Hvorfor driver NATO-landa med energi-harakiri?

av F. William Engdahl

williamengdahl.com den 12. januar, 2022

Det er et stort paradoks i USAs og NATOs stadig mer aggressive militære holdning til Russland og Kina, målt mot den klart suicidale nasjonale, grønne agendaens økonomiske politikk i USA så vel som i EUs NATO-stater. En forbløffende transformasjon av økonomiene i verdens mest avanserte industrielle økonomier er i gang og tar fart. Hjertet i transformasjonen er energi, og det absurde kravet om «nullkarbon»-energi innen 2050 eller før. Å eliminere karbon fra energiindustrien er ikke på dette tidspunktet, eller kanskje noen gang, mulig. Men presset for å gjøre det vil innebære å rive fra hverandre verdens mest produktive økonomier. Uten en levedyktig industriell energibase blir NATO-landene en militær spøk. Vi kan ikke snakke om «fornybar» energi for sol-, vind- og batterilagring. Vi må snakke om upålitelig energi. Det er en av de mest kolossale vitenskapelige vrangforestillingene i historien.

Den 31. desember stengte den nye tyske koalisjonsregjeringen tre av de resterende seks atomkraftverkene permanent. De gjorde det på et punkt da nivået av naturgass i reservene var ekstremt lavt når de gikk inn i en hard vinter, og da enhver alvorlig kaldfront kunne føre til strømbrudd. Fordi tyskerne nektet å tillate import fra den russiske gassrørledningen Nord Stream 2, står Tyskland nå overfor en 500 % økning i spotprisen på elektrisitet sammenlignet med januar 2021.

EUs energikrise er forhåndsplanlagt

I 2011, da kansler Merkel erklærte en tidlig slutt på kjernekraft, hennes beryktede Energiewende, for å fase ut kjernekraft og gå over til fornybare kilder, leverte 17 kjernekraftverk pålitelig 25% av all elektrisk kraft til landet. Nå må de resterende 3 anleggene stenge innen utgangen av 2022. Samtidig har grønn-energi-agendaen til regjeringen siden 2016 stengt 15,8 gigawatt kullproduksjon per januar 2022. For å gjøre opp for det faktum at sol og vind, til tross for glødende propaganda , ikke fyller gapet, må Tysklands elektrisitetsnett importere betydelige mengder elektrisitet fra EUs naboland Frankrike og Tsjekkia, ironisk nok mye av det fra deres atomkraftverk. Tyskland har i dag, som resultat av Energiewende, høyere strømkostnader enn noen annen industrinasjon.

Det er nå et problem med forsyningen av kjernekraft fra Frankrike. I desember kunngjorde det franske statlige atombyrået EDF at totalt fire reaktorer ville stenges for inspeksjon og reparasjoner etter at det ble oppdaget korrosjonsskader. President Macron, som står overfor valget i april, prøver å spille atommesteren i EU og motsette seg Tysklands sterke anti-kjernefysiske posisjon. Men atombroen er sårbar, og Frankrike vil neppe gjøre noen større nyinvesteringer i atomkraft, til tross for nylige påstander, med planer om å stenge tolv reaktorer i løpet av de neste årene, sammen med kull, noe som gjør både Frankrike og Tyskland sårbare for fremtidig energimangel. I følge Macrons Frankrike 2030-program skal det investeres ynkelige 1,2 milliarder dollar i kjernefysisk teknologi for små anlegg.

Men atomspørsmålet er ikke den eneste flua i EUs energisuppe. Alle aspekter ved EUs gjeldende energiplan er utformet for å ødelegge en moderne industriell økonomi, og arkitektene som sjenerøst finansierer grønne tenketanker som Potsdam-instituttet i Tyskland vet det. Å få vind og sol, de eneste to seriøse alternativene som implementeres, til å erstatte kull, gass og kjernekraft, er rett og slett umulig.

Vindmøller og massehysteri

For Tyskland, et land med mindre enn optimalt solskinn, er vind det ledende alternativet. Et problem med vind, som vinteren 2021 så dramatisk viste, er at det ikke alltid blåser, og det er uforutsigbart. Det betyr enten strømbrudd eller at pålitelig backup, altså kull, naturgass eller kjernekraft, blir tvunget ut. Vindmøller blir misvisende rangert etter brutto teoretisk kapasitet når stater som Tyskland ønsker å skryte av fremgang innen fornybar.

Det som i virkeligheten teller er faktisk elektrisitet produsert over tid eller det som kalles kapasitetsfaktor eller belastningsfaktor. For solenergi er kapasitetsfaktoren vanligvis bare rundt 25%. Solen i Nord-Europa eller Nord-Amerika skinner ikke 24 timer i døgnet. Heller ikke er himmelen alltid skyfri. På samme måte blåser ikke alltid vinden, og den er neppe til å stole på. Tyskland kan skryte av 45% brutto fornybar energi, men det skjuler virkeligheten. Frauenhofer Institut estimerte i en studie fra 2021 at Tyskland må installere minst seks til åtte ganger dagens solenergi for å nå målet om et 100% karbonfritt 2045, noe regjeringen nekter å anslå kostnadene for, men private estimater er i billionklassen. Rapporten sier at utover den nåværende brutto-solenergikapasiteten på 54 GW, er det nødvendig med så mye som 544 GW innen 2045. Det ville bety et landareal på nær 15 millioner mål dekket med solide solcellepaneler over hele landet. Legg store vindstasjoner til det. Det er en selvmordsoppskrift.

