningsgrunnlag. Oppbygningen av argumentasjonen er likevel verdt å gjennomgå, fordi hver enkelt bærebjelke spiller en reell rolle.

Første bærebjelke: Den amerikanske sikkerhetsgarantien

Den bærende antakelsen gjelder forhold utenfra. Millers skarpeste analytiske grep er at han skiller mellom tre forhold som i de fleste kommentarer blandes sammen: fysisk tilstedeværelse, faktisk kapasitet og politisk forpliktelse. Amerikansk personell kan fortsatt være til stede i Jordan, etterretning, finansiering og logistikk kan fortsette å strømme inn, men ikke noe av dette utgjør et løfte om å gripe inn i en innenlandsk konfrontasjon. Et monarki kan være omgitt av allierte og likevel stå alene i det avgjørende øyeblikket.

Samtidig fortsetter kostnadene ved å være vertskap for disse allierte å stige. Han viser til angrepet mot Tower 22 i januar 2024, der tre amerikanske soldater ble drept – et angrep som ble tilskrevet Den islamske motstanden i Irak – og til meldinger om skader på amerikanske fly i Jordan i september. Hver slik hendelse gir den innenlandske opposisjonen en konkret grunn til å vende seg mot alliansen og svekker forestillingen om at forbindelsen til USA gir palasset trygghet fremfor å utsette det for fare. Faren Miller peker på, er ikke en formell amerikansk tilbaketrekning, men noe mer subtilt: en sikkerhetsgaranti som finnes, men som ikke gir beskyttelse i det øyeblikket den blir satt på prøve.

Andre bærebjelke: Mangelen på legitimitet

Den andre bærebjelken er den alle som analyserer Jordan stadig vender tilbake til, og Miller behandler den med større disiplin enn de fleste. Jordanere med palestinsk bakgrunn utgjør anslagsvis 55 til 70 prosent av befolkningen – et tall han uttrykkelig omtaler som et usikkert anslag, ikke et bekreftet antall, samtidig som inngifte stadig visker ut skillet mellom gruppene. Jordanere fra Østbredden fortsetter på sin side å dominere hæren, sikkerhetstjenestene og statsapparatet. Sårbarheten ligger i avstanden mellom gruppenes tyngde i samfunnet og deres tilgang til makten.

Men han gjør ikke den lettvinte feilen å behandle demografien som skjebnebestemt. Terskelen hans for virkelig fare er organisatorisk, ikke tallmessig: et vedvarende samarbeid mellom befolkningsgrupper med palestinsk bakgrunn og grupper fra Østbredden, forbundet med grupper som er i stand til å stanse økonomisk virksomhet, uttrykt gjennom samordnede streiker og – det avgjørende kjennetegnet – avhopp blant elitene som i dag holder systemet i gang. Han behandler organisert væpnet mobilisering som en egen og høyere terskel for opptrapping, og understreker at befolkningens størrelse alene ikke beviser at noe av dette foreligger. De fornyede drapene i Gaza, blant annet dødsfallene som ble meldt 13. september til tross for våpenhvilen, fungerer som en akselerator. Hver episode forsterker oppfatningen av at det kongelige diplomatiet ikke oppnår noe for palestinerne. Et åpent brev fra 30. juli med krav om amerikansk militær tilbaketrekning, undertegnet av representanter for begge befolkningsgruppene, er den typen tegn på samling som han sier man må følge med på – men det er ennå ikke selve samlingen.

Tredje bærebjelke: Pengene

Økonomien gir den politiske utviklingen dens tennsats. Veksten var på rundt 2,8 prosent i 2025, mens den registrerte arbeidsledigheten blant jordanere var 21,4 prosent – en vekst som er for svak til å lette presset på husholdningene. Staten er avhengig av finansiering utenfra for å kjøpe seg tid: Et ikke-bindende amerikansk memorandum om bistand tar sikte på minst 1,45 milliarder dollar årlig frem til og med budsjettåret 2029. Miller påpeker med rette at et kunngjort flerårig tilsagn ikke er det samme som penger på konto, og at bevilgningene kan bli forsinket nettopp når sikkerhetsutgiftene og de sosiale kravene øker. Reservene gir en støtpute – nærmere 27 milliarder dollar i brutto tilgjengelige midler ved utgangen av mars, selv om mye av økningen i 2025 skyldtes en høyere verdsetting av gullet og ikke ny likviditet – og grunnprognosen fra midten av 2026 vurderte fortsatt gjelden som bærekraftig og belastningen på statsfinansene som moderat. Denne prognosen bygget imidlertid på at forstyrrelsene ville avta rundt midten av året. Kampene i september bryter med denne forutsetningen.