Svindelen med vind og sol som et fornuftig karbonfritt alternativ begynner å bli realisert. Den 5. januar i år hadde Alberta Canada, hvor regjeringen bygger vind- og solanlegg i rasende fart, en alvorlig kald dag med temperaturer på under 40 kuldegrader. Albertas 13 nett-tilkoblede solcelleanlegg, vurdert til 736 megawatt, bidro da med 58 megawatt til nettet. De 26 vindparkene, med en samlet nominell kapasitet på 2269 megawatt, matet nettet med 18 megawatt. Totalen fra fornybar energi var 76 puslete megawatt av teoretiske 3005 megawatt antatt grønn, fornybar energi. Texas hadde under den kraftige snøen i februar 2021 lignende problemer med sol og vind som Tyskland. Også når det snør er solenergianlegg verdiløse.

For å nå null karbon fra fornybare kilder må store landarealer dekkes med solreflektorer eller dedikeres til vindparker. Ved ett estimat er mengden landareal som trengs for å huse de 46 480 solcelleanleggene som er tiltenkt USA nær 1,7 millioner kvadratkilometer. Det tilsvarer områdene Texas, California, Arizona og Nevada til sammen. Bare i den amerikanske delstaten Virginia, har en ny grønn lov, Virginia Clean Economy Act (VCEA), skapt en enorm økning i søknader om solenergiprosjekter – så langt for ca 2000 kvadratkilometer med solcellepanel. Som David Wojick påpeker, har omtrent 2 millioner mål med landskap, jordbruksland eller skog blitt ødelagt og pepret med rundt 500 separate prosjekter som dekker store deler av det landlige Virginia som vil trenge svimlende 160 millioner solcellepaneler, hovedsakelig fra Kina, og alle med skjebne å bli til hundrevis av tonn med giftig avfall.

Millioner av jobber?

Biden-administrasjonen og Renewables-tsaren John Kerry har feilaktig hevdet at deres grønne agenda eller Build Back Better vil bety millioner av nye jobber. De unnlater å si at jobbene vil finnes i Kina, som produserer desidert flest solcellepaneler med et nesten-monopol etter at de ødela konkurransen i USA og EU for et tiår siden med billige, subsidierte paneler Made in China. Tilsvarende produseres det meste av vindkraft i Kina av kinesiske selskaper. I mellomtiden bruker Kina rekordstore volumer kull og utsetter sitt løfte om null karbon et helt tiår etter EU og USA til 2060. De er ikke villige til å sette sin industrielle dominans på spill på grunn av en klimateori som er basert på falske data og løgner om at CO₂ er i ferd med å ødelegge planeten. Det tyske fagforbundet DGB (Deutscher Gewerkschaftsbund) estimerte nylig at landet siden 2011 hadde mistet rundt 150 000 arbeidsplasser i fornybarsektoren alene, hovedsakelig fordi Kina-produserte solcellepaneler ødela ledende tyske solcelleselskaper. Og Tyskland er det mest grønn-gale EU-landet. Fordi de mindre energitette fornybare energikildene per definisjon av vind- eller solenergi driver grunnleggende strømkostnader langt høyere, dreper de flere arbeidsplasser i den totale økonomien enn de noen gang legger til.

NATOs industrielle kollaps

Fordi sol og vind i realiteten er langt dyrere enn konvensjonell hydrokarbon- eller kjernekraft, øker de de totale kostnadene for elektrisk kraft til industrien, noe som tvinger mange selskaper til å stenge eller flytte andre steder. Bare offisiell statistisk svindel skjuler dette. Europa og Nord-Amerika vil trenge enorme mengder stål og betong for å bygge de forventede millioner av solcellepaneler eller vindparker. Det trenger enorme mengder konvensjonell kull eller kjernekraft. Hvor mange el-ladestasjoner for elektriske biler vil være nødvendig for å lade 47 millioner tyske el-biler hjemme? Hvor mye mer vil elektrisitetsetterspørselen øke?

En betydelig tenketank for grønn energi i USA, RethinkX, utstedte en propagandastudie for fornybar energi i 2021 med tittelen Rethinking Energy 2020-2030: 100% Solar, Wind, and Batteries is Just the Beginning. Deres svar på problemene med lav kapasitet for vind og sol er å bygge 500 %, eller til og med 1000 %, mer enn antatt for å gjøre opp for den lave kapasitetsfaktoren på 25 %. De kommer med den absurde påstanden, uten noe konkret bevis, om at «Vår analyse viser at 100 % ren elektrisitet fra kombinasjonen av sol, vind og batterier (SWB) er både fysisk mulig og økonomisk overkommelig over hele det kontinentale USA så vel som det overveldende flertallet av andre befolkede regioner i verden innen 2030… denne overfloden av ren energiproduksjon – som vi kaller superkraft – vil være tilgjengelig til nær-null marginalpris gjennom store deler av året.» Denne uttalelsen er presentert uten en tøddel av data eller konkret vitenskapelig gjennomførbarhetsanalyse, bare en dogmatisk påstand.

Den avdøde kanadiske arkitekten for FNs Agenda 21, Maurice Strong, en oljemilliardærkamerat av David Rockefeller, var undersekretær i FN og generalsekretær for Stockholm Earth Day-konferansen i juni 1972. Han var også bobestyrer for Rockefeller Foundation. Han er mer enn kanskje noen annen ansvarlig for avindustrialiseringsagendaen til nullkarbon «bærekraftig økonomi». På FNs Rio Earth Summit i 1992 talte han åpent om agendaen til de radikale eugenikkforkjemperne, slike som som Gates og Schwab: «Er ikke det eneste håpet for planeten at de industrialiserte sivilisasjonene kollapser? Er det ikke vårt ansvar å se til at det skjer?» Den agendaen er i stor grad den store nullstillingen i dag.

Krig nå?

Hvis de en gang så avanserte, energiintensive økonomiene i NATOs medlemsland i Europa og USA fortsetter på denne selvmordsreisen, vil deres evne til å sette i gang et overbevisende militært forsvar eller angrep bli en luftspeiling. Nylig erklærte den korrupte tyske EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, at den høyteknologiske tyske forsvarsindustrien og dens leverandører ikke skulle motta bankkreditt fordi de ikke var «grønne» eller «bærekraftige» nok. Angivelig har bankene allerede fått meldingen. Sammen med olje og gass er nå også forsvarsproduksjonen i skuddlinjen. Von der Leyen, som tysk forsvarsminister, ble bredt beskyldt for å la det tyske forsvaret kollapse til en katastrofal tilstand.

I sin nå ensidige jakt på sin vanvittige Agenda 2030 og Zero Carbon-agenda, setter Biden-administrasjonen og EU sin industri på en bevisst vei til ødeleggelse i god tid før slutten av dette tiåret. Igjen en drivkraft for den nåværende NATO-agendaen mot Russland i Ukraina, Hviterussland, Armenia og nå Kasakhstan? Hvis NATO-maktene vet at de vil komme til å mangle den grunnleggende, dyptgående militære industrielle infrastrukturen i nær fremtid, tror de da det er bedre å provosere frem en mulig krig med Russland nå, for å eliminere en potensiell motstand mot deres deindustrielle agenda? Bortsett fra Kina har Russland det eneste potensialet til å gi NATO et ødeleggende slag hvis det blir provosert frem.

Massepsykose eller massehysteri

I 1852 skrev den engelske historikeren Charles Mackay en klassiker med tittelen Memoirs of Extraordinary Popular Delusions and the Madness of Crowds, og ga et lite kjent innblikk i massehysteriet bak de store religiøse korstogene på 1100-tallet, den maniske heksejakten eller den maniske hollandsk-tulipan-samlegalskapen og en rekke andre populære vrangforestillinger. Det er relevant for å forstå det globale irrasjonelle hastverket mot økonomisk og politisk selvmord.

De samme nøkkelaktørene bak masse-covid-vaksinemandatene for en uutprøvd, eksperimentell, genetisk endrende vaksine og de påfølgende nedstengningene globalt, aktører som Bill Gates og pave Francis, står bak Klaus Schwabs World Economic Forums Great Reset og dens FN Agenda 2030s grønne null karbon-galskap , for å få verden til å akseptere drakoniske økonomiske tiltak av et kaliber verden aldri før har sett.

Dette vil kreve en medgjørlig og fysisk svak befolkning for å komme på skinner, det som den belgiske psykologiprofessoren Dr. Mattias Desmet og Dr Robert Malone kaller Mass Formation Psychosis, en folkemassepsykose, en slags massehypnose som ignorerer fornuften. Det er klart at både myten om global oppvarming og agendaen for korona-pandemien krever en slik massehypnose – en «ekstraordinær populær vrangforestilling». Uten covid-frykthysteriet ville vi aldri latt den grønne agendaen komme så langt at våre elektriske nett er på randen av blackout og økonomiene våre på randen av sammenbrudd. Det endelige målet for både COVID WHO-pandemien og den grønne agendaen er en marsj til Schwabs dystopiske store nullstilling av hele verdensøkonomien til fordel for et bedriftsdiktatur i hendene på en håndfull globale korporasjoner som BlackRock eller Google-Alphabet.

F. William Engdahl er strategisk risikokonsulent og foreleser Han har en grad i politikk fra Princeton University og er bestselgende forfatter av flere bøker om olje og geopolitikk, eksklusivt for nettmagasinet «New Eastern Outlook»

Oversatt, og litt forkortet, av Monica Sortland

Forsidebilde: Mauricio Livio