Mekanismen han beskriver for hvordan krisen sprer seg, er den sterkeste delen av det økonomiske resonnementet: Krisen når tronen gjennom lønninger og betalinger. Følg med, sier han, på vedvarende etterslep i lønnsutbetalingene, uoppfylte forpliktelser overfor leverandører av livsviktige varer og tjenester og begrensninger på bankoverføringer – tegnene på at det økonomiske presset har nådd kjernen av statens virksomhet. Det er disse indikatorene som forvandler et budsjettproblem til et politisk problem.

Fjerde bærebjelke: Vann og strømnett

Den fjerde bærebjelken bringer statens sammenbrudd inn på kjøkkenet. Jordan er blant de landene i verden som har størst vannmangel – rundt 61 kubikkmeter fornybart ferskvann per innbygger i året – og forsyningen er avhengig av strøm, fungerende utstyr og offentlige forsyningsselskaper som er i stand til å betale regningene sine. Et sjokk i drivstoff- eller elektrisitetsforsyningen kan derfor forverre en vannkrise uten at noen rører en eneste vannledning. De langsiktige løsningene, som vannoverføringen fra Akaba til Amman, kan ikke få tilført strøm og ferdigstilles raskt nok til å få betydning i en akutt nødssituasjon. Millers operative poeng er det urovekkende: Infrastrukturen kan bryte sammen før den politiske situasjonen er avklart. Flyforbindelser, havnetilgang, godstransport, strøm og vann kan hver for seg stoppe opp og tvinge en virksomhet til å innstille driften, uansett hvem som sitter på tronen. Derfor råder rapporten hans folk på bakken til allerede nå å fastsette terskler for avreise basert på målbare resultater i tjenesteleveransene, i stedet for å vente på en politisk avklaring.

Dersom tronen faller

Miller gjør det klart at det å fjerne kongehuset ikke løser noe i seg selv. En etterfølger arver den samme vannmangelen, den samme arbeidsledigheten, den samme avhengigheten av finansiering utenfra og de samme sårbare forsyningslinjene – og må allerede den første dagen sikre kommandoen, etablere legitimitet, utbetale lønninger og sørge for at strømmen fortsatt virker. Han skisserer tre mulige utfall: en militærledet overgang som bevarer store deler av staten, en fremforhandlet sivil ordning dersom institusjonene og grupperingene kan bli enige om en midlertidig myndighet, eller oppsplitting dersom væpnede aktører avviser en felles kommando og kjemper om territorium og inntekter. Over alle tre utfallene henger Vestbredden: En etterfølger vil være under press for å konfrontere Israel kraftigere, og i det alvorligste tilfellet finnes risikoen for at innblanding over grensen trekker overgangsstyret inn i en direkte konfrontasjon. Mobilisering kan fjerne en hersker, som han uttrykker det, men den skaffer verken et budsjett eller en kommandokjede.

Det er her Millers egne forbehold fortjener å bli forsterket. Den historiske grunnsannsynligheten taler ikke for spådommer om det hashemittiske monarkiets sammenbrudd. Monarkiet overlevde Svart september i 1970, da det kjempet en virkelig borgerkrig mot væpnede palestinske grupper og vant. Det overlevde innstrammingsopptøyene i 1989. Det kom seg gjennom den arabiske våren i 2011, som styrtet regjeringer rundt det. Å satse mot denne tronen har en lang historie med tap, og en prognose om sammenbrudd «innen ett år» må leses i lys av denne historikken, ikke isolert.

Det som likevel gjør Millers rapport verdt tiden det tar å gjennomgå den, er ikke sikkerheten i konklusjonen, men kvaliteten på listen over utløsende faktorer. Verdien ligger i å vite hva man skal følge med på: vedvarende felles mobilisering på tvers av de to befolkningsgruppene; offentlig avstandtagen fra representanter for makteliten som i dag forsvarer samfunnsordenen; sikkerhetsenheter som nekter å følge sentrale ordrer; etterslep i lønninger og betaling for grunnleggende tjenester; og konkurrerende myndigheter som kontrollerer områder staten ikke klarer å gjenerobre. Dette er tegnene som vil fortelle deg at det usannsynlige er i ferd med å bli virkelig – og det er per i dag disse forholdene man må følge. Med tanke på hvor godt Millers vurdering av Jemen i juli traff, ville jeg ikke ha arkivert denne og glemt den.

https://sonar21.com/the-hashemite-endgame-the-case-that-jordan-is-next

Redaksjonen har lagt til kart.

Forsidebilde: KI-generert